Mellom linjer og hjerteslag

Jeg kan skrive i det endeløse, likevel blir det aldri langt nok. Det er som déjà vu hver gang jeg begynner. Jeg vet så godt, så godt at jeg har skrevet det før. Jeg gjentar hver eneste setning bare med andre ord. Ingen ord blir store nok. Det er som om jeg leter etter svar, etter mening. Mellom linjer og hjerteslag.

Du vet den følelsen du har etter en lang dag i feil jobb? Når det er en halvtime igjen og hvert minutt føles ut som en evighet. Litt sånn føles det, denne hverdagen innenfor disse fire veggene uten distraksjoner, med kun meg selv til selskap. Trygler om å få fri. Leter etter veien ut.

Jeg er redd. Redd for å overleve og redd for å ikke gjøre det. Hver morgen våkner jeg fra et mareritt og går inn i et annet. Jeg kan ikke rømme.

Men vi har vært igjennom dette før, har vi ikke? I morgen skal vi våkne igjen og vi skal gjøre det sammen.

Vi liker fordi, men elsker til tross

Vi strever etter å være selvstendige, etter å først og fremst være nok for oss selv. Det er nok mulig – begge deler, men kanskje kun til en viss grad. Vi er ikke i stand til å være for oss selv det andre kan være, eller hva tenker du? Med det mener jeg at vi for eksempel ikke kan påføre den samme smerten, men heller ikke gi den samme gleden. Vi har de siste årene fortalt hverandre at vi ikke kan være noe for andre hvis vi ikke er noe for oss selv, men vi kan heller ikke være noe for oss selv hvis vi ikke er noe for andre. Sånn er det i hvert fall for meg. Det er kanskje der behovet for en flokk kommer frem, at vi trenger hverandre. Vi klarer oss på egen hånd, men har en bedre sjanse hvis vi har hverandre. Delt sorg er halv sorg og delt glede er dobbelt glede, ikke sant?

Vi trenger å være en del av noe, en del av hverandre. Jeg kan ikke se meg selv som det du gjør og du kan ikke se meg som det jeg gjør. Derfor er mitt eget perspektiv, men også andres perspektiv like viktige for at jeg skal kunne utvikle meg og vokse som menneske.

Uansett hva vi måtte føle og mene om oss selv så er vi fremdeles noe for våre nærmeste, slik som de alltid er noe for oss uansett hva. Det har ingenting å si hva vi har eller ikke har, hva vi gjør eller ikke gjør. Det som betyr noe er hvem vi er. Slik holder vi hverandre gående de gangene vi ikke lenger er noe for oss selv. Vi kan miste alt, men aldri flokken vår. Vi finner den alltid i hjertet, og dermed mister vi ikke muligheten til å være. Selv når du ikke trenger deg og jeg ikke trenger meg så gjør noen andre det. De rundt oss har evnen til å se seier der vi selv ser tapte kamper. De har lettere for å se mennesket fremfor prestasjoner.