Jeg har hatt en tung tid i det siste, jeg har tatt avstand fra både blogg og generelt alt annet i livet, jeg har ikke grått så mye som jeg har gjort i det siste, siden jeg var nyfødt og gjorde det døgnet rundt. Jeg vet ikke hvordan det skal gå, eller jeg vet det skal gå bra, men det er så skremmende når målene er så langt unna, alt virker håpløst, og selv det beste og mest perfekte i livet mitt testes på det hardeste, det er så drepende og vondt, men det ordner seg, det gjør det jo alltid. Jeg gruer meg sånn til hverdagen griper tak igjen, til dagene og kveldene jeg må være alene og uten kjæresten min, da blir jo alt enda verre. Jeg klarer ikke skrive så mye mer, for da blir jeg på gråten igjen, nå som jeg hadde det nok så fint. Jeg er så vanvittig heldig, jeg har så mange fine personer rundt meg, og med de så blir selv de tyngste stunder best.
Jeg har hatt en fantastisk jul, med verdens beste familie, og kjæreste som har vært med oss stort sett hele tiden. Jeg har ikke ord for hvor mye de betyr, hvor slående best de er.
