Storbyen. Midt i alt kaoset, alle menneskene, faller jeg til ro, og finner meg selv.

«Alt til sin tid, kjære. Alt til sin tid. Se hvor langt du har kommet. Du puster, du lever. Du skjelver litt enda, men det gjør ingenting. Snart har du stålkontroll, bare vent å se. Du går enda på dine to egne ben, du bærer deg selv alene, det er din egen ryggrad som holder deg. Du avhenger kun av deg selv for å eksistere, for å være noe.

Tenk at du reiser deg hver morgen. Styggen på ryggen du aldri blir kvitt, han som gjemmer seg under ribbein og hjerteslag, han som former en kvelende klump av angst og depresjon, sorg og frykt, djevel og faenskap. Han, ja han, han kan bare glemme å tro at han er den sterkeste av dere to, han var det kanskje før, men sånn er det ikke nå. Pust. Helt ned i magen, se hvordan den beveger seg. Pust. Så enda engang. Reis deg, som om han ikke er der, reis deg. Før våget du ikke sove fordi du fryktet å våkne til en ny dag, til en ny kamp, det var bortekamp hver eneste dag, og det visste du, det var umulig for deg å vinne. Tvang, tvang tvang tvang, det var like før du måtte låse dine egne armer og ben til sengen, så du ikke hadde sjans til å rømme fra mørket. Men nå, nå sovner du til din egen pust og dine egne hjerteslag hver eneste kveld. Ro. Uten en eneste anstrengelse. Det er hjemmekamp og du har sola i ryggen, alle du elsker sitter på tribuna og heier. Du sovner hver kveld med en kribling i brystet, og det fordi du føler deg så heldig som får være en av de som får lov til å våkne igjen. 

Processed with VSCO with a6 preset

Du har klippet håret, gjort det lysere, tatt hull i ørene. Du danser på vei til butikken. Du gråter litt enda, men det gjør ingenting. Du kysser. Du ler. Du skriver litt igjen, sakte, men sikkert. Du går i de klærne du før gjemte lengst bakerst i skapet. Du våger å være. Du går på kumlokk igjen, trangen til å klappe deg selv på ryggen ti ganger, gjerne fler, den er borte, som så mye annet, helt borte. Du har bestemt deg. Ulykke finnes ikke. Du har kontrollen. Du har valget. Og du velger lykke. Hell. Du lærer deg å elske på ny, både deg selv og han som får holde rundt deg hver natt, livet og alt det innebærer. Aldri før har noe vært så sårbart, så skummelt som dette, men aldri før har noe vært så vakkert.

Processed with VSCO with a6 preset

Elsk meg, elsk meg igjen, elsk meg så høyt at jeg glemmer at jeg har elsket før. Elsk meg til det er ingenting igjen av meg, til jeg er flådd den dagen du forlater meg, så jeg må skrape meg selv sammen igjen. Jeg er sterk nok, jeg har gjort det før, og jeg skal gjøre det igjen. Elsk meg, nå mens vi kan.»

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

2 tanker om “Storbyen. Midt i alt kaoset, alle menneskene, faller jeg til ro, og finner meg selv.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s