Fysøren så fint jeg hadde det, på tirsdag. Så det er verdt det, mer enn verdt det, alt dette faenskapet som setter seg i kroppen i det jeg våkner dagen etter. Det blir som en forkjølelse på kalde vinterdager, den smyger seg til deg, og med det så er den bare der, og du kan ikke annet enn å vente tolmodig til den forsvinner en vakker dag. Som et slag i hodet og et spark i armer og ben, som tre knivstikk i ryggen, du blir lamslått, og du vet ikke om du klarer å reise deg. Det eneste du klarer er å føle, føle på kroppen som ikke lenger er den samme som for to dager siden, den er totalt forandret, og du vet ikke om den noen gang kan bli den samme igjen. Så du blir bare liggende der, i sengen, ødelagt, men du tar deg selv i å smile, når du ser igjennom bildene som ble tatt. Og da er det verdt det, alt dette faenskapet.


Ikke visste jeg at under det brevet lå det et brev hvor det sto at jeg har kommet inn på skolen og linjen jeg ønsket. Nå er jeg lykkelig og livredd på samme tid.
 

1 tanke om “…”

  1. Helt fra jeg startet å lese bloggen din har jeg vært beundret over håpet og styrken din! Men først nå som jeg selv har blitt dårligere, er jeg så stolt av deg! ❤ til tross for at jeg ikke kjenner deg annet enn gjennom bloggen din.. 🙂 du inspirerer meg noe voldsomt og ordene dine er som revet rett ut av hjerterota mi! Jeg kjenner meg som altfor godt igjen! Du er forbilde mitt ❤ ta vare på de gode stundene, de er som du sa gull verdt i tunge stunder! Håper du får det godt fremover, det er ingen andre enn deg som fortjener det mer! ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s