Fight.

Smertene blir sterkere og sterkere, de setter seg i hodet. Det smeller i tinningen, det føles ut som slag i bakhodet. Videre sprer de hatefulle smertene seg, til de anspente skuldrene, til de slappe armene, til den vonde ryggen, til de svake hofter og til de utslitte bena. Det er så altfor, altfor tungt å kjempe, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er så ensomt her jeg sitter å hører på bilene som kjører, mens jeg føler redselen som tar meg.

Det er mørkt, ikke bare i rommet, men på insiden. Jeg blir mørkredd. Plutselig blir det helt stille, det eneste jeg hører er mine egne åndedrag. Jeg kan kjenne kulden sette seg i de nakne bena mine. Kulden stiger oppover kroppen, som i kveld ikke lenger er min. Det er så ensomt. Smertene er så skumle, så vonde. Jeg prøver å finne gledene, men smertene og mørket har overtaket, jeg er for utslitt til å kjempe i mot. Jeg vil bare falle nå, jeg klarer ikke annet.

Sov godt, alle skatter, deres ord og kjærlighet betyr verden for meg.
-Rikke