Frittfall.

Det er ensomt å våkne i det solen går ned, enda tyngre er det å sovne i det den går opp. Og det er ikke sånn at jeg velger selv å leve på måten jeg gjør, jeg gjør alt jeg kan for å finne en annen vei å gå enn den eneste jeg ser, den jeg har gått på så alt for lenge, den som fortsetter å utsette meg for blindveier og nedoverbakker. Jeg er totalvraket og kastet utfor et stup, jeg er ødelagt og det ser ikke lysere ut om jeg en dag treffer bakken. Jeg har ikke krefter til å holde øynene åpne i frykt for å treffe, så jeg lukker de, og fortsetter fallet i blinde, jeg har ikke lengre en mulighet til å finne en utvei eller noe å ta tak i, for jeg orker ikke se fallet enda en gang, jeg klarer ikke, så jeg stuper heller ned i min egen død, i blinde, ensom, men ikke alene.

1 tanke om “Frittfall.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s