Winder wonderland

Hold it right there December, you´re going waaay too fast!!
Nissehjertet mitt gråter litt i det jeg ser dagens episode av Snøfall, i det jeg trykker i meg enda litt grøt, og innser at det hele snart er over.. eller, vi er jo bare halvveis, med det har gått såå fort, var det ikke akkurat 1.Desember da? Nå må a mor få stumpen i gir, rekker jeg å kjøpe, pakke, pynte, skrive og sende gaver og julekort nå da.. Fyttikatta, take me twelve years back, mener å huske at Desember gikk i slow motion da. 

Nå skal jeg prøve å puste litt med magen, være tilstede og virkelig nyte det som er igjen. Håper dere har en fin og varm (til tross for kulden ute) førjul, og at dere får tilbragt tid med de dere er glad i, og de som er glad i dere. Igjen, jeg er alltid her. Tenk at det i morgen bare er en uke til lillejulaften da! 


Processed with VSCO with c1 preset

Takk for alle fine kommentarer, snaps og meldinger på alle mulige sosiale medier, det setter jeg så ubeskrivelig pris på, dere varmer hjertet mitt så inni hampen. Sender alle gode ord, tanker og klemmer til dere, dere er virkelig helt enestående, tenk så heldig jeg er som har dere, åhh.

Publisert under Foto

Så kanskje, bare kanskje, er jeg stor nok for noen.

Jeg elsker Instagram, og da sakker vi å virkelig elske, noen vil nok si at det er litt i det meste laget også, avhengigheten er ustoppelig, må tok snart på en liten rehab. Et tidsfordriv som tilbyr koselige bilder som familie og venner publiserer, og masser av inspirasjon og en avkobling fra virkelighet passer meg utmerket. Men det har blitt så mange uskrevne regler, i hvert fall hvis du ønsker å nå langt, bruke det til mer enn bare ukas høydepunkt, mer en plattform du kan inspirere og motivere, ved hjelp av en av dine største hobbyer, bilder. Strever etter å være like flawless som Anniken Jørgensen, Oda og Ingrid Hartmann, Johanna Aure, Hanna Lauridsen og alle de store flotte, men nå har jeg tatt en bit eller tre av det sure eplet og endelig innsett at jeg aldri kan bli som dem, kommer aldri til å oppnå noe så følgertallet stiger betraktelig, det vil nok holde seg sånn her til jeg havner under jorda, feeden min vil aldri bli like interessant, for jeg er bare lille meg, men nå har jeg begynt å syntes at det er helt ok. Så derfor, skal jeg prøve slutte streve, legge fra meg perfeksjonisten, bare være lille meg og håpe jeg er stor nok for noen.

Min instagram tidligere:

For jeg tror ikke det er Instagrams hensikt å få noen til å grue seg til å trykke seg inn, fordi vi ser alt og alle vi skulle ønske vi var, så da må vi ta saken i egne hender, ikke bare legge skylden på Instagram eller andre, men heller på oss selv. Instagram er for å dele, så hvorfor la være dele alt du ønsker å dele, bare fordi du allerede har delt ett bilde de siste 24 timene, og det ikke passer seg å dele to selfies tatt samme dag, eller fire stemningsrapporter fra samme fest? Jo det passer seg, alltid, Instagram er ikke for regler, det er for å dele, så la oss da vell. Hvis noen lar være følge deg fordi feeden ikke ser feilfri ut, så vil du vell heller ikke ha de til følgere, tenker nå jeg. Så klart vil jeg ha så mange følgere jeg har kapasitet til å få, og like mange likes som venninner, men så må jeg jo også vurdere hvor viktig det er, for er det egentlig så viktig? Vil vi ikke heller gå inn på profilen vår og tenke på alle de gode øyeblikkene, enn å tenke på at det bildet aldri rundet 100 liker eller at den blåfargen er litt annerledes enn den andre? Det fineste med Instagram er at vi kan se hverandre og oss selv vokse, endringene over årene, endringene i feeden, endringene i oss selv, og det syntes jeg er så sabla kult. Nå gjør jeg en endring, trenger et nytt kapittel, og om jeg skulle angre i morgen så er det ikke verre enn at det er på’n igjen med rammer og strevingen etter at fargene i bildene skal gå som en rød tråd. Skrevet under et bilde, Instagram 22.08.16.

Min instagram nå:

På en måte.. foretrekker jeg jo kanskje den hvor perfeksjonisten tok fullstendig overhånd, den er jo mer innbydende og fin, men samtidig så har jeg ikke lenger et sykelig press på å føle at jeg må være perfekt der inne lenger, så jeg prøver å stå ved at det holder å bare være lille meg, fortelle det til meg selv i øyeblikkene hvor angeren skimter dagen. Jeg tror endringen er for det beste.


 

Publisert under Foto