Ukontrollert og ustoppelig.

Det er så vanskelig å skrive til dere for tiden, bare til meg selv også egentlig, et evig rot alt sammen, kaos. Jeg er usikker på hva jeg klarer å dele, tenk at noe kunne bli for personlig for meg å dele, det trodde jeg faktisk ikke, ikke her, rømnings stedet mitt. Jeg vil dele alt, men samtidig ingenting, så da ender jeg alltid opp med ingenting, kanskje bare litt, jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg, jeg skriver, sletter, skriver og sletter.

Et lite utsnitt fra et av notatene mine:
Jeg hadde begynt å puste lettere, fortsatt forbanna tungt, men lettere, men så ble jeg revet inn i det igjen, kampen om å erobre det jeg elsker høyest og kunne kjempet meg til døde for, det beste jeg visste og vet, det fineste som finnes, men så traff realiteten meg igjen, realiteten jeg ikke klarer annet enn å nekte for, rett ned i bakken med meg, det smalt hardere enn sist, jeg trodde det var umulig, men det var det altså ikke, en bunnløs sorg, ukontrollert og ustoppelig. Revet i fillebiter av håpet, håpet som aldri ser ut til å slukne, det jævla håpet, forsvinn, jeg har ikke sjans, innse det nå, jeg er utslitt, har ingenting igjen, kun hovne, røde øyne, en sjanseløs kropp, og et hjerte som har sunket så lavt som til tærne, det verker, jeg vet ikke lenger om jeg klarer meg, jeg er så sliten, helt bånn i bøtta, utslitt, så jeg vet ikke. Den sniken av en angst, limt fast i brystet, superlim, jævelsk og ekte, uovervinnelig.
 

Vi flytter også, dette har vi drømt om lenge, men plutselig forsvinner flere tryggheter fra livet mitt enn jeg klarer takle, forandringer fryder, forandringer er bra, men dette tar litt kaka, litt vell mye, overveldende, vondt, utrygt, ikke så bra som forandringer fremstilles, ikke i det hele tatt faktisk, det hadde holdt med en, en liten en, men alt går seg vell til, det sies i hvert fall så. Men det er i hvert fall derfor dere ikke hører så mye fra meg, ikke at dere noengang har gjort det heller, kun tusenvis med forklaringer, menmen, jeg håper dere holder ut med meg, hvis ikke er det helt greit det også, men en vakker dag, som jeg alltid sier, da skal det gå bra igjen, da skal jeg drive med det jeg ønsker, og en stor del av det er dere.

Jeg tar alltid hverdagslige bilder, beholder de alltid, for jeg ønsker å dele de med dere, minst et innlegg om dagen, men det ender alltid opp med disse lange innleggene med lengden på en elefants hals i mellom hverandre, og disse eviglange kollasjene da, men det er også mye jeg ikke tar bilder av, mye som er best å holde for seg selv, la det varme hjertet når mørket faller på- som heller ikke blir fanget på kameraet. Jeg savner også å ta de viktige bildene, de rå og ekte, som hører med et innlegg som dette, men sånn er det nå, og da må jeg bare godta det, gjøre det beste jeg får gjort, og håpe at det er bra nok, og hvis det ikke er det, så gjør vell ikke det noe heller, vi kan ikke alltid strekke til. 

Hvordan går det med dere? Tenker så mye på dere.
Ta vare på deg selv og hverandre, kjemp for de som kjemper for deg, og de du ikke bare tenker på når dagene er stille, men de eller den du tenker på når livet er på det travleste og du egentlig ikke har tid til å tenke, men du tenker, på de, eller den, ukontrollert og ustoppelig.

4 tanker om “Ukontrollert og ustoppelig.”

  1. Har ikke så mange ord, men jeg sender positive vibber og gode tanker ❤ forandring går seg til, selv om det ikke hjelper en dritt å høre det når man står midt oppi det, så er det sant.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s