Lysere tider

Jeg utelukker det fysiske i dette innlegget, for det er ikke like toppen, men helt klart bedre enn før, det også, og heldigvis lettere å takle når jeg har det bedre med meg selv, hverdagen og livet.

Det har blitt en uventet utfordring å endelig skulle forholde seg til det å ha det bra igjen, har hatt det vondt så lenge, noe som gjør det til det eneste jeg kjenner til, det eneste jeg har lært meg å mestre, det har blitt til noe som føles trygt. Det skulle jo vært så enkelt å ha det bra, og det føles så merkelig å i det hele tatt skrive om dette, for det er jo for så vidt det også, enkelt altså, enkelt å omfavne det at ting føles bra igjen, det skjer jo nesten litt automatisk, for sånn er vi mennesker, vi har en tendens til å fortrenge det vonde, og derfor glemme å sette pris på det gode, men hos meg, denne gangen, har fortiden satt sine spor, noe som gjør at frykt blir en konsekvens.

Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with a6 preset

Frykten for å bli fanget i det ukontrollerte og ustoppelige havet av depresjon som kan bli en bivirkning av hva livet kan kaste i mot oss. Frykten for å falle helt ned dit igjen, til stedet du frykter mer enn noe annet, der du er fanget i deg selv, hvor ditt ytre og indre blir erstattet med et vesen du ikke kan kjenne igjen, der du må kjempe en uslåelig kamp fullstendig alene, hvor det å ikke klare, ville, orke å leve noe mer, blir et faktum, og all livsglede blir overskygget. Redselen gjør det vanskelig å ikke holde igjen, men det er jo nå det gjelder, det å fokusere på her og nå, ta dag for dag og nyte det gode mens man kan, som min mindfullness-endtusiastiske mamma alltid sier. Det er fortsatt dager som føles uoverkommelige og meningsløse, fremtiden lurer enda frem en gråtkvalt hals bare ved tanken, og det er enda dager jeg enda våkner opp med klumpen i brystet, den såkalte angsten, men det er ikke som før, det er ikke hver time, hvert minutt, hvert sekund, jeg får pustepauser som gir meg rom til å syntes at livet ikke er så verst likevel, og for første gang på to år føles livet bra.

Processed with VSCO with a6 preset

Påsken 2017 – Trysil

Nå!! føles det alt for lenge siden sist altså, og gjett om jeg har savnet dere. Lurer sånn på hvordan dere har det og hvordan deres påske har vært. Har dere det fint, og hva har dere funnet på? Nå er hverdagen rett rundt hjørnet, og det positive med det er at jeg igjen får mer tid til dere.

Herremin, bare ved tanken på å sette sammen bildene fra påsken blir jeg helt på gråten, jeg er virkelig helt håpløs, blir rørt av alt om dagen, haha, ta deg sammen si. Men jeg har bare hatt det så fint, og jeg kan ikke huske sist jeg hadde det bra, jeg blir så takknemlig for jentene mine som hjelper meg med å ta igjen ungdomstiden, vi har det så godt sammen, og generelt bare alle jeg har rundt meg, og for øyeblikk som disse, makes it all worth it, og det er ingenting jeg ønsker mer her i verden enn at dere også får kjenne på dette.

De første dagene brukte vi på hverandre, vi hadde strålende sol og hele gjengen ble gode og røde i kinna, som vi gossa oss altså; vi spilte spill i timesvis, lagde mat sammen og stå i bakken, noe som resulterte i noe som kunne ligne en hjernerystelse, men sånt børster vi av oss. Fra onsdag av ble det fest fra morgen til kveld, literally. Mobilen havnet i do, en blødende finger, og jeg stiller enda spørsmål ved de farlig mange og store blåmerkene mine, men en ting er sikkert og det er at jeg aldri kan ha hatt det bedre.