Jeg ender ikke her

Han forteller meg at jeg skal bli frisk, han virker så sikker. Hvordan kan vi være så sikre når det gjelder andre enn oss selv? Kanskje fordi vi ikke kan kjenne smerten helt inn til ryggmargen og derfor kan distrahere oss fra den. Vi må ikke møte andres virkelighet, så hvordan våger vi å romantisere den? Er det for å beskytte oss selv fra å se noen vi elsker ha det vondt? Eller er det fordi vi ikke kan se situasjonen med samme realitet når den ikke er vår egen? Han presiserer om og om igjen at jeg er ung, at jeg har god tid. Han virker sikker der også.

Hva om jeg får tid? Hva om jeg en dag blir frisk og får tid til å fylle alle hulrom. Da vet jeg helt ærlig ikke hvor jeg skal starte. Jeg har levd et liv med begrensninger så lenge at jeg begynner å glemme hvordan det var å ikke gjøre det. Nå er denne hverdagen det jeg kjenner til, og på et vis har det blitt det eneste trygge jeg har; Verden utenfor føles utrygg. Jeg føler at jeg ikke hører til der nå som det er så lenge siden jeg var «en del av» samfunnet. Det har blitt så mye større enn meg.

En hel hær i beredskap. De står klare slik de alltid har gjort. De har rustningen klar og skal hjelpe meg med å få den på, men de kan ikke følge meg lenger enn til dørstokken. Derfra blir jeg etterlatt til meg selv. Jeg kan ikke forvente at det vil stå noen på utsiden og ta meg i mot. Veien må jeg lage selv og også denne kampen må jeg kjempe alene. Med de i ryggen, klare til å plukke opp en fallen kriger.

Hva om dagen han snakker om allerede er her, for egentlig så er den jo det. Jeg våkner hver dag, hjertet slår og pusten er der. Likevel får jeg det ikke til. Jeg vet ikke hva som venter på meg utenfor, og jeg har allerede blitt slått ned og tråkket på. Ingen hører meg hvis jeg roper etter hjelp. Selv innenfor disse fire veggene har jeg gått meg vill. Motløs og rådvill. Jeg har glemt hvordan jeg tar bilder slik jeg gjorde før. Bildene som hjelper meg med å forstå hvem jeg er og hvor jeg skal. Jeg har snart gitt bort hvert eneste klesplagg i det lille skapet mitt fordi ingen av dem føles som hjemme. Igjen og igjen glemmer jeg hvordan jeg skriver; Skrivegleden som ga meg en plattform hvor jeg kunne uttrykke meg på samme måte som idretten da jeg var frisk.
Hva om dette nå er det jeg er og forblir. Hva om jeg ikke finner veien ut, men er dømt til livstid i egen kropp og i eget sinn. Hva om dette er så bra som det blir.

At vi mennesker på en måte kun har oss selv er noe av det som skremmer meg mest og nå mer enn noengang. Andre kan komme og gå som de vil. Hun må rekke et møte og han skal spise middag med familien. Sånn er det.
Det er muligens et instinkt vi mennesker har for å overleve, at vi først og fremst kun føler oss selv. Noe som betyr at vi ikke kan ta fra noen smerte, uansett hvor mye vi bryr oss. Det er det kun de som kan, men vi kan alltids hjelpe.

Det skremmer meg at de vi tror at skal bli, en dag kan gå ifra oss. Jeg har tross alt kjent det på kroppen før. Og det skremmer meg at de som velger å bli, en dag blir tatt ifra oss likevel. Noen ganger føles det bare litt mindre ensomt å være alene, hvis du skjønner.

Etter en stund i stillhet har jeg tenkt meg så langt inn i meg selv at jeg helt uten å tenke meg om begynner å dele tankene mine med han. Det er tross alt bare kjærlighet som kan redde meg nå. Jeg vet ikke hva som skjer i morgen, om noen uker eller om femten år, sier jeg. Jeg kan ikke annet enn å ta minutt for minutt, dag for dag og se hvor det tar meg. Noe annet vil drive meg til vanvidd, slik det har gjort før. Men det er vanskelig; Jeg er et av de «nå eller med en gang» – menneskene, akkurat som du.
Jeg må bli kjent med kroppen min igjen, lytte til den. Slik at jeg ikke lar meg kontrollere av disse selvdestruktive tankene. Om litt har jeg brukt halve livet på det andre syntes er riktig for meg. Jeg vil ikke skuffe noen, derfor har jeg helt fra jeg var liten pushet meg selv til bristepunktet, fordi jeg ikke har vært dame nok til å stå opp for meg selv. Så mange år av livet mitt har blitt tatt ifra meg og jeg har ikke flere å miste. Jeg må ta tilbake det jeg kan, om det så bare er meg.

4 tanker om “Jeg ender ikke her”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s