Livets sorger og gleder.

Jeg føler meg så ensom, jeg bare er her, alene, i et rom, hus, mesteparten av tiden, ingen tar kontakt med mindre jeg gjør det, utenom familien, men det mangler fortsatt noe. Og jeg forstår det så godt, jeg forstår alt og alle, jeg prøver i hvert fall, det er lett å glemme, og det gir ikke mersmak å alltid få et nei. Jeg har jo ikke stort bedre å gjøre enn å gruble på hvordan andre har det, hva de gjør, men det er så få som forstår nettopp det, meg, og det forstår jeg jo så klart, jeg tror ikke det går å se for seg hvor mye en person kan sitte og titte ut i ingenting, i flere timer, eller det går, men det er vanskelig å forstå at det faktisk er realiteten for de som ikke orker stort mer, og det er ikke noe jeg forventer i det hele tatt, det et bare et veldig sterkt ønske. De er opptatt med hverdagen sin, den er stappfull, og de har rett og slett ikke tid til å tenke på så mye annet, vi er ungdommer, eller mennesker generelt, vi må tenke på oss selv vi, i hvert fall noen perioder i livet, det er nok med bare det og alt man må få gjort, vi rekker ikke alt, og det er lov. Men når jeg da ikke har andre ting å gjøre enn å gruble på hva alle andre driver på med, hva som skjer i livet den dagen og hva jeg går glipp av, så sniker ensomheten seg frem og fanger meg. Jeg tror ikke folk tenker over hvor sosialt skole og jobb er, du møter alltid på noen, blir oppdatert, mens jeg, jeg sitter her hjemme og vet ingenting, mens de gjør og får vite ting de ikke en gang tenker over. Ta vare på de små tingene i hverdagen, se dem, husk dem, for det er så mange som går glipp av det. Hvorfor klarte alle de det, men ikke jeg.

Husk at jeg ikke skriver dette for at dere skal syntes synd på meg, jeg skriver dette fordi jeg vet at det er så mange som går og føler på det samme, og jeg vil at dere skal vite at dere ikke er alene. Jeg er på en rar måte takknemlig for motgang og sorger som møter meg i livet, jeg er heldig som ikke har annet valg enn å måtte se de små gledene, sette pris på så mye jeg før hadde glemt var der og skjedde. 

 



Nå er jeg hjemme igjen, med blanda følelser, jeg skulle gjerne vært der mye lenger, plutselig lander jeg igjen, og som vanlig smeller det litt for hardt, det er sårt og tungt å alltid måtte innse at hverdagen er på en helt annen skala, men plutselig står jeg på døra igjen. Tirsdag tok jeg turen til Oslo, for å tilbringe noen dager der sammen med min eldste søster og hennes lille familie. Alle vennene mine har jo nå blitt russ, utenom kusinen min i Bergen, så da var det godt å komme seg bort for en liten stund, kose meg så mye at jeg ikke rekker å tenkte på hva jeg går glipp av her hjemme.

Gurimalla, som jeg har kost meg, jeg har vært på en liten shoppingsrunde, møtt Rebekka som endelig har blitt russ, drukket mango og kokos smoothie, let me tell you, I found heaven, mmm. Vi har lekt timesvis ute i det strålende været, og timesvis inne med latter og smil som dekker hele rommet. Vi har grillet og spist italiensk is, jeg har til og med våknet før syv nesten hverdag, og det har ikke gjort meg noe som helst, og listen er rett og slett for lang til at dere orker å lese mer, men jeg har i hvert fall hatt det helt toppers, og lykken sitter alltid godt i hjertet hver eneste gang. Jeg er så takknemlig for familien min, det er så uendelig med kjærlighet, som vi pleier å si; vi er så slettes ikke rike økonomisk, men når det kommer til kjærlighet, der må vi være rikest av alle.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s