A little get away

Byen, den jeg har vokst opp i, den jeg har bodd i hele mitt liv. Byen med alt det gode, og byen med alt det vonde. Den som før var min, men som ikke lenger er det. Den som før var hjemme, men som nå føles mer ukjent, utrygg enn noe annet sted. Den tynger for mye vondt på skuldrene mine, bærer på for mye, bøyer og tøyer ryggraden til bristepunktet, like før både den og jeg knekker. Akkurat nå, er den kun en fortid jeg ikke makter huske, og en fremtid jeg ikke ønsker. Må få den, og det, på avstand, er ikke sterk nok til å bli, styggen på ryggen er tung nok å bære i seg selv.

Jeg ser meg ikke for når jeg går over veien, vanen jeg har hatt siden jeg var liten, høyre venstre høyre, det mamma og pappa lærte meg så fort de fikk muligheten og alltid bønnfalte meg om å gjøre, den er borte, den også. Er ikke lenger like redd for nattemørket og det som kan finnes i det, det som før var en av mine største frykter, våget ikke gå ut alene. Jeg planlegger ikke lenger hva jeg skal gjøre i tilfelle forferdelige mennesker som vil utføre forferdelige handlinger plutselig står rett foran meg, kun hvordan jeg skal klare å hive meg foran de andre som kanskje er rundt meg, de uskyldige menneskene som fortjener å leve, de som enda har livsgnist i øynene. Før så jeg det for meg, til punkt og prikke, en angst i offentligheten, i hver butikk fant jeg gjemmesteder, forbi vært hjørne var jeg klar til å slå, nå tenker jeg bare, at de må ta meg først. Jeg er ikke lenger redd for døden, for hjertet slår, pusten er der, men jeg lever ikke.

Hva om hjertet mitt slutter å slå, hva om det har knust en eller fire ganger for mye, hva om det, og hva om jeg, ikke overlever denne gangen. Det slår så tungt, og så hardt, at jeg er redd det skal ta livet av meg, men.. var det ikke jeg, som ikke var redd for døden.

Må vokse meg større, sterkere, enda en gang, bygge meg opp, få meg selv, livet og hjerte mitt tilbake.