U(redd)

Notat 10.Februar 2018:
Så godt det var, det å se hvordan det kan være. En liten helg, i et lite kollektiv. En bestevenn. Dager og netter jeg ikke ville skulle ta slutt. Planter, spill, og drømmende samtaler om planer for fremtiden. Mat, mat, mat, og enda litt til, is til frokost. En smakebit på studentlivet, uten studiene vel og merke, det jeg alltid har lengtet etter, et samhold med mennesker som bare for litt siden var ukjente. Det at alle fra hver sin kant snublet inn døren 05 om morgningen, det å bare være litt ung, litt ung og håpefull. Dette ble en helg jeg trengte.

Notat 13.Februar 2018:
Kropp ble brått igjen bare en kropp, ikke min, men heller ingen andres. Ugjenkjennelig, den som for kun måneder tilbake kunne bære både seg selv og litt til. Vi hadde brukt så lang tid, vi to, jeg og denne kroppen jeg avhenger av, men ikke vet hvordan jeg skal holde i live. Vi hadde begynt å lære hvordan og hvorfor vi måtte elske oss selv, som vi elsker andre. Vi hadde begynt å forstå at en sjokolade på en onsdag kun er en fin ting, at det er i bunnen av den vi finner livets balanse og tillater oss selv de ørsmå, men godeste og viktigste øyeblikk. At vi er så mye mer og så mye viktigere enn hvordan vi ser ut. Det var like før vi klarte å riste den av oss. Spiseforstyrrelsen. Selvdiagnosert, grunnet en psykiater vi plutselig en dag aldri hørte fra igjen, ingen avslutning, ingenting. Jeg fikk vel også han til å føle at han ikke kunne hjelpe meg, at hans krevende utdanning på alt for mange år ikke gjorde nytte for seg, som jeg alltid gjør, alltid må jeg være lik et hespetre. Jeg liker det sånn, meg sånn. Kritisk, kaotisk og vanskelig, men litt åpen likevel, og med hjertet på utsiden, alltid. Alltid. –

Vi hadde begynt å forstå hvor likt et under vi er, vi mennesker. Tenk at jeg ved hjelp av kroppen min får bære meg selv hver eneste dag. Tenk at jeg har to ben å stå på, at jeg kan føle, kjenne og ta, at jeg kan høre, lytte og se. Noen ganger glemmer vi hvor store vi er, hvor stort dette er, det gjør i hvert fall jeg, noe jeg har gjort i det siste. Det å ha en kropp så skjør, men samtidig så sterk, skuddsikker, men likevel ikke. Vi puster på egenhånd, lever på egenhånd. Tenk at vi avhenger av det slående og pulserende i oss, det som lever med, sammen og for oss. Det skal ingenting til for at det blir revet bort, det er en brutal og ondskapsfull redsel, men likevel også litt frydefull, det å være i live, det å være bare et menneske, men samtidig så veldig mye mer. Jeg ble så fascinert, og nå som jeg skriver om det igjen treffer det meg like hardt, hvor fascinerende det er, hvordan et liv er et liv, hvor mye, men samtidig hvor lite som skal til. Vi lever i en verden, i en kropp, som kunne vært ren fantasi, en drøm, et mareritt. Vi er vår egen fantasi, vårt eget eventyr, vi er noe så usannsynlig og uvirkelig, men likevel så ekte. Vi er, jorda er og universet er. –

Vi lever i konstant risiko, men jeg har bestemt meg for å være uredd, samtidig som at jeg skal la meg drive av at morgendagen kanskje aldri kommer. Alt vi har er her og nå, en kropp er bare en kropp, og et liv er bare et liv, men for meg er det alt jeg har, så derfor skal jeg ta de begge tilbake, nå som jeg enda kan.

Sender mine varmeste klemmer deres vei ♥