#sjekkdeg

Nå har jeg nettopp sett dokumentaren av Thea Steen, jeg blir sittende gråtkvalt og med et tomt blikk ut i ingenting, jeg trenger tid til å summe meg, komme tilbake til meg selv igjen. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, det vet jeg aldri når jeg er vitne til ting som det, jeg grubler alltid på hvorfor jeg utsetter meg selv for sånt når det gang på gang påvirker meg så utrolig, akkurat som at jeg ikke forstår meg på folk som utsetter seg selv for skrekkfilmer, men dette er jo annerledes, dette er realitet og sannhet, en virkelighet vi ikke kan nekte for, uansett hvor mye vi skulle ønske vi kunne det.

Jeg er redd, og tankene om at livet er urettferdig har funnet sin plass hos meg igjen, til tross for at alle har sitt, og at livet kanskje derfor er like urettferdig for oss alle, eller kanskje det er det som gjør det hele rettferdig? men uansett, i situasjoner som denne, som Thea sin, og så alt for mange andres, føles det urettferdig, og det føler jeg at det er også. Det er så skremmende, hvordan livene våre kan bli tatt i fra oss på sekunder, hvordan vi kan bli tvunget til å miste og gi fra oss kroppen vår til sykdom, men til også så mye annet. Her sitter vi og sliter oss igjennom, tar det meste for gitt, tenker at drømmer er umulige, så vi må holde oss til det A4, glemmer også å nyte alt vi har her og nå, hverdagen og øyeblikkene.

Psyken som påvirkes av dokumentarer, virkeligheter som denne, har satt seg i sjela mi, akkurat nå verker jeg fra topp til tå, vil ikke røre en finger, føler for å bli sittende her for alltid, og jeg vet ikke hvorfor, kanskje det er dette som er å være lamslått. Jeg har fulgt henne jevnlig, Thea, vet godt hvem hun er og kjenner til kampanjen hennes, men det er noe med å se et menneske miste kontrollen over liv og kropp så ufrivillig, at det som endelig var blitt et så godt liv, blir tatt fra en så brutalt, det å se det step by step, til nesten siste åndedrag, så ung og vakker, det gjør noe med en.

Så sjekk deg, vær så snill, kjære deg, sjekk deg, både for livmorhalskreft og for en liten forkjølelse, en annerledes følelse i kroppen, om du er mer sliten enn normalt, og hva det enn nå måtte være som får deg til å føle at noe ikke stemmer, vær så snill, sjekk det, for hva om det kan forandre eller til og med redde livet ditt? Er ikke den lille sjekken som tar deg minutter, koster noen kroner som er verdt å betale nettopp fordi det å ikke dra til legen, sjekke deg, ikke betale – kan koste deg livet. Vi kan aldri være sikre, better safe then sorry, som jeg alltid sier til vennene mine som stadig utsetter å dra til legen, noe som gnager hardt i ei som meg, som har følt på noen av konsekvensene ved å gjøre det for sent, og sårere er det å vite at det finnes konsekvenser større enn mine. Det kan stå om liv og død, så kjære, vakre deg, du som har et helt liv foran deg – vær så snill, sjekk deg.

Det som råder dypest

Melding til mamma på en sår mandag hvor jeg trengte å lette på trykket og kaoset, for noen uker tilbake. Fant det i arkivet nå nettopp, så tenkte å dele det med dere. Mamma er alltid den som får høre, for hvem gir vell et bedre svar, hvem elsker meg egentlig høyere? Et tanke-kaos uten like, som alltid ender uventet, men som får meg til å forstå hvor problemet kanskje ligger, hva som råder dypest i meg. Frøet som ligger lengst på bunnen under all jorden er lett å overse, når alt det andre vokser seg større over, så godt som umulig å grave frem hovedkilden når det er så mye i mellom. Har en følelse på at jeg ikke er så alene om disse dagene, tankene og følelsene som det noen ganger kan føles ut som, så jeg vil at dere skal vite nettopp det – at du er ikke alene.

Processed with VSCO with a6 preset

«Det er mandag igjen, og livet føles litt uoverkommelig. Som vanlig, intet nytt, en helt vanlig mandag. Ny uke, nye muligheter sies det, en ny start.. men ikke for meg, føles kun ut som enda et nederlag, enda en uke forbi uten mål og mening, så mange uker i arkivet jeg like gjerne kunne vært foruten, har jo ikke klart å komme noe lenger med de uansett. Ting føles litt håpløst, jeg vet ikke om det er mandagen eller generelt bare livet. Den lille treningen jeg har sammen med frisklivssentralen i dag føles mer ut som å bli vekt i militæret 03:45 for å skulle ut i en beinhard øvelse med lite tilgang til mat og drikke, med en sekk tyngre enn egen kroppsvekt og flere mil til fots foran seg. Frisklivssentralen, denne lille treningen, mitt eneste gjøremål for dagen utenom en tur innom butikken, og det føles uoverkommelig? Hva er det for noe svakerier. Tenk på hva alle andre har å gjøre, de har ikke nok timer i døgnet til å rekke alt de skal, mens jeg.. jeg blir liggende å vente på at timene skal fly med vinden, jeg får ikke brukt de på noe vettu uansett.

Processed with VSCO with a6 preset

Mislykka, mislykka, mislykka. Grubler på om det er noe jeg kan fylle dagene med, som får de til å føles litt mindre meningsløse, og så jeg kanskje ikke føler meg fult så ubrukelig. Trener jevnt gjennom hele uka, og med tanke på min sykdomssituasjon så er jo dette noe jeg burde vært sjeleglad over, noe jeg forsåvidt er, jeg er bare ikke fornøyd, for sånn er vi mennesker, vi vil alltid ha mer. Dumme mennesker. Kommer nok til å tvinge meg selv til å tusle bort til treningssenteret endel ganger denne uken også, til tross for at jeg akkurat nå burde tatt en liten pause, når skal jeg egentlig lære? Men det har seg jo sånn at dårlig samvittighet, selvhat og mangel på mestringsfølelse dreper meg og sinnstilstanden min mer enn utmattelsen, selv om det så klart ikke er tilfellet, for det føles kanskje sånn ut akkurat her og nå, men det er jo utmattelsen som er morderen her, i hvert fall kroppens, men i lengden og derfor merker jeg det ikke på samme måte som jeg merker striden i tankene og følelsene.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg trenger noe mer, mer, mer, mer. Noe som vil få meg til å føle meg litt mer.. normal? Litt mer menneskelig og kanskje ikke fult så mislykket. Noe som kan få meg til å ikke bare tenke, men også føle at livet blir bedre, at jeg skal komme meg dit jeg vil en dag, jeg også. Skole og jobb er enda ikke et alternativ, og det er en av de tingene som lirker frem selvhatet, til bristepunktet. Kan jeg ikke bare pushe meg selv? Om det så fører til at jeg blir innlagt på sykehuset, så vil det i hvert fall syntes at jeg prøver, jeg også. For det syntes ikke så godt sånn det er nå, syntes jeg, verken for andre eller meg selv. Prøver jeg egentlig nok? Gjør jeg egentlig det? Kunne jeg ikke bare tatt noen fag? Grått meg igjennom det som alle andre? Trosset sykdom, angst og redsel. Alle andre gjør jo det, jeg risikerer lite tid med venner og familie, og det å ha det bra, ved å gjøre det, men det er jo fåtallet av oss som er lykkelige, vi må jo alle ofre noe for å lykkes her i verden? Så hvorfor har jeg rett på å være det, lykkelig altså? Luke ut alt det kjedelige bare fordi jeg er syk. Det blir bare feil for meg, selv om det ikke er særlig gøy å være syk heller, men det glemmer jeg på dager hvor tankene tar over på denne måten.

Processed with VSCO with a6 preset

Lappen – førerkortet, kunne jeg ikke bare tatt det? Kunne jeg ikke bare fullført det i det minste, som så mange andre? Veien mot den føles så sabla lang, jeg er dårlig på det der med å ta dag for dag når det kommet til ting som det. Jeg er redd, livredd, men hva er det egentlig jeg frykter? Det å ikke være flink nok? Det å feile? Hvem er vell mester i å kjøre når de akkurat har startet? Ingen Rikke, ingen, så hvorfor forventer du hele tiden så mye av deg selv? Så mye at det stopper deg fra å gjøre ting, utfordre deg selv. Jeg vet du er redd, redd for å ikke være bra nok, god nok, føle at du duger, for du har aldri følt deg bra nok, aldri i/til/for noe eller noen, aldri har du følt deg bra nok, aldri, aldri, aldri, og det er ditt såreste punkt, livredd for å bli forlatt, fordi du kun er deg, og at det ikke er nok. For det er jo der alt dette ligger, det du har følt på siden du var lita, ulmet dypest i deg, klar til å slå ut i full flamme den dagen den eneste du har følt deg bra nok for, innser at du ikke er det likevel, og drar i fra deg. 

Processed with VSCO with a6 preset

Som en skjør blomst, det er det du er, som en krystallkule, klar til å knuse i tusenvis av biter. Hvorfor skriver jeg om meg selv i andre-person? men okei let´s just go with it. Sårbar som helst, treffes av de minste ting, og det fordi redselen for å ikke være bra nok, bli forlatt bare fordi du er deg, råder dypest i deg. Desperasjonen over å være god mot alle, hele tiden, så mye at du glemmer deg selv, fordi du er så livredd for at noen andre skal føle på det her, de også. At de skal forstå det de også, hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske dem, som jeg forstår hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske meg, for hva eller hvem er vell jeg å elske, jeg er jo ingenting.»

Weekend, friyayy

God helg, mine vakreste blommor! Endelig er den her, iiih. Dere som har fulgt meg en stund kjenner jo til min kjærlighet for fredager, det er jo verdens beste dag, og det håper jeg dere også syntes, uavhengig av om det betyr fri eller ei. Unn dere noe ekstra digg, og nyt, det er da ikke  mange fredager i året si. Nå som jeg har begynt å trene har fredagene til og med blitt enda bedre, for det betyr treningsfri, og jeg har allerede startet en tradisjon (som jeg også hadde før jeg begynte trene, når jeg tenker meg om.. hehe, helg er helg) med å ture rett på butikken for godsaker før jeg vender snuta hjem og i dusjen etter trening. Små gleder blir så store.


Ønsker dere the best weekend so far this year, kos dere uendelig! Håper dere har medvind om dagen, and if not – så sender jeg millioner med styrkeklemmer, I´m always here. Hugs and kisses til dere alle.

To be reborn you have to die first

Her om dagen fortalte psykiateren min at jeg hadde en sorg over meg, han kunne se det så godt fra stolen sin, da han tittet bort på meg de gangene jeg snakket om kjærlighetssorgen, og om det jeg har mistet til sykdom, både av livet og meg selv, det som vil prege fremtiden min i lang, lang tid. To sorger, dypest i sjela, lengst inn i hjerterota og hardest i ryggraden.

I går hadde jeg en samtale med ei av mine beste venninner, hun som kjenner meg som få andre, hun som vet det som så godt som ingen andre vet, men som samtidig ikke kjenner meg, for hun kjente meg ikke før sykdommen og ikke før kjærlighetssorgen, hun vet ikke hvem jeg er uten, selv om det så klart ikke er sånn at jeg er en helt annen, det er ikke store forskjellene, men sorgene har blitt en del av alt jeg er og alt jeg gjør, de sitter i meg konstant, og falner latteren i det den skal til å slå ut i full blomst, lever som styggen på ryggen og tynger meg, tar kvelertak når jeg venter det minst, så jeg ikke har mulighet til å stritte i mot, de er ukontrollerte og ustoppelige, og jeg husker ikke helt hvem jeg er uten de, kanskje er det dette som er meg. Som hun sa; sorg er ikke en sjele-tilstand, som å være deprimert eller lei seg, sint osv, det er tyngden av et tap, tyngden som kjennes på kroppen fysisk, det er noe du bærer på skuldrene, samtidig som brystet er tungt, hjertet er tungt og pusten tung, sorg gir deg et spesielt drag i ansiktet. Jeg vet ikke helt om det finnes noe mer sant enn det, for hvis jeg tenker tilbake til sommeren for snart to år siden, da jeg skulle møte ei som også er ei av mine beste venninner, men en av de som også kjente meg før sorgene – i det jeg sneiet hjørnet og vi fikk øye på hverandre var det første hun sa «du ser annerledes ut», og det har jeg gjort siden, siden den sommeren, og siden den høsten for snart åtte år siden. Vil jeg en dag kunne være meg igjen, fullt og helt, uten draget i ansiktet? Siterer venninnen min igjen; Blekner noe slikt med tiden, eller blir det sterkere, hvordan fungerer en sånn type sorg? 



Processed with VSCO with 1 preset





@ihjertet

Publisert under Dikt

Lately

For første gang since forever? har jeg faktisk vært så opptatt de gangene jeg har gjort noe at jeg helt har glemt at kamera og generelt mobil eksisterer, noe som er helt utrolig til meg å være, og der og da egentlig veldig godt, selv om det kan være greit kjipern å ikke ha bilder fra fine dager, kvelder og netter å dele med dere, men sånn er det noen ganger, fikk i det minste slått sammen noen få. Håper helga har vært god, og at alt står bra til med dere, solstråler. 

Kjøretur etter kjøretur, bursdagsfeiring og sushidates. Enda en liten skitur, ikke like lang denne gangen, men skitur er vell skitur? En liten storbytur for å møte venninne på flyplassen som endelig er hjemme fra reise, noe som ble rene fiaskoen med tanke på at vi presterte med å komme minutter etter at hun hadde satt seg i bilen hjemover, grunnet fly i god medvind.. Spillkveld og enda flere kjøreturer, god musikk og alt for mange godter. Har klart å lure inn noen timer med trening også, men den største prioriteringen har vært venner og familie, og det kribler i magen ved tanken på at våren er her, eksamenene minsker for mange av mine kjære og de som har flyttet på seg vender etterhvert derfor mer hjem i helger og i ferier, Trysil-tur står for tur i påsken, og derfra byr mai, juni og juli på utallige med fine dager og kvelder, iiihh som jeg gleder meg.