Men jeg vil jo sveve for alltid

.. jeg har det bedre her, alene, hvor det eneste som fyller rommene rundt meg er radioen som spilles alt for høyt, min fryktelige sangstemme og egne dansetrinn. Men i det jeg står å lager middag, går en tur eller bare smiler av solen som skinner inn igjennom vinduene, så styrter skyen jeg svever på, og treffer bakken med et smell, hardere og hardere for hver gang, og der ligger jeg med virkeligheten rundt meg igjen, og det gjør vondt det.