#sjekkdeg

Nå har jeg nettopp sett dokumentaren av Thea Steen, jeg blir sittende gråtkvalt og med et tomt blikk ut i ingenting, jeg trenger tid til å summe meg, komme tilbake til meg selv igjen. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, det vet jeg aldri når jeg er vitne til ting som det, jeg grubler alltid på hvorfor jeg utsetter meg selv for sånt når det gang på gang påvirker meg så utrolig, akkurat som at jeg ikke forstår meg på folk som utsetter seg selv for skrekkfilmer, men dette er jo annerledes, dette er realitet og sannhet, en virkelighet vi ikke kan nekte for, uansett hvor mye vi skulle ønske vi kunne det.

Jeg er redd, og tankene om at livet er urettferdig har funnet sin plass hos meg igjen, til tross for at alle har sitt, og at livet kanskje derfor er like urettferdig for oss alle, eller kanskje det er det som gjør det hele rettferdig? men uansett, i situasjoner som denne, som Thea sin, og så alt for mange andres, føles det urettferdig, og det føler jeg at det er også. Det er så skremmende, hvordan livene våre kan bli tatt i fra oss på sekunder, hvordan vi kan bli tvunget til å miste og gi fra oss kroppen vår til sykdom, men til også så mye annet. Her sitter vi og sliter oss igjennom, tar det meste for gitt, tenker at drømmer er umulige, så vi må holde oss til det A4, glemmer også å nyte alt vi har her og nå, hverdagen og øyeblikkene.

Psyken som påvirkes av dokumentarer, virkeligheter som denne, har satt seg i sjela mi, akkurat nå verker jeg fra topp til tå, vil ikke røre en finger, føler for å bli sittende her for alltid, og jeg vet ikke hvorfor, kanskje det er dette som er å være lamslått. Jeg har fulgt henne jevnlig, Thea, vet godt hvem hun er og kjenner til kampanjen hennes, men det er noe med å se et menneske miste kontrollen over liv og kropp så ufrivillig, at det som endelig var blitt et så godt liv, blir tatt fra en så brutalt, det å se det step by step, til nesten siste åndedrag, så ung og vakker, det gjør noe med en.

Så sjekk deg, vær så snill, kjære deg, sjekk deg, både for livmorhalskreft og for en liten forkjølelse, en annerledes følelse i kroppen, om du er mer sliten enn normalt, og hva det enn nå måtte være som får deg til å føle at noe ikke stemmer, vær så snill, sjekk det, for hva om det kan forandre eller til og med redde livet ditt? Er ikke den lille sjekken som tar deg minutter, koster noen kroner som er verdt å betale nettopp fordi det å ikke dra til legen, sjekke deg, ikke betale – kan koste deg livet. Vi kan aldri være sikre, better safe then sorry, som jeg alltid sier til vennene mine som stadig utsetter å dra til legen, noe som gnager hardt i ei som meg, som har følt på noen av konsekvensene ved å gjøre det for sent, og sårere er det å vite at det finnes konsekvenser større enn mine. Det kan stå om liv og død, så kjære, vakre deg, du som har et helt liv foran deg – vær så snill, sjekk deg.

Det som råder dypest

Melding til mamma på en sår mandag hvor jeg trengte å lette på trykket og kaoset, for noen uker tilbake. Fant det i arkivet nå nettopp, så tenkte å dele det med dere. Mamma er alltid den som får høre, for hvem gir vell et bedre svar, hvem elsker meg egentlig høyere? Et tanke-kaos uten like, som alltid ender uventet, men som får meg til å forstå hvor problemet kanskje ligger, hva som råder dypest i meg. Frøet som ligger lengst på bunnen under all jorden er lett å overse, når alt det andre vokser seg større over, så godt som umulig å grave frem hovedkilden når det er så mye i mellom. Har en følelse på at jeg ikke er så alene om disse dagene, tankene og følelsene som det noen ganger kan føles ut som, så jeg vil at dere skal vite nettopp det – at du er ikke alene.

Processed with VSCO with a6 preset

«Det er mandag igjen, og livet føles litt uoverkommelig. Som vanlig, intet nytt, en helt vanlig mandag. Ny uke, nye muligheter sies det, en ny start.. men ikke for meg, føles kun ut som enda et nederlag, enda en uke forbi uten mål og mening, så mange uker i arkivet jeg like gjerne kunne vært foruten, har jo ikke klart å komme noe lenger med de uansett. Ting føles litt håpløst, jeg vet ikke om det er mandagen eller generelt bare livet. Den lille treningen jeg har sammen med frisklivssentralen i dag føles mer ut som å bli vekt i militæret 03:45 for å skulle ut i en beinhard øvelse med lite tilgang til mat og drikke, med en sekk tyngre enn egen kroppsvekt og flere mil til fots foran seg. Frisklivssentralen, denne lille treningen, mitt eneste gjøremål for dagen utenom en tur innom butikken, og det føles uoverkommelig? Hva er det for noe svakerier. Tenk på hva alle andre har å gjøre, de har ikke nok timer i døgnet til å rekke alt de skal, mens jeg.. jeg blir liggende å vente på at timene skal fly med vinden, jeg får ikke brukt de på noe vettu uansett.

Processed with VSCO with a6 preset

Mislykka, mislykka, mislykka. Grubler på om det er noe jeg kan fylle dagene med, som får de til å føles litt mindre meningsløse, og så jeg kanskje ikke føler meg fult så ubrukelig. Trener jevnt gjennom hele uka, og med tanke på min sykdomssituasjon så er jo dette noe jeg burde vært sjeleglad over, noe jeg forsåvidt er, jeg er bare ikke fornøyd, for sånn er vi mennesker, vi vil alltid ha mer. Dumme mennesker. Kommer nok til å tvinge meg selv til å tusle bort til treningssenteret endel ganger denne uken også, til tross for at jeg akkurat nå burde tatt en liten pause, når skal jeg egentlig lære? Men det har seg jo sånn at dårlig samvittighet, selvhat og mangel på mestringsfølelse dreper meg og sinnstilstanden min mer enn utmattelsen, selv om det så klart ikke er tilfellet, for det føles kanskje sånn ut akkurat her og nå, men det er jo utmattelsen som er morderen her, i hvert fall kroppens, men i lengden og derfor merker jeg det ikke på samme måte som jeg merker striden i tankene og følelsene.

Jeg trenger noe mer, mer, mer, mer. Noe som vil få meg til å føle meg litt mer.. normal? Litt mer menneskelig og kanskje ikke fult så mislykket. Noe som kan få meg til å ikke bare tenke, men også føle at livet blir bedre, at jeg skal komme meg dit jeg vil en dag, jeg også. Skole og jobb er enda ikke et alternativ, og det er en av de tingene som lirker frem selvhatet, til bristepunktet. Kan jeg ikke bare pushe meg selv? Om det så fører til at jeg blir innlagt på sykehuset, så vil det i hvert fall syntes at jeg prøver, jeg også. For det syntes ikke så godt sånn det er nå, syntes jeg, verken for andre eller meg selv. Prøver jeg egentlig nok? Gjør jeg egentlig det? Kunne jeg ikke bare tatt noen fag? Grått meg igjennom det som alle andre? Trosset sykdom, angst og redsel. Alle andre gjør jo det, jeg risikerer lite tid med venner og familie, og det å ha det bra, ved å gjøre det, men det er jo fåtallet av oss som er lykkelige, vi må jo alle ofre noe for å lykkes her i verden? Så hvorfor har jeg rett på å være det, lykkelig altså? Luke ut alt det kjedelige bare fordi jeg er syk. Det blir bare feil for meg, selv om det ikke er særlig gøy å være syk heller, men det glemmer jeg på dager hvor tankene tar over på denne måten.

Processed with VSCO with a6 preset

Lappen – førerkortet, kunne jeg ikke bare tatt det? Kunne jeg ikke bare fullført det i det minste, som så mange andre? Veien mot den føles så sabla lang, jeg er dårlig på det der med å ta dag for dag når det kommet til ting som det. Jeg er redd, livredd, men hva er det egentlig jeg frykter? Det å ikke være flink nok? Det å feile? Hvem er vell mester i å kjøre når de akkurat har startet? Ingen Rikke, ingen, så hvorfor forventer du hele tiden så mye av deg selv? Så mye at det stopper deg fra å gjøre ting, utfordre deg selv. Jeg vet du er redd, redd for å ikke være bra nok, god nok, føle at du duger, for du har aldri følt deg bra nok, aldri i/til/for noe eller noen, aldri har du følt deg bra nok, aldri, aldri, aldri, og det er ditt såreste punkt, livredd for å bli forlatt, fordi du kun er deg, og at det ikke er nok. For det er jo der alt dette ligger, det du har følt på siden du var lita, ulmet dypest i deg, klar til å slå ut i full flamme den dagen den eneste du har følt deg bra nok for, innser at du ikke er det likevel, og drar i fra deg.

Processed with VSCO with a6 preset

Som en skjør blomst, det er det du er, som en krystallkule, klar til å knuse i tusenvis av biter. Hvorfor skriver jeg om meg selv i andre-person? men okei let´s just go with it. Sårbar som helst, treffes av de minste ting, og det fordi redselen for å ikke være bra nok, bli forlatt bare fordi du er deg, råder dypest i deg. Desperasjonen over å være god mot alle, hele tiden, så mye at du glemmer deg selv, fordi du er så livredd for at noen andre skal føle på det her, de også. At de skal forstå det de også, hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske dem, som jeg forstår hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske meg, for hva eller hvem er vell jeg å elske, jeg er jo ingenting.»

To be reborn you have to die first

Her om dagen fortalte psykiateren min at jeg hadde en sorg over meg, han kunne se det så godt fra stolen sin, da han tittet bort på meg de gangene jeg snakket om kjærlighetssorgen, og om det jeg har mistet til sykdom, både av livet og meg selv, det som vil prege fremtiden min i lang, lang tid. To sorger, dypest i sjela, lengst inn i hjerterota og hardest i ryggraden.

I går hadde jeg en samtale med ei av mine beste venninner, hun som kjenner meg som få andre, hun som vet det som så godt som ingen andre vet, men som samtidig ikke kjenner meg, for hun kjente meg ikke før sykdommen og ikke før kjærlighetssorgen, hun vet ikke hvem jeg er uten, selv om det så klart ikke er sånn at jeg er en helt annen, det er ikke store forskjellene, men sorgene har blitt en del av alt jeg er og alt jeg gjør, de sitter i meg konstant, og falner latteren i det den skal til å slå ut i full blomst, lever som styggen på ryggen og tynger meg, tar kvelertak når jeg venter det minst, så jeg ikke har mulighet til å stritte i mot, de er ukontrollerte og ustoppelige, og jeg husker ikke helt hvem jeg er uten de, kanskje er det dette som er meg. Som hun sa; sorg er ikke en sjele-tilstand, som å være deprimert eller lei seg, sint osv, det er tyngden av et tap, tyngden som kjennes på kroppen fysisk, det er noe du bærer på skuldrene, samtidig som brystet er tungt, hjertet er tungt og pusten tung, sorg gir deg et spesielt drag i ansiktet. Jeg vet ikke helt om det finnes noe mer sant enn det, for hvis jeg tenker tilbake til sommeren for snart to år siden, da jeg skulle møte ei som også er ei av mine beste venninner, men en av de som også kjente meg før sorgene – i det jeg sneiet hjørnet og vi fikk øye på hverandre var det første hun sa «du ser annerledes ut», og det har jeg gjort siden, siden den sommeren, og siden den høsten for snart åtte år siden. Vil jeg en dag kunne være meg igjen, fullt og helt, uten draget i ansiktet? Siterer venninnen min igjen; Blekner noe slikt med tiden, eller blir det sterkere, hvordan fungerer en sånn type sorg?

Publisert under Dikt

Video, snapchat lately.

God søndagskveld, fininger! Håper alt står bra til med dere, og at helga har vært god.

Da sto en ny video for tur. Syntes det er en fin måte å vise dere en annen side ved meg enn den som kommer tydligst frem på bloggen til vanlig. Håper det faller i smak hos noen av dere! Ellers er det jo også veldig gøy å sette sammen sånne videoer for meg selv også da, spesielt det å finne videoer fra noen av mine tyngste perioder, og at det var noen gode glimt selv da.

Det ble til sammen 923 vidoer filmet med snapchat siden i høst, haha, herregud.. hva gjør jeg med livet mitt? Da jeg slo de alle sammen ble det 1 time og 37 minutter, så du kan si jeg har sittet en god del dager og timer med iMovie. Sier seg selv at jeg har måtte droppe en del, til tross for at videoen kanskje enda er litt i overkant lang.. men i kontrast med hva den egentlig var så håper jeg at den er grei, og at det lurer frem noen smil. Det blir litt mye meg, men sånn blir det da venner og families privatliv må respekteres.


Tannhjulet – kvalitet – 720pHD for bedre kvalitet.

Konsekvenser

Kroppen er igjen tatt i fra meg, og jeg er fanget. Har time hos psykiater klokken 13:00, klokken er nå 12:01. Jeg og kroppen min er slitne, begge to. Det er bare rukket å bli tirsdag, men det føles ut som søndagen er tilbake. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å tusle meg bort til denne timen, hvor skal jeg ta kreftene fra, og jeg som hadde lovet meg selv å trene rett etterpå. Jeg vil så gjerne, men det går ikke, jeg kan ikke, da mister jeg den helt, jeg må la være å trene i dag, jeg må bare. Kan ikke, kan ikke, kan ikke. Jeg trenger treningen fordi den er min viktigste distraksjon fra tanker, virkeligheten og hverdagen, et pusterom som letter på trykket, men nå i dag og kanskje i morgen, kanskje dagen etter det også, trenger kroppen min en pause, det må jeg bare ofre.

Blir liggende å gruble på hva jeg skal si denne gangen. Sist føltes det ut som at jeg nærmest ble tvunget til å begynne på antidepressiva fordi jeg så og hørtes nedstemt ut. Jeg nektet, men følte meg overkjørt og lite respektert, måtte tilslutt bare ta i mot resept-papiret og tuslet ut fra min andre time hos psykiater, gråtkvalt.

Kanskje må vi bli litt bedre kjent, så du lærer deg å kjenne meg og mine styrker, for kanskje du da vil forstå at årene jeg allerede har vært igjennom, reist meg fra og kommet meg ut av, gjør kampene jeg kjemper den dag i dag, nærmest til ingenting. Klarte jeg meg uten medikamenter da, så skal jeg klare det også denne gangen.

Ikke misforstå, jeg støtter fult og helt de som velger å bruke medikamenter, for noen ganger gjelder det liv og død, og da er jeg så glad for at det finnes legemidler som dette, og for de som har medfødt sykdom, mangel på viktige stoffer hjernen trenger for å fungere sånn vi trenger at det gjør, eller bare ren og kjær drepresjon de kjemper med alt de har for å komme seg ut av, men som er ukontrollert og ustoppelig – da, da er jeg så glad for at det finnes løsninger som dette, og for at det hjelper så mange. Jeg vet bare at akkurat nå og med livsstilen jeg ønsker å leve er det ikke riktig for meg, så lenge det ikke er høyest nødvendig, da må det bare til, men sånn er det ikke akkurat nå, nå har jeg troen på at kroppen kan kurere seg selv, til en viss grad, og i mitt tilfelle så lenge det ikke finnes medikamenter som kan gjøre kroppen min frisk, så vil jeg fortsette så lenge jeg kan på en naturlig måte. Spise sånn jeg føler er rett, beveger meg, men ikke for mye, fortsette kjempe for det jeg har troen på at skal fungere, og når kroppen min blir frisk, blir kanskje hodet mitt og tankene mine det også, for det var jo kroppen som ble syk først.

Jeg vil føle på alt livet har å kaste i mot meg, som mot alle andre. Jeg vil heller føle smerte hvis det også lar meg føle lykke, i stedet for å bli nærmest likegyldig, i hvert fall i kontrast med mitt følelsesregister akkurat nå. Og derfor syntes jeg det er verdt det uten, jeg skal klare meg, på grunn av nettopp de øyeblikkene fylt med lykke som setter seg dypest i hjerterota, som ligger i meg og varmer meg selv på de dagene jeg ikke klarer legge merke til det.

Så klart ser jeg litt nedstemt ut, jeg er utmattet, kjære deg, da tror jeg det for de fleste av oss føles umulig å late som annet. Det har tatt meg lang tid å forstå det, akseptere det og godkjenne det som en sykdom, og kanskje klarer jeg det ikke fult og helt enda heller, og kanskje er det derfor jeg trenger hjelp. Så jeg forstår om du trenger litt tid til å la det synke du også, vi har alle, meg og mine, vært der. Jeg er syk, og det sitter så langt inne å skrive det, det føles svakt, for jeg vil ikke at noen skal se på meg som det, men kroppen min er syk, og da skulle det dessverre bare mangle at psyken også etterhvert fikk seg en støyt. Spesielt på dager som denne. Hvor jeg kan kjenner konsekvensene komme sakte, men sikkert. Lurer seg opp gjennom ryggmargen, inn i alle kriker og kroker, tynger kroppen og alle dens muskler. Konsekvensene av å fake it till you make it. Konsekvensene av å ha vært aktiv flere dager på rad, enten på treningssenter, på ski eller sosialt, og det høres kanskje så alt, alt for mye ut til mitt tilfelle, men jeg trodde.. og tror kanskje litt enda, at jeg hadde funnet balansen, presser meg selv akkurat nok, ikke for lite, og ikke for mye, jeg er bare der, på treningssenteret, i skiløypa eller sittende blant mennesker jeg er glad i, og det er en seier i seg selv. Konsekvensen av å tro at jeg er på bedringens vei, nærmest frisk, konsekvensen av at andre tror jeg er nettopp det, frisk, og presset jeg lar meg bite på da jeg kjenner det mest. Rikke er frisk, tenker de. I det minste på god vei. Så da må jeg jo være det da. Late som. Lure meg selv og alle andre. For det er jo frisk jeg vil være, så kanskje det er derfor jeg ikke klarer å slukke stjernene i mine egne og andres øyne med realiteten, de gangene det ser ut til at dette skal gå over.

Den verste smerten er over for meg, psykisk, i hvert fall nesten, enn så lenge. Smerten som ikke lenger dukker opp på alle dager, ikke alltid like dyp og brutal, det er den kun på noen dager, de som det endelig har blitt få av. Til tross for at den der og da er dominant og jævelsk, så forsvinner den ofte med morgendagen, den er på bedringens vei.

Den smerten jeg ikke trodde fantes, den hvor det føles ut som eneste utvei er å avslutte livet. Den som dukker opp i drømmene, og den som vekker deg om natten i det du endelig har sovnet, gjennomvåt av kaldsvette, tårer og en sår og hes hals. Den som lammer deg og hele hverdagen din, den som tar fra deg alt du er og har. Den som får deg til å tvile på alt det vakre i livet, den som kveler alt det gode. Den som tester deg og hva du tåler til bristepunktet, til det er like før alt i deg knekker og du faller om. Smerten som kommer av så mangt, i mitt tilfelle depresjonen over alle årene viet til sykdom, frustrasjonen rundt nåtiden og tankene om fremtiden, men kanskje mest av alt, smerten som for alltid sitter i meg, ulmer lengst inn i brystet, klar til å slå ut i full flamme på dager jeg forventer det minst, smerten som kommer ved at det som var hjemmet ditt, der du følte deg tryggest, der du ville være for alltid, en dag våknet opp og ikke elsket deg mer – kjærlighetssorgen, det er er sorg og en smerte jeg aldri så komme, den er en av de få tingene her i livet som ikke kan beskrives, forklares, den kan kun føles på for å forstås. Sorgen over et menneske som enda lever i beste velgående, heldigvis, men som ikke lenger lever sammen med deg og aldri skal gjøre det igjen, sorgen og smerten over fremtiden som blir snudd på hodet, hvor ingenting føles som hjemme og alt i og rundt deg føles utrygt. Smerten som gjør meg til den jeg er i dag, den som har lært meg å forstå andre, sette pris på ting jeg før aldri la merke til, den som får meg til å skrive, den som har tatt fra meg alt jeg trodde jeg ønsket i livet, men samtidig gitt meg alt jeg trodde ikke fantes, viktigere og større enn jenta med håndballen.

Kanskje blir jeg bedre ut over dagen, det har en tendens til å være sånn, jeg trenger bare flere timer enn natten har å gi meg, til å hente meg bittelitt inn igjen, få samlet nok krefter til en dag uten overskudd, men i det minste med litt innhold. Kanskje kan jeg med timene etterhvert se lysere på å kunne være med i bursdagen til bestevennen min, selv om jeg egentlig burde holde meg hjemme.

14:29:
Jeg klarer meg bedre nå, som forventet. Denne regla kjenner jeg ut og inn, kanskje ikke så rart når jeg har måtte gå den i snart åtte år. Timen gikk bra, over all forventning. Jeg ble respektert og forstått, ønsket mitt om å enn så lenge holde kroppen ren fra medikamenter ble akseptert, og troen og selvtilliten på at jeg skal klare det her er igjen tilbake. Jeg skal få det bra med meg selv. Med sykdommen. Og med livet.

15:40:
Nå mangler jeg bare skyss, så kanskje jeg kommer meg til denne bursdagen likevel.

01:00:
Hjemme og svever nærmest på en rosa sky. Ikke tenk på konsekvensene, ikke tenk på konsekvensene. De tar jeg i morgen, nå skal jeg bare tenke og føle på det at jeg klarte å utfordre meg selv, og at kroppen lot meg stå i det, satte på autopilot og lot som ingenting, tok støyten som vil komme i en eller flere av dagene som følger, så jeg kunne kjenne på mestringen ved å trosse angsten som følger ved å ha måtte tilbringe mer tid alene, enn med andre.

05.03.2017:
Det er søndag og konsekvensene etter alt jeg også har gjort også etter den tirsdagen, etter alt jeg lagt lokk på, har meldt sin ankomst, og jeg tar de på strak arm, for verdt, det er det.