En regnværsdag

Startet det hele med et smil. Ut på tur aldri sur vet dere, det er mitt motto.

Har sett noe som går igjen på alle blogger, så tenkte jeg skulle gjøre det selv. Dagens outfit – to lag med ullstilongs, bukser trengs ikke, ingen bryr seg uansett, for det er bare jeg som finner på å gå ut i tidenes regnvær. 

Tok turen bort til den fine isbanen som jeg likte å løpe på da jeg var frisk og isen var borte. Åh, som jeg savner å løpe. Ta meg tilbake, vær så snill.

Etter alt for lang tid tok jeg skrittene ut på den igjen, og tok meg noen runder. Trist at jeg må avslåre at jeg gikk i mer eller midre saktefilm.

Og plutselig, som regn fra klar himmel, så smilte jeg, helt av meg selv. Oppi alt dette regnet, ensomheten og mørket, så smilet jeg. 

Natten.

Det blir ingen bilder, jeg kommer meg ikke inn på blogg.no på andre steder enn mobilen, noe som er like greit, med tanke på at jeg ikke har krefter til å ta noen bilder. Desverre. Beklager, kjære dere.

Jeg ligger å lytter til den samme spillelisten hele tiden, med kun åtte sanger. Jeg kan høre på den for alltid. I det musikken spilles inn i ørene, beveger øynene seg frem og tilbake, fra setning til setning, i boken Evig søndag, av Linnea Myhre. Jeg vet ikke om jeg er glad eller trist i dette øyeblikk. Jeg liker å tro at jeg kan smile, men om få sekunder, kan verden rase sammen igjen, helt uten forvarsel. Jeg tror grunnen til at jeg har det nok så ok i dette øyeblikk, er fordi jeg fortsatt er i bokas verden, min virkelighet har ikke truffet meg ennå. Jeg tror jeg skal finne tilbake til boken, for jeg frykter at virkeligheten vil treffe meg om jeg fortsetter å falle ned tilbake til jorda igjen.

Jeg måtte ta nok en pause fra lesingen, jeg har lest over halve boken, setningene gjentar seg om og om igjen i hodet. Jeg legger meg ned i fosterstilling, i fotenden av sengen. Jeg oppdaterer meg på det jeg er avhengig av innen teknologi, altså instagram, twitter og snapchat. Jeg smiler litt av ironiske tweets, trykker liker på så og si alle bildene jeg kommer over på instagram, og jeg svarer de kjekke guttene og søte jentene som har sendt snapchat til meg, de gjør alltid ting litt mindre ensomt.

Jeg liker ting best om natten. Da jeg er helt alene, med nattlampen på, med søt musikk i ørene og en bok å rømme bort med. Det er helt stille, ingen andre lyder enn musikken, ingen som går opp og ned trappen, snakker eller roper at det er mat, det er bare helt stille. Den mørke natten, kald og ensom, er det eneste som lar meg slappe helt av, jeg kan være meg selv, jeg kan la meg selv vise at jeg er syk, og godta det som det er, den lar meg gjøre det jeg må, det hverdagen, og menneskene i den ikke lar meg gjøre, helt uten at de ikke vet det selv. Jeg liker ikke dagene lenger, det er så lyst og slitsomt, så bråkete og forvirrende, det er kun falskt og overfladisk, langt i fra noe for meg på dette tidspunktet, jeg er for sliten og ødelagt for den virkeligheten.

Jeg er redd for hva morgendagen bringer.

A L E N E.

Jeg liker meg best alene, helt alene, uten lyder og andres bevegelser. Bare meg, stillheten, mørket og telysene jeg har forelsket meg i, som gir det hatefulle rommet en koselig stemning.

Det er skummelt, mørkt og kaldt alene, jeg har aldri likt det, men nå, nå er det noe av det beste jeg vet. Ensomheten og stillheten, jeg er fanget i den, helt trollbundet. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, jeg er ikke klar for morgendagen, jeg er ikke klar for menneskene, lydene, stresset, bevegelsene, alt, jeg er bare ikke klar. Jeg vil ha dette, kun dette, for alltid.

Jeg liker ikke mennesker lenger, de er så skumle. Jeg føler meg ikke som en av dem, jeg passer ikke inn lenger. Det er som om jeg er fra en annen planet, en helt annen verden. Virkeligheten har begynt å skremme meg, jeg gjør alt for å rømme fra den, jeg liker den ikke, den er så skummel, alt er så vondt der, så fryktelig vondt.

Klokken passerte tre, for syv minutter siden, jeg skulle så gjerne ha sovet, for flere timer siden, men jeg blir bare liggende å se inn i telyset, det er som om det er det eneste som holder meg i live, det eneste som viser meg at det fortsatt er lys, uansett hvor mørkt det er.

Jeg vil være alene, for alltid, jeg vil kun ha dette, er det så mye å be om. Det er nok ikke livet jeg hadde sett for meg, livet andre vil at jeg skal ha, men det er det eneste jeg orker, ensomheten, det er det eneste jeg kan klare å takle på dette tidspunkt. Jeg orker ikke å høre de prate, lydene, det tar knekken på meg, jeg er så sliten, jeg vet ikke en gang om jeg klarer å reise meg. Kroppen er så alt for tung for de svake kreftene, jeg orker ikke, jeg klarer ikke.

Personen som klarer å endre på det, endre det faktum at jeg vil være alene, for alltid. Personen som får meg til å ville se et menneske igjen, høre stemmene, klemme de, den personen kan ikke være annet enn spesiell.

Skulle ønske jeg ikke fantes ennå, for da kunne jeg bare ha dukket opp da jeg er klar, da jeg har krefter igjen. Om de dagene noen gang kommer.