Jeg kan skrive i det endeløse, likevel blir det aldri langt nok. Det er som déjà vu hver gang jeg begynner. Jeg vet så godt, så godt at jeg har skrevet det før. Jeg gjentar hver eneste setning bare med andre ord. Ingen ord blir store nok. Det er som om jeg leter etter svar, etter mening. Mellom linjer og hjerteslag.
Du vet den følelsen du har etter en lang dag i feil jobb? Når det er en halvtime igjen og hvert minutt føles ut som en evighet. Litt sånn føles det, denne hverdagen innenfor disse fire veggene uten distraksjoner, med kun meg selv til selskap. Trygler om å få fri. Leter etter veien ut.
Jeg er redd. Redd for å overleve og redd for å ikke gjøre det. Hver morgen våkner jeg fra et mareritt og går inn i et annet. Jeg kan ikke rømme.
Men vi har vært igjennom dette før, har vi ikke? I morgen skal vi våkne igjen og vi skal gjøre det sammen.
Rikke Gunnersen 