Det skremte flere, kanskje mest de som kjente meg før, som ikke kjenner meg nå, men aller mest skremte det nok deg. Fra en verden vi hadde laget sammen, til en som ikke lignet. Det livsviktige, skjøre og hjerteskjærende forholdet som bygges, rivers og bygges opp igjen mellom og av to mennesker, som forsvinner i det en vokser fra hverandre. Jeg vet at du som meg hadde mange spørsmål, at hjernen din noen ganger kvernet så mye rundt dette at den satt seg fast, på hvem jeg er nå, på om jeg ligner den du en gang kjente, og var så glad i, men likevel forlot. Kanskje, bare kanskje, hadde jeg ikke forandret meg slik, så brutalt og uventet, hadde det ikke vært for nettopp det, det at jeg ble forlatt.
Plutselig våknet jeg bare opp en dag, klar til å ta plass, med store skritt og hevet hode. Klar til å aldri la meg tråkke på, aldri igjen.
Men det betyr ikke at jeg har forandret meg så mye likevel, the boss as lady har alltid vært en del av meg, jeg har bare ikke turt å vise hun frem, jeg har sunket for andre de gangene jeg burde ha reist meg for meg selv. Jeg er fremdeles skjør porselen
Selv om jeg er viktigere for meg selv så betyr ikke det at andre er mindre viktig. Selv om jeg er verdt mer betyr ikke det at de rundt meg er mindre verdt. Selv om jeg setter meg selv høyere betyr ikke det at andre blir satt lavere.
