Frykten for å aldri klare å elske igjen

«For en dag dette er. Motløs, det er det eneste ordet som strekker til. Det hele startet før jeg i det hele tatt hadde rukket å åpne øynene. Desperat etter hvile, selv etter alt for mange timer søvn, vil bare bli liggende her, hvile, hvile, hvile, men det vil jo alle andres også. I dag er igjen en sånn dag hvor jeg ikke helt klarer å se meningen med livet. Det har vært skyting i USA, det er krig, sult og fattigdom over store deler av verden, og jeg føler meg for liten til å vite hva jeg skal gjøre for å hjelpe. Mennesker ødelegger mennesker, eller, makt og penger ødelegger mennesker, og det ødelegger andre mennesker, det tar liv og det tar håp. Og her sitter jeg i trygge Norge, ekosistisk som helst, jeg ser ikke meningen med livet? Jeg som har alt jeg kunne tenke meg, jeg som har et liv så mange andre skulle ønske de hadde. Jeg som har familie og venner, og attpåtil de som er de aller beste. Jeg som har tak over hodet og vell så det, jeg som har mat i kjøleskapet, vann i springen og en dusj som kan varme meg på høstdager som denne. Jeg har uendelig med materialistiske ting og jeg har mennesker, kjærlighet og trygghet. Men til tross for hvor heldig jeg er, hvor takknemlig, så klarer jeg ikke la være å føle slik som jeg føler i dag. Jeg sitter sånn fast, er fanget i mitt eget hode, i min egen kropp. Det er så mye jeg vil, og det er så mye jeg kan, har mulighet til, men jeg står bare på stedet hvil år etter år, og skulle noe endre seg, så vil jeg bare tilbake til det som var, til da jeg ikke kom meg noen vei, sto på stedet hvil, fordi der er det trygt.

Det er så mye jeg tenker og vil skrive ned, men når jeg først begynner å skrive blir jeg fullstendig blank. Jeg har en så uro i brystet, hjertet slår i utakt, og dermed blir hele kroppen i utakt. Jeg er så sliten, men det er vi jo alle, livet handler jo om å gjøre ting som gjør oss slitne, men jeg, jeg gjør så godt som ingenting før det blir for mye, og på dager som denne klarer jeg ikke helt å skille om det blir for mye for kroppen, eller bare for meg. Jeg føler meg så svak, så sabla egoistisk. Jeg vil gjemme meg under dyna, forsvinne, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive denne følelsen, for den bare sitter så hardt i meg, hele meg forsvinner i den og jeg blir ugjenkjennelig for meg selv og alle rundt meg, vil helst bare være alene, stenger alt og alle ute, og meg selv her inne. Vi forteller hverandre at det skal bli bedre, og det skal det jo bli, det må jo bare det, men det er jo også en realitet at livet alltid byr utfordringer, det er jo sånn vi vokser og blir sterkere og bedre, det er det som gjør et liv til et liv, og det er noe fint ved der fordi det gjør så vi setter vi pris på det gode når det først er, tar det for gitt eller som en selvfølge, men på noen dager føles det så håpløst på et vis, for hva er meningen med alt dette, dette livet, dette universet, denne jorda, hvor dyr dreper dyr, dyr dreper mennesker, mennesker dreper dyr, mennesker dreper jorda og mennesker dreper mennesker? Noen ganger grubler jeg på om det hadde vært bedre hvis vi ikke eksisterte, så klart; vi ville ikke fått oppleve alt det fantastiske livet har å by på, natur og kjærlighet og mat og mennesker som elsker og gode bøker, men vi ville jo heller aldri kjent til det og derfor ikke savnet det. Men nå som vi først er her nytter det ikke å gjøre annet enn å la spørsmålene ligge, get on with our life og gjøre det beste ut av det, for på et eller annet vis blir livet alltid verdt å leve, for det kommer dager hvor vi har medvind og sola i ryggen og vil leve for alltid, men så er det også disse dagene som den jeg har i dag, den som drar livet ut av deg og gir deg et spesielt drag i ansiktet.

Jeg får ikke helt frem det jeg trenger å få frem, et evig kaos uten like, føler meg desperat etter å beskrive, i håp om å ikke føle meg fult så alene, fortapt og motløs, men kanskje er dette et av de tilfellene hvor det ligger så dypt at det ikke kan settes ord på, kun føles. En kropp som hater seg selv, som føler den må slutte å spise, men som ikke klarer det, fordi mat er alt den har, alt jeg har, mat er det eneste som kan fylle tomrommet når jeg er alene, og mat er alt jeg har kontroll på i livet, akkurat nå, noe som ikke gjøre hatet noe mindre på de dagene maten ikke har blitt kontrollert riktig. Vil skjære av meg lår og mage, armer og alt jeg føler tar for mye plass, men jeg skjuler det for godt, det er umulig å legge merke til, denne trangen jeg har til å forandre meg selv, til å slutte å spise, og skulle jeg forsiktig nevne noe, så er det ingen som hører meg, ikke at jeg orker at noen skal det heller, men noen ganger skriker jeg stumt om hjelp, men siden jeg spiser, som oftes alt for mye, lar de seg lure, inkluder meg selv.

Også er det dette hjerte, det som enda er knust, revet i fillebiter. «Er du over det?» var det noen som spurte meg om, jeg var pliktet til å si ja, for hvor patetisk er det vell ikke å ikke være over det enda, men jeg klarte å si og mente at «Jo ja, jeg er over han, men jeg er ikke over det», og en del av meg er livredd for nettopp dette, at ja; han er jeg over, for lengst, men hva det gjorde med meg, det er jeg ikke over, det har blitt en del av meg, det sitter i ryggmarg, i hver knokkel, i hvert bein, i hver blodåre og i hver minste lille del av meg, det har etterlatt en bi-lyd på hjertet og slår daglig pusten ut av meg. Jeg elsket en gang, og jeg er livredd for å aldri klare å elske igjen. Jeg trekker meg unna hver eneste en med et hjertet som slår i takt med mitt, og skulle jeg mot alle odds våge å gi litt av meg selv til noen andre, prøve å utfordre meg selv, fordi jeg har møtt et menneske som er verdt det, så ender jeg alltid opp med å rive bitene ut av hendene hans igjen, like etter jeg har gitt dem, det blir for sårbart og vondt, for anstrengende å lære seg å elske igjen, og jeg ender opp med å løpe langt derifra, med hjertet på utsiden og med blødende biter i hendene, uansett hvor mye jeg vil bli, uansett hvor mye jeg trenger å tillate han å holde rundt meg, klemme meg sammen og hel igjen. Jeg legger fokus på det som føles feil, så jeg ikke klarer å se alt det som føles riktig, river ned huset før det føles som hjemme og blir umulig å forlate, fordi jeg er så redd for å igjen finne en kjærlighet som aldri føles helt riktig, at jeg kommer til å settle for less fordi jeg er redd for å ikke ta sjansen på å finne noe som passer meg bedre, men mest av alt så er jeg redd for å trekke meg unna et menneske, med feil og mangler, som mennesker flest, og senere finne ut at det mennesket egentlig var alt jeg trengte, alt jeg ville ha og noengang har drømt om, og at hans feil og mangler med litt tid ville blitt det beste jeg visste, at vi ville vokst sammen og funnet livets store kjærlighet. Det har ødelagt så mye, denne kjærlighetssorgen, ikke den over et menneske eller et savn, det er ikke den jeg har, men den type sorg som kommer av å stole på og gi hele deg til et menneske som med tiden blir et menneske du ikke kjenner til, og dens handlinger, et menneske du skulle leve resten av livet sammen med, skuffelsene og tapet av en trygghet som kanskje aldri var der. Lever med en dominant klump av åpne sår, blir sittende på en stein i stedet for å følge veien videre, fordi klumpen er for stort og tung for meg å bære, den får meg til å foretrekke å heller leve alene for alltid. Men jeg kan ikke la den definere meg mer, jeg kan ikke la det få ødelegge mer enn den allerede har, jeg må trosse alle frykter for kjærligheten er verdt å ta sjansen på, for det er tross alt kjærlighet som er selve livet.

Og på vei hjem fra trening, etter å ha skrevet denne meldingen, skjedde det utrolige, for akkurat i det jeg skulle gå ut døren trakk skyene seg fra hverandre, de var ikke lenger like mørke og tunge som de hadde vært for bare minutter siden, og jeg kunne skimte solen bak dem et sted, og før jeg visste ordet av det ble skyene ferre og solstrålene fler, og i det jeg var på vei inn døren hjemme hadde jeg medvind og solen i ryggen, en blå himmel over meg og tankene om at mirakler skjer hver dag og livet går videre, verden beveger seg, forandrer seg, som den forandrer deg, uansett hvor bom stille du kan føle at du står.»

4 tanker om “Frykten for å aldri klare å elske igjen”

  1. Dette er det fineste jeg har lest av deg noengang! Så vakre tanker du har, og så fine formuleringer. Det er så tydelig i det du skriver – ting har endret seg, til det bedre. Og det er så mye luft i ordene dine, de svever helt der oppe. Og det er det virkelig ikke alle som klarer, det krever øvelse og trening, masser av det. Og fasan å flink du er!Og selv om ting går opp og ned og føles verre og verst og så bra igjen, så er det ingen tvil lenger. Du er på vei et sted. Kudos i lange baner.

    Liker

    1. Sara: Åh, min kjære. Åh åh åh. Jeg har ikke ord som strekker langt nok til og for deg. Som jeg elsker deg, min venn. Takk, takk for at du er du og beriker livet mitt så betraktelig, for at du lar meg vokse sammen med meg, og gjør meg sterkere.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s