@ihjertet

Disse diktene skrives ikke for å dele min historie, mine erfaringer og opplevelser, det har jeg bloggen min til. De handler egentlig ikke om meg og mitt, det er kun en skrivemåte jeg har forelsket meg i, og noe som ser ut til å treffe hjertene til flere. Jeg skriver ikke for å henge ut eller såre, så langt, langt i fra, på ingen måte. Jeg tar bare med følelser og tanker jeg har kjent på, inn i diktene, det er den måten jeg får de til å funke, så jeg kan skape noe gjenkjennelig for dere som leser, uavhengig av hvem eller hva som har fått meg til å føle eller tenke på måten jeg har gjort. Det er det en skribent må gjøre for å skape noe ekte, kunst, så respektfullt som overhode mulig, så klart. Jeg kan ikke slutte å skrive fordi noen syntes det er feil, men jeg kan jobbe med å finne balansen og anonymisere det så godt det lar seg gjøre, for så klart har jeg gjort feil, som en offentlig skribent, i øyeblikkets hete, for sånn er det når man blir såra og har en plattform, en dagbok man rart nok deler med tusenvis av mennesker, det ene stedet som gir ro i sjela og lar deg slippe ut det såreste på måten du kan best.

Jeg har hatt utallige samtaler med personer som kan ha følt seg truffet, så vi har kunnet lytte til og forstå hverandres perspektiver, personer jeg respekterer og bryr meg om, personer som kjenner meg og min måte å overleve på, min måte å skape noe, leve videre på, og som respekterer og ønsker at jeg skal fortsette å skrive, nå som vi forstår hverandre. Jeg forstår at mine dikt kan føles personlige og rettet mot mennesker for dere som vet hvem jeg er, vet smått om meg og mitt, men det er jo også sånn at vi tror mennesker tror litt mer enn vi vet, lager oss en mening og dømmer ut i fra noe vi egentlig ikke vet noe om. For det er jo ikke tilfellet, det at de er rettet mot noen, kanskje var det noen tilfeller da jeg først begynte, da jeg var uerfaren og ødelagt og håpte de ble lest av noen, og at hjertet sank som mitt gang på gang gjorde, grunnet andres handlinger. Men jeg har vokst, vokst meg over og forbi, ønsker ikke hevn og er så slettes ikke bitter, for til tross for at det er smerte jeg ikke skulle blitt påført, så har det gjort noe med meg, jeg har latt det forandre meg i en retning jeg alltid har vært ment til å være på vei mot, og har jeg først elsket noen, så kan jeg ikke annet enn å ønske de det beste her i verden, og være takknemlig for alt vi ga og lærte hverandre. Men det er jo også litt sannhet og humor i quotet som lyder som dette; Hurt an artist, and you’ll see masterpieces of what you’ve done.

Det er naturligvis vondt høre at det jeg gjør er feil for noen, når jeg deler det såreste jeg kan, noe som så klart er mitt valg, og det står jeg for og tar enhver konsekvens som måtte forkomme, for det er jo dette jeg ønsker å gjøre, dette jeg føler at jeg akkurat nå er ment til å gjøre. Men så klart er det slitsomt, det å føle seg misforstått og hele tiden måtte forsvare seg selv, når du virkelig ikke mener vondt, jeg er jo et sårbart menneske, blir lett truffet fordi jeg er så redd for å gjøre feil og såre andre, venninnen min beskriver meg som en krystallvase, livredd for å miste den i bakken, fordi få ting knuser som den. Jeg ønsker bare å skape noe, men så klart kan jeg trå feil, akkurat som du gjør i ditt arbeid, men jeg prøver å lære av hver feil jeg snubler over, jeg vil jo alt i alt bare kunne leve av det jeg elsker å gjøre. Det må også huskes på at jeg får meldinger hver eneste dag, av personer som deler sin historie med meg, som de gjerne ønsker at jeg skal lage et dikt ut av, og noen er skremmende like situasjoner jeg har vært i, og da tar jeg naturligvis med egne og gjenkjennelige følelser fra tiden jeg følte det sånn, for å få diktet så spot on som mulig. Det er viktig for meg å legge sjel og hjerte i det jeg skriver, så det blir ekte, men det betyr ikke nødvendigvis at disse diktene som jeg kan kjenne meg igjen i og har skrevet selv, handler om meg og mitt, kunst lages jo av smerte, glede, sorg og lykke vi har følt. Men jeg forstår at vi kan misforstå hverandre og jeg respekterer enhver mening, men jeg håper alle vet at jeg aldri bevisst skriver noe rettet direkte mot noen, jeg skriver for å skape, og for at det kanskje kan bety noe for noen, som det betyr for meg, det å skrive får meg til å føle at jeg hører til et sted. 





ihjertet // Instagram

Publisert under Dikt

2 tanker om “@ihjertet”

  1. Utrolig flott innlegg. Det er så tungt å skulle prøve å sensurere seg selv i det man gjør. Mange setter pris på kunst, men få vet hvor kunsten faktisk kommer fra. Kunst kommer fra smerte, kjærlighet, erfaringer og opplevelser.
    Håper du fortsetter å dele fordi du er så flink og vi som følger deg setter så stor pris på det du skriver.

    Liker

    1. Maja: Åh, tusen takk, Maja, så koselig at du syntes det var flott, setter så pris på det. Noe så utrolig riktig og klokt; mange setter pris på kunst, men få vet hvor kunsten faktisk kommer fra. Jeg tror ikke det blir mer sant enn det. Tusen, tusen takk, fine du!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s