Lungene mine skriker etter luft, det er som om jeg bare puster halvveis, som om jeg kanskje ikke helt vil puste i det hele tatt. Jeg prøver å trekke den dypt, det er nærmest ubehagelig, kan ikke huske sist jeg lot den gå helt ned til magen. Øynene mine lengter etter noe å se på, de trenger noe vakkert, som kan romme meg fra topp til tå i noen dager til. Hjertet mitt lengter etter noe å leve for, noe jeg kan ha for meg selv, noe som ikke avhenger av alle andre. Kroppen min lengter etter hvordan vinden føles i det den slår mot den, hvordan vinden sniker seg opp og igjennom vårens nyinnkjøpte klær. Ansiktet mitt lengter etter solen, solstrålene som fyller meg med det bare de kan, fregner på nesa og liv i kroppen. Før syntes jeg det var et herk å myse, og etter så mange år som uerfaren myser, har rynkene mellom øyenbrynene kommet for å bli, men jeg vil heller ha livets sjarmerende preg i ansiktet, enn sorgens drag.
Jeg lengter sånn ut. Ut, ut, ut. Det er ikke det samme å se det innenifra. Det føles ikke like frydefullt å se hvordan skyene, som livet – flyr forbi meg, det er så mye vakrere enn hva sengekanten gir uttrykk for.
Jeg lurer på om de kan se meg, hvis de titter lenge nok. Jeg har endelig klart å flytte meg fra sengen og til en stol jeg har plassert foran vinduet. Kan de se lengselen i blikket? Tomrommet. Kan de se det? De som finner meg i vinduskarmen, eller de som står ovenfor meg de gangene jeg er utenfor rommets fire vegger. Kan de se det – at jeg i går kveld, og kvelden før der, og kvelden før der igjen, ikke hadde et eneste håp for livet. Jeg var så klar, så klar til å sveve med skyene, fra meg selv og alle jeg elsker, fra livet jeg er så heldig å få leve, og fra livet jeg har fremfor meg, min beste dag har tross alt ikke vært. Kan de se det – hvordan jeg strever etter å lage et liv for meg selv, en kropp, en sjel og et hjerte verdt å bli her for. Kan de se det – frykten for at ingen, selv ikke jeg, kan hjelpe meg. Jeg var så redd, den ene kvelden, så redd, så redd, og denne gangen for meg selv og mørket som hadde bygd seg opp inni meg. Det kom hjelp; en distraksjon, en hånd å holde i, en annen pust enn min egen å lytte til. Men dagen etter var jeg igjen alene, og jeg så ikke annen utvei enn å rømme fra det som har bygget seg et hjem i meg, før det ble for sent. Jeg måtte ødelegge kroppen, for å ikke ødelegge meg selv – jeg måtte ut, ut, ut, til det stedet hvor jeg finner sjelefred nok til å i noen timer makte å leve litt til. Jeg trente, og det skulle jeg aldri ha gjort, men samtidig så ble det eneste valget jeg hadde. Jeg måtte ofre utmattelsen, for å ikke ofre livet, for noe som ikke er verdt det.
Det har for lengst blitt ettermiddag, men jeg vet verken hvilken dag det er eller hva klokka er. Det er så mange av de, de har rukket å bli ferdig med jobb og skole før jeg i det hele tatt har rukket å reise meg. Det er som en annen verden der ute, som om jeg bare står på sidelinjen, kun en tilskuer, det å ha friheten rett utenfor vinduet, fanget i en krigssone. De har solskinn i ryggen, jeg husker så godt hvordan varmen tar tak i ryggraden og gir den nytt liv. De har begynt å kle av seg, vår-jakkene er tatt frem, men akkurat i dag er det mange som har valgt å la jakken ligge hjemme. Nå var det en i shorts og t-skjorte som løp over veien til og med! vågalt, men riktig, akkurat slik skal livet leves – litt på kanten. Noe så godt. Våren, den er her, endelig. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Det er kun noen snøflekker igjen, jeg håper jeg er friskere til gresset blir grønnere og våren setter sitt preg på alle trær og blomster. Jeg håper jeg kan få ligne en blomst, være litt som alt det som falmer for å blomstre igjen. At også jeg med litt solskinn, litt regn og varme vil klare å reise meg igjen.
