Noen ganger strekker bildene lengre enn setningene.

Øynene mine er så såre, hovne, håret må vaskes, børstes, pusten er tung, nesa tett, den blir det hver gang en tåre faller, hjertet verker uslåelig og kroppen er igjen, helt der nede. Jeg står igjen alene på det kalde gulvet, omringet av varmen fra genseren, den drepende, men også livsviktige lukten av det jeg ikke klarer slutte å kjempe for. Kanskje er jeg tilbake i morgen, om tre dager eller en uke, kanskje om en måned, jeg vet ikke, jeg er igjen der hvor jeg ikke vet noen ting, det eneste jeg vet er at jeg akkurat nå må kaste inn håndkleet, og ikke lenger rømme fra realiteten, men synke i det, før jeg kan vokse fra det. Og jeg vil bare dele det med dere, fortelle, vise at det er helt okei, å forsvinne litt med vinden, gi litt opp, det er helt okei å ikke ha det bra.





 

4 tanker om “Noen ganger strekker bildene lengre enn setningene.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s