Så lenge du er med meg er jeg hjemme.

Som sagt i mitt tidligere innlegg skulle jeg hjem til min kjære, nydelige familie, etter 2 uker borte hos kjæresten min sin fine familie. Jeg dro hjem, og før det hadde rukket og gått et døgn var jeg tilbake der jeg hadde vært de siste to ukene, men nå er jeg (vi) hjemme igjen og jeg håper ikke hverdagen treffer meg like hardt som sist.

Det har vært så mange fine uker, mest vonde, men når jeg ser tilbake på det ser jeg bare det fine, som den dagen vi var ute å lekte i snøen, eller de gangene vi danset sammen, de nettene jeg sov trygt og godt, dagene hvor latterne våre slo seg sammen og vi ikke klarte stoppe, den(de alle) dagen(e) jeg fikk sjokolade, eller den dagen hvor jeg fikk en så fin pute av moren til den kjekke. De vakre smilene, alt sammen, det vonde kan jo være vakkert det også, når vi ser tilbake på det, det river opp sjela og tvinger oss til å gråte sammen, snakke sammen, lære hverandre å kjenne enda bedre, elske hverandre sterkere, det kan jo være så fint, ikke da det skjer, men etterpå, for da har vi klart det også, enn så lenge.