Klokken har såvidt rundet 08, jeg våkner opp i full panikk, jeg kan høre noen av barna i barnehagen, hold kjeft, jeg vil skrike, skrike av full hals, men de er bare barn, vakre, lykkelige og uvitne barn, det er ikke deres feil at vi deler gjerde. Tårer, de triller før jeg i det heletatt har rukket å åpne øynene, kinnene svir, de er glovarme. Jeg er gjennomvåt av svette, klistret til lakenet, dyna ligger på gulvet, våt, kald og ekkel.
Mareritt på mareritt, de er så hjerteskjærende, så ekte, følelsene, den store vonde klumpen som får hjertet til å slå ekstra tungt, jeg kan se det slå ut av brystet, rett under puppen, klumpen kommer frem om natten, den er så jævlig og full av sannhet.
Jeg reiser meg, tunnelsyn, det blir svart, jeg finner kontrollen igjen, går litt frem og tilbake, jeg tar en slurk med vann, lunkent. Jeg åpner vinduet, jeg drar pusten inn så langt jeg klarer, frisk luft, trykket i bihulene har endelig gitt slipp, jeg klarer å puste normalt. Gulvet er kaldt, men godt, frysninger, hårene står rett ut fra kroppen, svetten forsvinner, kulden har satt seg i kroppen, jeg rister dyna, letter på lakenet. Jeg legger meg ned igjen, legger puta litt skjevt, holder hardt rundt dyna, som om den skulle vært en person, da føles det litt mindre ensomt. Jeg lukker øynene, jeg vil tilbake, tilbake til de brutale skrikene, klumpen, marerittene, de gjør mindre vondt.
Hvordan går det med dere, mine fine? Tenker sånn på dere.
Tusen hjerter til dere.