Oktober

«De lange lokkene som jeg lenge lot definere meg, de som ble tryggheten min, noe å gjemme meg bak, fordi det var trygt, fordi jeg visste han likte meg slik, og var redd, livredd, fordi jeg visste at hvis jeg ble mer meg selv, ville det bli noe annet enn det han trengte at jeg var, de, de langt lokkene, ligger nå på gulvet, og jeg, jeg tok meg selv tilbake.»

«Jeg kan ikke huske å ha sett en annen farge enn den jeg finner i øynene dine, det er som om jeg endelig har kommet hjem, du viser meg en kjærlighet jeg trodde kun fantes i bøker, du motbeviser alt vondt han noengang lærte meg om kjærlighet, og du får hver mandag til å føles ut som fredag. Jeg kan ikke huske sist høsten var så fin, vakker og fargerik som denne, jeg tror enhver av sommerens sommerfugler har søkt hi i hele meg, det føles i hvert fall slik, og vinteren ser kanskje ikke så mørk ut likevel.»

«Bakken er kald, høsten har satt seg i den, som i ryggmargen, luften er sjeldent så behagelig, som det den er på denne tiden, vi blir liggende tett inntil hverandre, nærere kommer vi ikke, nesetipp mot nesetipp, ensomhet erstattet med en tosomhet, to hjerter i takt, omringet av høstens fineste farger, mens vi ser på stjernehimmelen.»

​