Så lenge du er med meg er jeg hjemme.

Som sagt i mitt tidligere innlegg skulle jeg hjem til min kjære, nydelige familie, etter 2 uker borte hos kjæresten min sin fine familie. Jeg dro hjem, og før det hadde rukket og gått et døgn var jeg tilbake der jeg hadde vært de siste to ukene, men nå er jeg (vi) hjemme igjen og jeg håper ikke hverdagen treffer meg like hardt som sist.

Det har vært så mange fine uker, mest vonde, men når jeg ser tilbake på det ser jeg bare det fine, som den dagen vi var ute å lekte i snøen, eller de gangene vi danset sammen, de nettene jeg sov trygt og godt, dagene hvor latterne våre slo seg sammen og vi ikke klarte stoppe, den(de alle) dagen(e) jeg fikk sjokolade, eller den dagen hvor jeg fikk en så fin pute av moren til den kjekke. De vakre smilene, alt sammen, det vonde kan jo være vakkert det også, når vi ser tilbake på det, det river opp sjela og tvinger oss til å gråte sammen, snakke sammen, lære hverandre å kjenne enda bedre, elske hverandre sterkere, det kan jo være så fint, ikke da det skjer, men etterpå, for da har vi klart det også, enn så lenge.




Deep shit, Instagram

Tusen takk for alt dere er, alt dere sier og alt dere gjør, dere er best.
Jeg er den heldigste i verden
❤  Både i dag og i går, og egentlig alle andre dager jeg har vært hjemmefra har det tikket så mange koselige meldinger og telefonsamtaler inn på mobilen min, for å ikke glemme fra familien min, fyttirakkern. Og når vi snakker om heldig så kom min forhåpentligvis fremtidige svigermor inn med en søt pute hvor det står » you are somebody’s reason to smile» på, og snart kommer kjekkasen inn døra.

Instagram er noe av det koseligste når det kommer til sosialemedier, og for mine følgere syntes de vell kanskje at jeg er litt for ivrig og snart burde begynne å legge ut noen andre bilder enn av Alexander, menmen, alt til sin tid, kanskje jeg skal begynne å ta bilder av meg selv igjen, ikke at det er noe bedre, men det ville kanskje vært et tegn på at jeg begynte å bli litt meg selv igjen, for det var jo det eneste jeg gjorde før – RikkeAmalia.


 

Publisert under Foto

Borte.

Nå er jeg 18år, og hvis vi trekker fra det at jeg kan kjøpe smertestillende, ikke lenger spørre pappa om jeg kan låne kortet hans til å betale noe på nettet, og at jeg har mulighet til å kjøpe alkohol og annet, så føles det ikke så anderledes enn da jeg fylte 12år, nå trenger man jo også penger til alle de tingene, og det har jo ikke jeg, så alt er egentlig som før. Jeg er fortsatt like forvirret over hvor min vei i livet skal gå.

 
Jeg ser andre venninner og bekjente både bestå teori og tar førerkort, feirer bursdag med venner og noen % i glasset, og her sitter jeg og det eneste jeg vet om kjøring er at det minner litt om en hoppende kengeru, i hvert fall den ene gangen jeg kjørte.
 
I det jeg tar turen inn på en butikk, så er det ofte en bekjent eller venninne som står der, yngre enn meg også, det er mange av dem, overalt, og det er jo fint for dem, og koselig for meg, for da får jeg muligheten til å snakke med mennesker igjen, men i det jeg går ut av butikken så føler jeg meg enda mer mislykket enn det jeg allerede gjorde. De tjener egne penger, de kan spare opp, eller bruke de litt som de vil, ikke bare kjøpe seg ting de trenger, men også ting de ønsker seg en gang i blant, de trenger kanskje ikke spørre foreldrene om de kan kjøpe shampo og balsam for dem, de slipper kanskje den dårlige samvittigheten de mulig hadde i en alder av 15, men jeg har den fortsatt, for jeg er fortsatt 15 om vi ser det på den måten, den eneste inntekten jeg har er mamma og pappa, og de gjør jo alt for at jeg skal få kjøpe noe jeg trenger eller ønsker meg, men da får jeg jo bare enda mer dårlig samvittighet, det er jo ikke sånn jeg så det for meg, da jeg så jentene i butikkene, som var rundt 16 – 18år, som håpefull 8åring. Jeg trodde jeg skulle bli en av de, men jeg klarte ikke det heller.
 
Jeg går verken på skole eller ut i dagslys, og det virker ikke som om det vil endres på en stund det heller. Skal jeg gå ut av videregående i det venninnene mine akkurat har fullført legeutdanning, skal jeg tjene penger på egenhånd uten at det er ukepenger fra mamma og pappa, i det min nåværende og forhåpentligvis daværende kjæreste kjøper sin tredje bil, skal jeg flytte ut fra mamma og pappa i det tvillingen min har bodd hjemmefra i mange år, og vurderer å kjøpe et hus til seg selv og familien sin på fire.
 
Tom, ødelagt, utslitt, trist, veldig trist, lei, redd, vondt. Men sånn er det, for de fleste en gang eller flere ganger i livet, det blir jo bedre, en vakker, vakker dag.

 

Min jul, bursdag og nyttår i bilder.

Jeg har hatt en tung tid i det siste, jeg har tatt avstand fra både blogg og generelt alt annet i livet, jeg har ikke grått så mye som jeg har gjort i det siste, siden jeg var nyfødt og gjorde det døgnet rundt. Jeg vet ikke hvordan det skal gå, eller jeg vet det skal gå bra, men det er så skremmende når målene er så langt unna, alt virker håpløst, og selv det beste og mest perfekte i livet mitt testes på det hardeste, det er så drepende og vondt, men det ordner seg, det gjør det jo alltid. Jeg gruer meg sånn til hverdagen griper tak igjen, til dagene og kveldene jeg må være alene og uten kjæresten min, da blir jo alt enda verre. Jeg klarer ikke skrive så mye mer, for da blir jeg på gråten igjen, nå som jeg hadde det nok så fint. Jeg er så vanvittig heldig, jeg har så mange fine personer rundt meg, og med de så blir selv de tyngste stunder best.

Jeg har hatt en fantastisk jul, med verdens beste familie, og kjæreste som har vært med oss stort sett hele tiden. Jeg har ikke ord for hvor mye de betyr, hvor slående best de er.