Det eneste som hjelper.

Forhåndsskrevet innlegg. Selv om jeg trenger litt hvile fra alt sammen, en pause, og helst ikke ønsker å eksistere offentlig, så ønsker jeg uansett dele de bildene, eller tekstene, som kanskje oppstår inne i dette pauserommet.


Mat, mat, mat, jeg spiser så godt som konstant, glemmer tid, sted og tanker litt da. Meldinger fra mine kjære, varmer den verkende sjela, hadde ikke overlevd uten, tror jeg, hadde hoppet ut av vinduet for lenge siden. Serier, serier, serier, det kan umulig være sunt, å ligge her, time etter time, døgn etter døgn, selv uten et eneste snev frisk luft, men akkurat nå er det vell kanskje dette jeg trenger. Så er det den timen, noen ganger to, hvor jeg kan ta bilder, igjen glemme tid, sted og tanker, det er det eneste som hjelper akkurat nå, de små tingene, de små øyeblikkene, de små øyeblikkene hvor jeg igjen føler meg bra nok, sterk nok, de øyeblikkene som forsvinner i det sekundet neste hjerteslag treffer, de øyeblikkene som holder meg igjen fra vinduskarmen.



 

4 tanker om “Det eneste som hjelper.”

  1. Så bra skrevet. Beskriver det godt. Men kanskje du ikke skal tenke på hvor dumt og feil det er å slappe av, som du skriver selv – du trenger det nå. Senk skuldrene og virkelig slapp av.
    Superfine bilder også 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s