A hint of summer on these cold winter days.

Jeg craver snowboard, kvikklunsj, famjam og minusgrader, men akkurat nå, i dag, her jeg ligger med papir i nesa, en pust på tyngde med kroppen, en sår hals, kløende ører og kontrasten mellom frysninger og hetetokter, mens jeg hiver innpå med all frukt jeg kan finne (seks bananer, tre epler, fire plummer og de siste mandlene, og dere kan jo gjette hvem som husket å da vintaminene sine i dag, hehe, bedre sent enn aldri si..), klarer jeg ikke la være å drømme meg bort til en stekende sol, kilende sand under tærne, vannmelon, et ukjent land og plussgrader, et kick av d-vitamin og brunfarge, det hadde vært godt det, akkurat nå. Dagens planer må settes på vent, det holder med den klesvasken jeg må ta, selv den er litt for mye, jeg må bli bedre til i morgen, for da venter en helg full av kos og planer, jeg vet ikke hvordan, men det må bare gå, jeg har gledet meg sånn.




Håper dere har en frisk og fin dag i dag, herligheter.
Mange klemmer fra meg til dere.
 

VIDEO

Heihei, håper dere har en fin søndag!

Nå har jeg fått slått sammen en video til dere, hvor jeg over to dager filmet måltidene mine, jeg skal også prøve å få til et innlegg hvor jeg utdyper litt mer hvorfor jeg akkurat nå velger å spise som jeg gjør, hva jeg spiser og hva jeg helst unngår, hvis dere kunne tenke dere det da? Keep in mind at de dagene hvor jeg er mer aktiv enn på disse to dagene, og står opp i normal tid, spiser jeg ofte ett til to måltider ekstra, sammen med litt småspising på frukt gjevnt igjennom hele dagen. Når man spiser som jeg gjør, må man få i seg så mange kalorier som mulig, her er altså kalorier kun bra, kalorier er energi, og jo fler jo bedre, så lenge det kommer fra mat som ønsker kroppen godt, og akkurat det må jeg bli flinkere på, uansett om det er en søvnig eller travel dag jeg våkner til. Håper dere liker den!


 

Det eneste som hjelper.

Forhåndsskrevet innlegg. Selv om jeg trenger litt hvile fra alt sammen, en pause, og helst ikke ønsker å eksistere offentlig, så ønsker jeg uansett dele de bildene, eller tekstene, som kanskje oppstår inne i dette pauserommet.


Mat, mat, mat, jeg spiser så godt som konstant, glemmer tid, sted og tanker litt da. Meldinger fra mine kjære, varmer den verkende sjela, hadde ikke overlevd uten, tror jeg, hadde hoppet ut av vinduet for lenge siden. Serier, serier, serier, det kan umulig være sunt, å ligge her, time etter time, døgn etter døgn, selv uten et eneste snev frisk luft, men akkurat nå er det vell kanskje dette jeg trenger. Så er det den timen, noen ganger to, hvor jeg kan ta bilder, igjen glemme tid, sted og tanker, det er det eneste som hjelper akkurat nå, de små tingene, de små øyeblikkene, de små øyeblikkene hvor jeg igjen føler meg bra nok, sterk nok, de øyeblikkene som forsvinner i det sekundet neste hjerteslag treffer, de øyeblikkene som holder meg igjen fra vinduskarmen.



 

Noen ganger strekker bildene lengre enn setningene.

Øynene mine er så såre, hovne, håret må vaskes, børstes, pusten er tung, nesa tett, den blir det hver gang en tåre faller, hjertet verker uslåelig og kroppen er igjen, helt der nede. Jeg står igjen alene på det kalde gulvet, omringet av varmen fra genseren, den drepende, men også livsviktige lukten av det jeg ikke klarer slutte å kjempe for. Kanskje er jeg tilbake i morgen, om tre dager eller en uke, kanskje om en måned, jeg vet ikke, jeg er igjen der hvor jeg ikke vet noen ting, det eneste jeg vet er at jeg akkurat nå må kaste inn håndkleet, og ikke lenger rømme fra realiteten, men synke i det, før jeg kan vokse fra det. Og jeg vil bare dele det med dere, fortelle, vise at det er helt okei, å forsvinne litt med vinden, gi litt opp, det er helt okei å ikke ha det bra.