De mørkerøde leppene, midtskillen, de to flettene, og de usagte ord.

Jeg hadde egentlig bare tenkt å vise dere bildene jeg tok i dag, så de blir litt uten sammenheng, for jeg følte for å gi en forklaring, forklaring på.. nei, jeg vet ikke, jeg bare begynte å skrive. En forklaring på at jeg ikke er helt meg selv, eller.. for at jeg ikke skriver så mye om hverdag, eller om noe som helst, kanskje jeg skriver mye for dere, men når jeg har så mye på hjertet så føles det jeg gir dere som ingenting, ingen ord strekker til, jeg sletter og sletter, ingenting kan forklare. Det blir så vanskelig å skrive, for noen ganger er det eneste man kan gjøre, å føle på det, noe jeg må nå, men en dag skal jeg kunne skrive igjen, forklare, forklare denne følelsen, hverdagen, det skal jeg, for vi er nok flere om dette, og jeg tenker sånn på dere, men vi skal klare oss vi, alle sammen, heia, heia.

Jeg prøver med alt jeg har å overbevise både meg selv og andre at det går bra, at jeg klarer meg, og på en måte så gjør jeg det, klarer meg, livet går fremover, jeg vokser, jeg er faktisk litt stolt, men det er kun når jeg ikke er helt meg at jeg klarer meg, hvor jeg slår på autopiloten og setter sjela igjen her hjemme, kun når jeg glemmer verden og realitet. Jeg kan ha så fine øyeblikk, som i dag, i dag har jeg vært på jobb, og den eneste bivirkningen jeg kjenner på før morgendagen kommer er rent lykkerus, et lykkerus skapt av mestring og menneskene rundt meg, for jeg kan ha så fine øyeblikk, men det er kun øyeblikk hvor jeg ikke rekker å kjenne, på noe som helst, ikke på kroppen, ikke på hjertet, ikke på tankene, for når jeg først gjør det, sittende hjemme i senga mi, da smeller det, ti tusen ganger daglig, som et lyn fra klar himmel, for uansett hvor hardt jeg prøver så sitter det fortsatt der, i brystet mitt, så helvetes vondt, hodepine, hodepine, hodepine, det verker fra bakhodet og helt ned til tåa. Jeg klarer meg ikke.

Hvordan går det med dere, hva har dere gjort i dag?
Mange klemmer fra meg til dere, fininger!