Oslo livin’

Nå gjorde jeg det igjen, kjappet meg ut av dusjen, for å ikke glemme det jeg hadde samlet opp i hodet og bestemt meg for å skrive. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har gjort som dette, sprunget splitter naken med alt jeg har fra badet til sengen på rommet, hevet frem mobilen eller en blokk for å ikke glemme det jeg så inderlig vil fortelle dere, eller bare vil minne meg selv på om en måned eller to.

Jeg har det så fint her, så himla fint, her med den lille familien min, i Oslo. I morgen reiser jeg, og jeg kjenner jeg gruer meg, hva om jeg treffer veggen når hverdagen møter meg, og ensomheten og virkeligheten synker inn. Hva om jeg hører echoet av smellet, i flere uker etterpå.


Men det er så godt å vite at jeg har venner som så inderlig vil møte meg, og savner meg like mye som jeg savner dem, kanskje mamma og pappa savner meg litt de også, for jeg savner ihvertfall dem. Men utenom det, så skulle jeg veldig gjerne ha vært her litt til, livet er bedre her, men det er en tid for alt.

«Jeg begynner å lure på om det kommer til å bli sånn som dette for alltid. Blir jeg sittende her til jeg dør? Men det vet jeg at jeg ikke blir. Jeg skal bli friskere jeg, det tar bare tid, og jeg er jo ennå ung, så tid har jeg nok av. Det kommer alltid sol, selv etter hundre dager med regn.»

Hvor fikk jeg håpet fra, og hvor fant jeg styrken, tenker jeg, da jeg leser det over. For dette, det er så jævlig forbanna tungt, disse dagene fylt med ingenting, hvor jeg ligger og ser livet forsvinner rett foran meg, og kjenner livsgleden forsvinne som bladene på trærne om høsten, fra sengekanten. Men jeg hadde nok rett, den gangen, det blir nok bedre, det er jo det eneste jeg hører nå for tiden, det blir bedre.

Fysøren så fint jeg hadde det, på tirsdag. Så det er verdt det, mer enn verdt det, alt dette faenskapet som setter seg i kroppen i det jeg våkner dagen etter. Det blir som en forkjølelse på kalde vinterdager, den smyger seg til deg, og med det så er den bare der, og du kan ikke annet enn å vente tolmodig til den forsvinner en vakker dag. Som et slag i hodet og et spark i armer og ben, som tre knivstikk i ryggen, du blir lamslått, og du vet ikke om du klarer å reise deg. Det eneste du klarer er å føle, føle på kroppen som ikke lenger er den samme som for to dager siden, den er totalt forandret, og du vet ikke om den noen gang kan bli den samme igjen. Så du blir bare liggende der, i sengen, ødelagt, men du tar deg selv i å smile, når du ser igjennom bildene som ble tatt. Og da er det verdt det, alt dette faenskapet.


Ikke visste jeg at under det brevet lå det et brev hvor det sto at jeg har kommet inn på skolen og linjen jeg ønsket. Nå er jeg lykkelig og livredd på samme tid.