Men jeg vil jo sveve for alltid

.. jeg har det bedre her, alene, hvor det eneste som fyller rommene rundt meg er radioen som spilles alt for høyt, min fryktelige sangstemme og egne dansetrinn. Men i det jeg står å lager middag, går en tur eller bare smiler av solen som skinner inn igjennom vinduene, så styrter skyen jeg svever på, og treffer bakken med et smell, hardere og hardere for hver gang, og der ligger jeg med virkeligheten rundt meg igjen, og det gjør vondt det.

Jeg lever ennå, jeg har bare vært i Hellas en tur

Jeg har hatt det fantastisk, og ord strekker ikke helt til, jeg får ikke frem noe mer enn fantastisk, for det var sånn det var, fantastisk, rett og slett. Jeg hadde verdens beste reisefølge, jeg fikk se så mye fint, spise så mye nam, blitt litt brunere, smile så bredt og le så høyt, rotet tilbake livsgleden og ligget på en flytemandrass, med bestevennen min og snakke om hvor perfekt livet var, på en mandag til og med. Og sist men ikke minst fikk jeg tatt hundrevis av bilder, og jeg har fler å vise dere, men dette får holde, enn så lenge.

Vi kom hjem på fredag, og jeg måtte lande fort, virkeligheten traff fler enn bare meg, og sorgen sitter i meg fortsatt, og det vil den gjøre en stund, men det går fint, for jeg har de aller beste rundt meg.