Nå gjorde jeg det igjen, kjappet meg ut av dusjen, for å ikke glemme det jeg hadde samlet opp i hodet og bestemt meg for å skrive. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har gjort som dette, sprunget splitter naken med alt jeg har fra badet til sengen på rommet, hevet frem mobilen eller en blokk for å ikke glemme det jeg så inderlig vil fortelle dere, eller bare vil minne meg selv på om en måned eller to.
Jeg har det så fint her, så himla fint, her med den lille familien min, i Oslo. I morgen reiser jeg, og jeg kjenner jeg gruer meg, hva om jeg treffer veggen når hverdagen møter meg, og ensomheten og virkeligheten synker inn. Hva om jeg hører echoet av smellet, i flere uker etterpå.
Men det er så godt å vite at jeg har venner som så inderlig vil møte meg, og savner meg like mye som jeg savner dem, kanskje mamma og pappa savner meg litt de også, for jeg savner ihvertfall dem. Men utenom det, så skulle jeg veldig gjerne ha vært her litt til, livet er bedre her, men det er en tid for alt.