Høsten

.. sommeren er enda en gang forbi, og vinterkulden som sniker seg opp under alle klær, er rett rundt hjørnet. Jeg liker kortsokker og converse jeg, jeg liker is og bikinivær, jeg liker hvordan håret blir bleket av solen, og hvor mye lettere livet blir, jeg er ikke klar for å legge det fra meg, det blir jeg nok aldri heller.



 

Publisert under Foto

Forelskelser

Åhh, kjære vene, herreminflosshatt.. det er så mye fint for tiden, så himla mye fint, og jeg drømmer meg bort i så mange butikker, blader og nettsider. Det er ikke bra for meg, fyttikatta. Går jo helt fra vettet, titter og drømmer som om jeg skulle vært den rikeste i verden, men realiteten er nå den at jeg har 32 kroner på kortet, og stort mer enn det pleier jeg ikke å ha der heller. Er jeg først heldig, så eier jeg ingen selvkontroll når det kommer til mat, så vips, der var de 100 kronene borte også, huffamei.

Jeg er trollbundet, hodestupsforelsket i det under her, de dukker opp i drømmene mine, det er jo ikke måte på. Det skulle ikke vært lov, det er jo latterlig, men se da, er det ikke fantastisk fint, bahh, tror jeg aldri har falt så pladask for noe før. Hvorfor vokser ikke penger på trær da dere.


Bartman HER – Boots HER – Levis 501♥ HER – Penny skateboard HER – Jakke HER

Hjerter

Har du noen gang kjent den lykken, som bare plutselig kommer, selv mitt opp i alt det håpløse. Den bare er der, sånn helt plutselig, og hjertet sprenger nesten brystet. Den lykken som nesten gjør deg redd, fordi du vil beholde den for alltid, og du gjør alt for at den skal bli der lengre enn bare i noen minutter, men plutselig forsvinner den, like fort som den kom, men det blir på en måte helt greit, for øyeblikk som det smelter knuste hjerter sammen igjen.

Jeg er så heldig, som har vennene jeg har, den lille og så himla fantastiske vennegjengen, familien min også så klart, og ikke for å glemme dere. Hvorfor ble nettopp jeg så heldig, hvorfor har jeg så mange jeg kan fortelle hvor glad jeg er i dem, og høre det tilbake, hva har jeg gjort for å fortjene det. Jeg tror ikke de en gang vet hvor sinnsykt bra de er selv, hver eneste en av dem. De vet ikke hvor ofte de faktisk klarer å gjøre alt så mye bedre for meg, og sorgene så mye lettere å bære, selv bare ved å få gleden av å være glad på deres vegne og kjenne griblingen i magen med dem. Jeg håper jeg en dag kan få takket dem nok for at de holder meg i live.