Ingenting.

Føler du noen ganger, at du bare er til bry, at ingen egentlig vil ha deg her, de bare sier det, som et plaster på såret. Føler du det, like sterkt som du føler hjertet ditt slå i det du får blikk kontakt med din store forelskelse? De liker deg ikke lenger, de er lei, lei og slitne av alt som har med deg og gjøre, alt du sier, alt du gjør, alt du skriver, selv hvordan du ler, men egentlig så vet du at du føler det sånn, kun fordi de som går under beskrivelsen de, kun er deg selv. 

Føler du noen ganger, at meningen med livet forsvant i det solen gikk ned, og nattensmørke satte seg i kroppen din, og solen forsvant med det, og sto aldri opp igjen. Føler du det, like sterkt som du føler kroppen snurre i det du går ut av karusellen? Det er kun dette, deg, sengen og mørket rundt deg, ingenting annet, det er kun det livet ditt vil bestå av. Men egentlig så vet du at meningen er der, det er bare for mørkt til at du kan se den, du går i blinde.

Føler du noen ganger, at du ikke har noe å si, skrive eller tenke, du bare sitter der, som en kropp uten sjel. Føler du det, like sterkt som du føler barbente føtter i den varme sanden? Alt er tomt, helt tomt, men egentlig, så vet du at du føler alt dette, fordi alt er overfylt, klumpen som har gjemt seg i brystet har sprengt, og du beskriver tankene som er for mange, ordene som er for få, og bokstavene som krøller seg, som vet ikke og ingenting.

Føler du det? Jeg gjør. Du er ikke alene.

En dag.

Jeg kjenner ikke meg selv lenger, hvem faen er du. Jeg bare ligger her, i sengen, i fosterstilling, med bamsen tett inntil meg, mens tårene triller nedover kinnene mine, i det jeg lytter til James Arthur, om og om igjen. Jeg bare gråter og gråter, det tar aldri slutt. Jeg klarer å skjule det i det jeg tar skrittene ned i stuen, om det er mat, eller om jeg bare trenger en pause fra dette helsikkes rommet.. men i det jeg er sikker på at ingen ser meg, så triller tårene igjen, selv da jeg er i samme rom som de andre.

Jeg sloss med meg selv på innsiden, sloss så alt ødelegges, i håp om å få banket tilbake vettet jeg føler jeg har mistet. Jeg har jo så mye å være glad for, det vet jeg, jeg er jo så heldig, så inderlig heldig, men jeg har blitt totalt blind, jeg orker ikke lenger og åpne øynene, det er så alt for tungt. Jeg er svak, er jeg ikke.. Unnskyld, mamma og pappa, dere fortjener så utrolig mye bedre, dere fortjener ei som klemmer tilbake, da dere holder rundt henne, dere fortjener ei som plasserer smilet deres tilbake hos dere, da tiden er tung, dere fortjener bedre. Jeg skal bli sterkere, for dere, for meg og alle andre, jeg skal gi dere det dere fortjener, jeg lover, jeg trenger bare litt tid til å puste igjen.

Min helg.

I helgen har jeg ledd høyere enn på lenge, smilt så det har gjort vondt, spist lunsj med gulljenta, tilbrakt hvert minutt med personen jeg har savnet så ufattelig høyt, kledd oss ut med det ene og det andre, etter så å danse for fult, vært ute i kulden med verdens beste gutter, falt på isen uendelig med ganger, mistet pusten av lykkelighet, og det bare fortsetter. Jeg håper dere har hatt en like bra helg som meg, og at virkeligheten ikke treffer dere like hardt som den traff meg.