Vi liker fordi, men elsker til tross

Tenkte, tenke, tenke, og tenke enda litt til, like ubevisst som bevisst. I det siste har jeg viet de fleste av dem til oss mennesker. Reflektert frem og tilbake, gått i og rundt meg selv. Det er kanskje et faktum at vi mennesker er flokkdyr, men jeg har aldri sett det så tydelig som det jeg gjør nå.

Vi strever alle etter å ha det godt alene, etter å være nok for oss selv, og det er fult mulig, men kun til en viss grad. Vi er ikke i stand til å være for oss selv det andre er; vi kan ikke påføre oss selv den samme smerten, og vi kan heller ikke gi den samme gleden. Vi har de siste årene fortalt hverandre at vi ikke kan være noe for andre hvis vi ikke er noe for oss selv, noe som stemmer, men vi kan heller ikke være noe for oss selv hvis vi ikke er noe for andre. Det er der flokkdyret i oss kommer frem, og vi kan ikke rømme fra det uansett hvor hardt vi prøver. Dyr eller ei – vi trenger hverandre. Hvorfor tror du at det gjentatte ganger føles ut som at livet handler om det å finne noen å dele det med? Fordi det gjør det. Livet handler om kjærlighet, fra de, fra deg og fra den ene. Delt sorg er halv sorg, og delt glede er dobbelt glede. Det er bare slik det er, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Drømmejobben du har jobbet så hardt for og nettopp ble tilbudt betyr overraskende og skremmende lite hvis du ikke har noen å dele det med. Favorittmaten smaker ikke lenger like godt alene som med den eller de som gir den smaker du ikke at visste fantes. 

Processed with MOLDIV

Jeg har forstått det slik at vi mennesker avhenger av mestring for å kunne ha det godt, ved siden av kjærlighet, så klart. Selvfølelsen avhenger av det. Mestringsfølelse får vi fra en hel del mer enn vi er vitne om, det er ikke før vi ikke lenger er i stand til å mestre vi forstår hvor viktig hver minste lille følelse av mestring er. Bare det å gå med søpla gir en underbevisst mestringsfølelse, for ingenting av det vi gjør er en selvfølge, vi er tross alt bare mennesker og ingen av oss overlever. Det er ingen tvil i det at vi kan kjenne mestring alene, for det kan vi, men det vil aldri måle seg med mestringen vi får på grunn av, rundt og sammen med andre. 

Slik hjernen vår fungerer nå trenger vi fremdeles bekreftelser fra flokken vår. Vi er en del av noe, vi er en del av hverandre. Her kommer for eksempel sosialemedier inn, et evig kjør etter å være nok. Jeg har kommet frem til det at vi legger energien vår på helt feil sted, ikke at det har vært noen hemmelighet, men jeg har ikke helt klart å forstå det nok til å kunne endre på det, før nå. Hvis du tenker deg om, hva betyr det bildet du var så nervøs for å legge ut i frykt for at det ikke skulle få responsen du ønsket, i forhold til bekreftelsene du får fra noen som står rett foran deg? For meg er det det som betyr noe. De bekreftelsene jeg får fra noe eller noen som ser meg for den og det jeg er, de som vet hvem jeg er fordi de kjenner meg helt ned til grunnmuren, vet hva jeg er laget av og hva som bor i meg. De bekreftelsene som ikke handler om det bildet som kun fanger en liten del av meg, de bekreftelsene som ikke handler om hva jeg gjør eller ikke gjør, men de bekreftelsene som handler om hvem jeg er, til tross, og det jeg mestrer, til tross. Det er kun de som kjenner meg som kan prelle av hvert hudlag og se rett igjennom meg, det er kun de som kjenner til hvert eneste til tross, og de som ikke gjør det kan aldri helt vite hva som bunner i meg, og derfor kan jeg aldri la meg påvirke av noe eller noen som ikke vet, selv ikke de gangene det er jeg som ikke vet og derfor tviler på meg selv, det er der jeg må finne tilbake til flokken, de som alltid vet. 

Processed with MOLDIV

Jeg kan ikke fortsette å sammenligne meg med noen som står i en helt annen situasjon enn det jeg gjør, for jeg kan kun gjøre mitt beste ut i fra min, akkurat som du. Der, der skal og må jeg legge energien min. Vi har gjort det vanskelig for oss selv ved å gjøre det uoppnåelige oppnåelig med skyhøye krav og forventninger, som på flere måter er bra, men på et tidspunkt må vi ta noen skritt tilbake og huske på at det er det minste som er størst, og at det er det vi tror at er uviktig som viser seg å være det viktigste. Det å være et godt menneske er det som betyr noe for meg. For all del, jeg er også bare menneskelig og håper så klart at andre syntes at jeg er vakker, akkurat som at jeg håper at jeg en dag syntes det selv også. Så klart ønsker også jeg å være det mennesket som får den jobben alle vil ha, og jeg som alle andre ønsker å gjøre det umulige mulig og være bedre enn jeg kan være, men alt det ligger på overflaten, det er ikke det som holder meg i live de gangene jeg ikke forstår helt hva jeg gjør her. Det er ikke det som betyr noe de gangene alt har blitt tatt i fra meg og jeg står igjen med ingenting. Det er ikke det som definerer meg som menneske og det som bestemmer om jeg har lyktes eller ikke.

Processed with MOLDIV

Det som holder meg i live de gangene den livløse følelsen av å ikke være noe fyller hvert eneste rom i meg, er det at jeg selv da er noe for andre, slik de alltid vil være noe for meg uansett hva de mister, det er ikke det de har som gjør de dyrebare, men hvem de er. Slik holder vi hverandre i live, slik gir vi hverandre styrke til å bygge oss sterkere, og tid til å være noe også for oss selv igjen. Det at alt kan bli røsket ut av hendene mine, alt utenom flokken, og derfor alt utenom muligheten til å være. At selv på de dagene hvor jeg føler meg uviktig og ubrukelig, og ikke forstår hvordan de orker å ha meg på slep, så trenger de meg, akkurat slik jeg trenger hver eneste en av dem. Det er det som betyr noe. Det er det som betyr noe for meg.

Det at foreldrene mine, søsknene mine, og det at vennene mine, de rundt meg ser seier der jeg ser tapte kamper, fordi de velger å se mennesket det gjør meg til, i stedet for alt det jeg ikke er, det handler det om for meg. Det at mennesket jeg ender opp med å dele livet sammen med ønsker å vise meg frem til hvert menneske vi møter, og nesten sprekker av stolthet fordi han liker meg fordi, men elsker meg til tross, det handler det om for meg. Det å være for andre de gangene jeg ikke er i stand til å være for meg. Det handler det om for meg. Det å dele livet med en flokk, en flokk som gir meg livet i gave hver eneste dag. Det å dele livet med en flokk, en flokk som i et liv fylt av sorg, er glede.

Processed with MOLDIV

2 tanker om “Vi liker fordi, men elsker til tross”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s