Jeg kan skrive i det endeløse, likevel blir det aldri langt nok. Ingenting vil noengang kunne beskrive det godt nok. Det er som déjà vu hver gang jeg begynner. Jeg vet så godt, så godt at jeg har skrevet det før, gjentar hver eneste setning bare med andre ord. Ingen ord blir store nok. Det er som om jeg leter etter svar, etter mening. Mellom linjer og hjerteslag.
Du vet den følelsen du har etter en lang dag på jobb? Den hvor det bare er en halvtime igjen og hvert minutt føles ut som en evighet. Du blir tilslutt helt desperat, ikke sant? Kan du ikke bare få gå. Slik føles det, denne hverdagen innenfor disse fire veggene uten distraksjoner, med kun meg selv til selskap. Trygler, trygler om å få litt fri. Leter, leter etter veien ut.
Jeg er redd. Redd for å ikke overleve, redd for å gjøre det. Redd for å sovne, redd for å våkne. Det er som å våkne fra et mareritt og inn i et annet. Jeg kan ikke rømme.
Vi har vært igjennom dette før, har vi ikke? I morgen skal vi våkne igjen, vi skal gjøre det sammen.
