Russ 2015

Det er mange av dere som er gira på rundetiden, gira på fyll og fanteri, men mest av alt minner dere aldri vil glemme, med de dere har kjent i lang tid, vokst opp med. Men det er også dere som ikke gleder dere så mye, endten gir dere blaffen og kunne like gjerne vært foruten, eller så er dere kanskje litt alene, og vet ikke helt hva dere skal finne på. Til sistenevnte vil jeg bare si at, blås i det, mestre frykten, angre heller på noe dere har gjort, enn ikke, innen en grense så klart. Er det ikke så mange du kjenner, kanskje bare en eller ingen, så skal jeg love deg at du blir fort kjent med nye, om du bare utfordrer deg selv. Til førstnevnte, vær åpne, står det noen uten buss eller bil, ja så sleng de med, det skader ikke ha med noen fler på lasset for en kveld, og du vil glede en annen. Og til deg som egentlig ikke kunne gitt mer blaffen, vær så snill, bare nyt det, du er russ, heldig er du, jeg lover deg at om du ikke fikk sjansen til å bli det, så ville du sagt akkurat det samme som meg. Om jeg først skal bli russ, så blir jeg det når noen av dere har flyttet ut for lengst, kanskje fått samboer eller kanskje til og med barn, mens jeg bor hjemme og fester med folk som er minst fem år yngre. Nyt det, grip det, du er det bare en gang, du trenger ikke blåse i eksamen eller serier du følger med på, du kan fortsette akkurat sånn du gjør nå, men bare nyt det, vær så snill. Vær russen de som har vært russ før blir flau av, vær den russen dere blir flau av til neste år, dere har den ene måneden til å feire at dere har klart det, dere har kjempet forbanna hardt i alt for mange år, sovnet med boka i fanget og grått utallige ganger, men nå har du klart det, og det skal feires, dere skal gå inn i et nytt kapittel nå, avslutt dette med et lykkelig smell. Vær snille mot hverandre, respekter og pass på hverandre! Det blir ikke mer morsomt enn hva dere gjør det til selv, dere er 18/19år kun denne gangen, utnytt det, blås i fløyter og spill hull på høyttalerne, jeg skal juble med dere. 

Karma

Åh, så fint vær det har vært her i dag, knall blå himmel, strålende sol. Det gir så mye, tror jeg burde vurdere å flytte til et varmere land for en liten stund altså. Jeg kom meg faktisk ut, ut før solen hadde gått ned, og kulden kom krypende tilbake, ut før mørket la seg over meg igjen. Det var så godt å kjenne solen varme, endelig, det var så godt å se at bakken var bar noen steder, selv om jeg håper at snøen blir i en stund til. Men det er ikke før jeg kommer inn døren hjemme, får satt eller lagt meg ned jeg merker det igjen, hvor lite kroppen min tåler, hvor svak den er, i en stund har jeg jo nesten glemt at jeg er syk, men så plutselig kommer det så sterkt tilbake, sterkere enn da jeg gikk ut døren. Det verker i bena, verk, verk, verk, det er så ubehagelig, det blir til vondt, jeg blir bare liggende, og hvor lenge vet jeg ikke, men jeg vet at det er verdt det, solstrålene, den blå himmelen, skrittene, den lille og kortvarige gleden. Jeg prøver så godt jeg kan, men hvor fører det meg, hvor lenge orker jeg gleder som medfører enda mer av det vonde.

Karma
Make a wish and put on your braclet.
Wear it as a reminder to keep the circle positive, peaceful and loving.

Små øyeblikk gir så mye.

Heihei, alle fine!!

Nå, endelig, nå kan jeg sette meg ned for å skrive litt til dere, dele litt igjen, nå har jeg endelig tid, tid til dere og tid til meg. I det siste har det skjedd masse, jeg har gjort mye, sannsynligvis alt for mye. Jeg har vært med venner mer på den siste måneden som har gått, enn på hele 2014, vi har vært på hockeykamper, kafé, gått turer, roadtrips, kjæresten med kompiser har dratt meg med på bowling, det er lenge siden det, klarte så vidt løfte en kule. Jeg har vært på hyttetur, hatt jentekveld, vært ute i skogen, akt til rumpe og knær ble blå, jeg har gjort så mye og jeg angrer ikke et sekund, men nå er jeg så sliten, og trenger litt hvile. 

Men størst av alt denne måneden har min kjære, vakre, gode farmor takket for seg, hun ble 96år, og var nok klar og veldig tilfreds med livet, men så klart er det ufattelig trist for det om, hun er jo ikke her lenger, men da er det så godt og vite at for henne var det riktig. Fineste farmor, håper jeg får et like vakkert, varmt og sterkt hjerte som deg, kjærligheten du ga meg lever i meg for alltid, takk for alt. Det gode med sånne stunder, er at vi blir mindt på kjærligheten vi har i familien, varmer hverandres hjerter med gode minner og latter, barna løper fortsatt i trappene og leker gjemsel i det store huset, som vi alle andre også gjorde som små, vi spiller fortsatt på pianoet som vi alltid har gjort, og mest av alt går vi alle sammen, tørker hverandres tårer og viser at vi alltid er her, det er det som er så fint med det hele, for i alt det vonde er det jo også noe godt, og det er lov å gripe det, for det er jo det personene som ikke lenger er med oss fysisk vil at vi skal, så da gjør vi det for dem, for oss, for varmen som lever videre.