A L E N E.

Jeg liker meg best alene, helt alene, uten lyder og andres bevegelser. Bare meg, stillheten, mørket og telysene jeg har forelsket meg i, som gir det hatefulle rommet en koselig stemning.

Det er skummelt, mørkt og kaldt alene, jeg har aldri likt det, men nå, nå er det noe av det beste jeg vet. Ensomheten og stillheten, jeg er fanget i den, helt trollbundet. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, jeg er ikke klar for morgendagen, jeg er ikke klar for menneskene, lydene, stresset, bevegelsene, alt, jeg er bare ikke klar. Jeg vil ha dette, kun dette, for alltid.

Jeg liker ikke mennesker lenger, de er så skumle. Jeg føler meg ikke som en av dem, jeg passer ikke inn lenger. Det er som om jeg er fra en annen planet, en helt annen verden. Virkeligheten har begynt å skremme meg, jeg gjør alt for å rømme fra den, jeg liker den ikke, den er så skummel, alt er så vondt der, så fryktelig vondt.

Klokken passerte tre, for syv minutter siden, jeg skulle så gjerne ha sovet, for flere timer siden, men jeg blir bare liggende å se inn i telyset, det er som om det er det eneste som holder meg i live, det eneste som viser meg at det fortsatt er lys, uansett hvor mørkt det er.

Jeg vil være alene, for alltid, jeg vil kun ha dette, er det så mye å be om. Det er nok ikke livet jeg hadde sett for meg, livet andre vil at jeg skal ha, men det er det eneste jeg orker, ensomheten, det er det eneste jeg kan klare å takle på dette tidspunkt. Jeg orker ikke å høre de prate, lydene, det tar knekken på meg, jeg er så sliten, jeg vet ikke en gang om jeg klarer å reise meg. Kroppen er så alt for tung for de svake kreftene, jeg orker ikke, jeg klarer ikke.

Personen som klarer å endre på det, endre det faktum at jeg vil være alene, for alltid. Personen som får meg til å ville se et menneske igjen, høre stemmene, klemme de, den personen kan ikke være annet enn spesiell.

Skulle ønske jeg ikke fantes ennå, for da kunne jeg bare ha dukket opp da jeg er klar, da jeg har krefter igjen. Om de dagene noen gang kommer.

2 tanker om “A L E N E.”

  1. Jeg har aldri vært her inne før, aldri lest ordene dine. Nå er det endret, og jeg sitter med en klump i halsen fordi jeg husker hvordan det var. Jeg har slitt med depresjoner i lang tid nå, fra november 2011 til nå har den vært på sitt værste. Akkurat nå, november 2012, kaller jeg meg selv friskmeldt. Frisk. Ikke lykkelig, men ikke ulykkelig. I tiden november ’11 til september ’12 var jeg kraftig deprimert. Jeg klarte aldri å sette ordentlig ord på hva jeg ville, hva jeg trengte, hva jeg ønsket på den tiden. Jeg klarte å si «jeg vil dø», men ingenting annet. Dette innlegget, disse ordene, dine ord beskriver akkurat det jeg ikke klarte å uttrykke. Vakkert, sårt og så uutholdelig sant. Jeg håper av hele mitt hjerte at du kan føle hva jeg føler idag; lettelse og håp. Jeg håper du blir frisk, jeg håper du kan leve livet ditt, jeg håper du kan se tilbake på ordene dine og tenke «sånn var det da, det var som å være levende død, en zombie. Dette har jeg gått igjennom og nå står jeg her; sterk, umåtelig stolt og enestående». Det gjør jeg nå.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s