Øresus

Som mye annet i det siste, har jeg også forelsket meg i denne skrivemåten, den som starter helt ut av det blå, den som sjeldent gir mening og ikke eier et eneste komma, punktum, spørsmålstegn eller utrosptegn, de gjemmer seg mellom linjene. Jeg føler den får frem det hele så godt, alt vi mennesker kan føle på, tenke på i løpet av en dag. Den får det så brutalt frem, både de ærligste og skumleste tanker og følelser, til de fineste dagdrømmer og det godeste her i livet. Så jeg tenkte jeg kunne dele noen flere av de jeg har skrevet i det siste. Ta pauser mellom avsnittene, ellers kan det nok bli litt overveldende, men håper det faller i smak.

«Livet er nå og sommeren er kort snart er den over enda en gang og jeg må gjøre det jeg ønsker å gjøre nå før det er for sent men så er det penger og tid jeg er jo tross alt for opptatt med å gjøre ingenting og bruker heller tusenvis av kroner på meningsløse småting jeg ikke husker om to uker som hoper seg opp og blir fem reiser til Maldivene til sammen og jeg er redd og usikker for alt her i livet jeg er ikke sterk nok til å bære meg selv og ikke tøff nok til å klare som alle andre og oppi alt dette er hjertet mitt knust i fillebiter revet i stykker tråkket hoppet spyttet på og jeg vil så gjerne sove rømme fra alt dette men samtidig så betyr det å stå opp til en ny dag og det er jeg virkelig ikke klar for»

«Tenk å gi et menneske så mye makt og hvor jævla fucka er ikke det men så er det jo også sånn at hadde jeg visst hvordan jeg valgte annerledes så hadde jeg ikke valgt dette og er det ikke egentlig sånn at de som får deg til å føle at du ikke er nok ikke er nok for deg at det er slike mennesker som ikke fortjener å se hvor bra og verdifull du er og nå fikk jeg meg selv til å tenke på alle de som ser meg og det er så mange fler så hvorfor bruker jeg tankene på den eller de som ikke fortjener det i stedet for å bruke de på de som gjør det»

«Klokken er 18.41 og jeg har akkurat våknet fra en time i noe som føltes ut som koma som jeg på ingen måte planla men det var kanskje like greit for denne dagen er så vond så vond så den må bare gå fortest mulig over før jeg forsvinner og det er ingenting igjen av meg men nå sendte jeg en melding så han er på vei med sushi i den ene hånda og en klem i den andre så kanskje det ordner seg da kanskje denne dagen ikke blir så verst likevel sånn når jeg får den litt på avstand så jeg skal gjøre det beste ut av timene som er igjen av den jeg skal puste le og jeg skal gråte jeg skal huske glemme føle og jeg skal tenke at i morgen blir det bedre i morgen blir det bedre det må bare være sånn hvis ikke klarer jeg ikke mer for det er så vondt så vondt men nå ringer det på døra så nå skal han holde rundt meg sånn bare han kan og enda litt til og kanskje vi kan se en film selv om jeg har sett dem alle men det å se dem med han vil kanskje være som å se dem på nytt hvis ikke kan vi kanskje bare ligge å se på hverandre tenke at livet er nå og ikke i går og ikke i morgen men nå og kun nå og det er oss to mot verden og verden finner jeg i øynene hans»

«Tenk at alt det her egentlig bare bunner i kjærlighet at vi er to mennesker som elsket hverandre for høyt jeg visste ikke at det var mulig men det ser ut til at det er det så nå forstår jeg hvorfor kriger skjer hvorfor mennesker hater og sloss eller ikke helt for vi to bunner jo tross alt i kjærlighet og frustrasjon over å ha møtt vår livs kjærlighet alt for tidlig men nå er vi i krig og jeg har min hær og du har din og dette ender aldri godt så la oss bare la det være snu ryggen til og gå videre slippe oss begge fri for alt i alt så bunner det her i kjærlighet og det er jo det vi må huske»

«Jeg kan ikke love at det er så mye igjen men jeg kan love at jeg skal gi deg alt jeg har av det siste som er av meg for du har lært meg hva kjærlighet er at det finnes selv for knuste hjerter og jeg får enda sommerfugler i magen når jeg tenker på hvordan vi møttes og du trodde det var første gang men jeg hadde sett deg før jeg og det er jo sant det de sier at when you know you know og jeg visste at det en dag ville det skje jeg måtte bare være tålmodig og nå er vi her og jeg tenker enda tilbake til dagen jeg først så deg og tenkte at ei som meg ikke kunne få noe så fint som deg men se på oss nå du motbeviste alle tvil for deg er jeg nok og nå kysser du meg god morgen hver dag og god natt hver kveld og er min bare min og jeg kan enda ikke tro hvor fin du er og jeg lurer ofte på om du er mennskelig og jeg tror kanskje du ikke er det men så viser du meg også alle de sidene ved deg som gjør deg menneskelig og det gjør det bare enda finere»

«Det skremmer meg hvor skjørt livet er vi tar det som en selvfølge det å leve for alltid men så er det ikke sånn og noen av oss får livet tatt fra seg så alt alt for tidlig for livet er tilfeldigheter alt har en mening sies det og kanskje er det sånn på noen måter og det er fint det at vi kan se en mening med alt men det at liv blir tatt fra uskyldige mennesker av grusomme handlinger kan det umulig være en mening i det kan ikke være noe positivt i noe sånt noe vi skal lære vi må lære oss å elske bli enige og vise kjærlighet kjempe mot ondskapen før grusomme handlinger får øynene våre opp»

«Det er sol og tjue grader jeg skulle vært ute ute med venner levd livet sånn det skal leves men hodet mitt er like tungt og dundrende som det pleier å være like før det skal tordne søvnen er like vanskelig å finne som på de nettene med fullmåne og kroppen er sliten så sliten nærmest helt nummen kjenner ikke føttene finner ikke fotfestet jeg svever lever i et overlevelses-modus klar til å treffe bakken og knuse fullstendig husker ikke helt hvordan jeg tenker føler snakker puster spiser dusjer lever hjertet mitt blør det er helt åpent brystet er revet opp og jeg har aldri aldri aldri vært så sårbar som nå så jeg vil bare være alene men det er så vondt så vondt også er det denne byen den er det mest smertefull med det hele den bærer på så mye og her står alt stille jeg må bort bort bort men jeg er redd for det gjør så vondt og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til andre når jeg lever med en smerte som denne for jeg har mistet meg selv i den og jeg kan ikke late som lenger for jeg er fullstendig borte det kan ikke skjules kan ikke huske sist jeg lo men om en time går toget og på det skal jeg sitte»

Øresus

Har følt meg så sterk i hele dag the boss as lady er jo tross alt tilbake who no longer take shit for no reason og stands up for herself som shaker til Beyoncé til enhver anledning synger i kor til favoritt refrengene now you gotta see me wildin´stop interrupting my grinding sorry I ain´t sorry what´s worse lookin´ jealous or crazy or like being walked all over lately I´d rather be crazy a winner don´t quit on themselves og Sigrids don´t kill my vibe you spreak to me like I´m a child I tried to play it nice but don´t kill my vibe you love to tear me down then build me up like I depend on you og there´s so much I wanna say but nah got better things to do men plutselig så ligger jeg her og depresjonen har satt seg i hjerte sinn og kropp igjen og die with you spilles for femte gang og livet føles uoverkommelig og meningsløst og jeg er motløs og føler meg ensom og annerledes og vil bort og ut og jeg vil leve drømmene mine men så er livet i veien hverdagen og alt vi må gjøre i dagens samfunn vi må ha skole jobb et A4 liv men hva skjedde egentlig med å leve livet mens vi kan for alle sier det men ingen gjør det og jeg vil så gjerne dra til syden i morgen besøke fattige og krigsherja land og hjelpe der det hjelpes kan hoppe i fallskjerm neste uke sykle på Hardangervidda og telte alene om tre uker skulle så gjerne lest ut boka jeg startet på for noen måneder siden men jeg er for opptatt med å gjøre ingenting også er det alle disse småtingene som får det til å føles så vanskelig og krevende og at veien er så lang så lang så da dropper jeg det som alle andre og blir liggende her og se livet fly forbi helt alene hadde jeg bare hatt noen å holde rundt kanskje hadde det gitt mer mening da

Du skal klare deg, du skal det

Jeg tror de ble oppriktig redde. Mamma og pappa. Jeg ble i hvert fall det. Livredd. Jeg har aldri sett de løpe så fort som da de hørte det første skriket. Jeg har prøvd å finne et annet ord enn et skrik, men det er det nærmeste jeg kommer. Det var et sånt skrik som ikke kan mistolkes, det kan ikke tas feil av, kan ikke sammenlignes med de skrikene som kommer ved veps i håret eller av å bli skremt. Det var et sånt skrik som kanskje ikke helt kan beskrives, et sånt skrik hvor du forstår, at nå, nå er det alvor, nå handler det om liv.

Jeg skalv, og jeg skjelver aldri. Jeg vet ikke om det kan kalles for gråt, for det var så mye mer enn bare det, det var tårer, men det var også dette skriket, mange av de, desperate, ukontrollerte og såre skrik, den type gråt, den type sorg, du aldri tror skal gå over. Jeg gapte etter luft, mistet meg selv sammen med den, og følelsen av at en del av meg, kanskje det som lenge har vært den største, ble revet fra meg, døde, og jeg dermed mistet meg selv fullstendig, for hvem er jeg egentlig uten. 

Processed with VSCO with a6 preset

De strøk meg så varsomt på ryggen og i håret, mens jeg satt framoverbøyd med hendene foran ansiktet. De har aldri vært så varsomme, mamma dro meg ikke tvunget inntil seg som hun pleier, hun la bare hodet sitt forsiktig på skulderen min, de bare satt der sammen med meg, i fullstendig stillhet. Jeg så de ikke, kunne ikke se noe som helst, men jeg tror jeg aldri har sett, følt de slik før, den stillheten, den type frykt som ikke kan skjules, skjermes, den type sorg, desperasjon og frustrasjon over at barnet deres, har det så vondt, maktes- og hjelpesløse. 

Så traff tomheten meg, etter en stund. Den type tomhet som kommer av at du føler så mye, at det blir til ingenting, fordi det ikke finnes noe som strekker langt nok, til å beskrive noe så smertefullt. Jeg maktet litt etter litt å rette meg opp, ta hendene bort fra ansiktet, fant tilbake pusten, og lot meg selv falle i armene deres, lot de fortelle meg at dette skal jeg klare, dette også; vi er her, bare gråt du, vi er herDu fortjener bedre, bedre enn dette. Du skal klare det, du skal klare deg. Vi er her. Og i en liten time, føltes det ut som det hele skulle gå over.

Processed with VSCO with a6 preset

Men nå, nå ligger jeg her og ikke får sove. Et kaos uten like, et følelsesregister jeg aldri har sett eller følt maken til, for mange tanker til å sortere en eneste en, og med en så tyngende smerte i brystet. Timene flyr med vinden, klokken nærmer seg 04, og jeg klarer enda ikke finne søvnen, jeg spiser ikke heller. Eier ikke matlyst og jeg som hele mitt liv har spist så mye og ofte jeg kan, men sultfølelsen er det eneste som ikke gjør smerten, klumpen i brystet så kvelende, så vanskelig å leve med, ubehaget av den sultne magen jevner det hele litt ut, jeg kan bare tenke at; akk ja, jeg er bare sultenDet er bare det.

Det skal gå over, det skal jo det, som alt annet, det her jeg ikke forstår helt hvorfor gjør så vondt, folk har det tross alt verre, men det er jo så sant det de alle sier, de rundt meg, om at det er så mye mer enn som så, enn dette, det er så mye mer enn bare utløseren, det ligger så mye nedtrykt på bunnen, som ser ut til å ha nådd overflaten. Det skal jo gå over, det skal jo det, men akkurat nå, akkurat nå er det så smertefullt at jeg ikke forstår helt hvordan, jeg klarer ikke se det for meg, hvordan disse dagene skal gå rundt uten å ta fra meg det siste som er igjen av meg. Det føles så svakt, at noe som det her, kan føles som døden, for det er jo ikke det (så slettes ikke, jeg har et godt liv, på utsiden, men det indre er det få som kjenner til, det har blitt tråkket på litt for lenge, av så mangt, også av sykdommen, i snart åtte år, det er vell kanskje den, og alt som følger med den, som er grunnmuren i alt dette), men kanskje det er det nærmeste man kommer i levende tilstand. Jeg vet ikke, jeg vet jo tross alt ingenting.

Nå er det på tide at jeg tar vare på meg selv, og at jeg også lar de rundt meg ta vare på meg for en liten stund, og som de sier; uten å streve etter å hele tiden skulle ta vare på og hjelpe de, selv om det er vanskelig, for det er jo det jeg vil, og det som er viktig for meg, det å ta vare på alle andre. Nå må jeg bli sterk i meg selv, bygge opp alt som bygges opp kan, alt av selvfølelse og selvtillit, lære å stole på meg selv, stole på mennesket jeg er, hjertet mitt og det jeg har i det, og tro på at alt jeg gjør, gjør jeg med de beste intensjoner, huske på hvem jeg er, og aldri la noen få meg til å tvile på alt dette. Som jeg har skrevet tidligere; Nå, nå er jeg ferdig med regndråpene, nå trenger jeg steken fra solen, så den kan varme meg lengst inn i hjerterota, oppover ryggraden, så det knekte kan teipes, limes og tvinges sammen. Så jeg kanskje en dag, kan reise meg igjen. 

Nb: Innlegg som dette deles kun fordi det dessverre er sånn at det finnes andre som har følt, føler eller kommer til å føle på dette, og da syntes jeg det er viktig å dele innlegg som disse, hvor alle kort legges på bordet, sannheten skal frem og alle tabuer glemmes, livet er ikke bare fryd og gammen, og det skal det heller ikke være, men hvis vi deler litt oftere, så føler vi oss ikke fult så alene når det står på som verst.

A little get away

Byen, den jeg har vokst opp i, den jeg har bodd i hele mitt liv. Byen med alt det gode, og byen med alt det vonde. Den som før var min, men som ikke lenger er det. Den som før var hjemme, men som nå føles mer ukjent, utrygg enn noe annet sted. Den tynger for mye vondt på skuldrene mine, bærer på for mye, bøyer og tøyer ryggraden til bristepunktet, like før både den og jeg knekker. Akkurat nå, er den kun en fortid jeg ikke makter huske, og en fremtid jeg ikke ønsker. Må få den, og det, på avstand, er ikke sterk nok til å bli, styggen på ryggen er tung nok å bære i seg selv.

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

Jeg ser meg ikke for når jeg går over veien, vanen jeg har hatt siden jeg var liten, høyre venstre høyre, det mamma og pappa lærte meg så fort de fikk muligheten og alltid bønnfalte meg om å gjøre, den er borte, den også. Er ikke lenger like redd for nattemørket og det som kan finnes i det, det som før var en av mine største frykter, våget ikke gå ut alene. Jeg planlegger ikke lenger hva jeg skal gjøre i tilfelle forferdelige mennesker som vil utføre forferdelige handlinger plutselig står rett foran meg, kun hvordan jeg skal klare å hive meg foran de andre som kanskje er rundt meg, de uskyldige menneskene som fortjener å leve, de som enda har livsgnist i øynene. Før så jeg det for meg, til punkt og prikke, en angst i offentligheten, i hver butikk fant jeg gjemmesteder, forbi vært hjørne var jeg klar til å slå, nå tenker jeg bare, at de må ta meg først. Jeg er ikke lenger redd for døden, for hjertet slår, pusten er der, men jeg lever ikke. 

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Hva om hjertet mitt slutter å slå, hva om det har knust en eller fire ganger for mye, hva om det, og hva om jeg, ikke overlever denne gangen. Det slår så tungt, og så hardt, at jeg er redd det skal ta livet av meg, men.. var det ikke jeg, som ikke var redd for døden.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Må vokse meg større, sterkere, enda en gang, bygge meg opp, få meg selv, livet og hjerte mitt tilbake.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Å miste

Et gammelt notat:

Det er ingenting jeg ønsker mer, enn å gå tilbake i tid, til den tiden før vi forelsket oss, selv om det var kjærlighet ved første blikk. Jeg kunne sett forbi det, kjærligheten, kunne lukket øynene i det vi møtte hverandres litt for lenge til å bare være venner. Jeg skulle ønske vi forble venner, bestevenner, og kun det. Fordi ingen bestevenn var som han, vi var best på det å være venner, vennskapet var det vi bygget først, og det var det som ble grunnmuren i det hele. Det finnes ingen jeg har hatt det like bra med, gøy med, på måten jeg hadde det med han. Vi kunne vært bestevenner for alltid, vi to, hadde det ikke vært for alt det i mellom. Det er ikke det at jeg ville vært foruten forelskelsen og følelsene vi fikk, erfaringene, opplevelsene, hverdagen, livet og øyeblikkene som fulgte med det, men hadde jeg visst utfallet, ville jeg heller valgt å legge lokk på de, gjemt de på et sted kun jeg visste de fantes, følelsene altså, hvis det hadde betydd at jeg ville hatt han i livet mitt for alltid. For det er jo kanskje det som er den største sorgen ved å gå fra hverandre, det å miste sin bestevenn og sitt viktigste vennskap, kanskje er det det en type sorg, som aldri helt går over.

Å miste, er å lære seg å elske, på en annen, måte.Stein-Roger Olsen





Quotes funnet på Instagram

Du skal bære deg selv

Fant igjen et gammelt notat jeg skrev for en god stund tilbake, som jeg tenkte jeg kunne dele med dere. Det er ofte jeg deler tekster som dette når det hele er forbi, for når jeg står midt oppi det blir det enda sårere å blotte sjela, det blir så sabla nært, og akkurat da er man kanskje for sårbar til å kunne stå for det man skriver, så derfor er det kanskje lurest å vente. Som alle vi mennesker, så vil vi at andre skal tro at vi klarer oss helt fint, selv om vi ikke alltid gjør det. Jeg har utallige med tekster som dette i notater, som forsvinner med tiden i arkivet, fordi jeg aldri finner det i meg å dele de, de blir liksom aldri bra nok. 

Processed with VSCO with a6 preset

Denne er vrien. Denne tomheten? Er det sånn det må beskrives? Tomhet. Våknet nettopp opp fra en lite planlagt, men nødvendig nap, og i sekundet jeg var tilstede i den virkelige verdenen igjen, var det ingenting jeg trengte mer enn å rømme fra den. Hvem er det du prøver å lure? Du savner det jo. Du savner han ikke som før, så slettes ikke, men du savner han på øyeblikk som dette, eller.. du savner ikke han, men du savner noe. Du savner roen og tryggheten du ikke finner i og hos deg selv. På øyeblikk hvor det er ingenting du ønsker mer, enn å skru tilbake tiden, til den tiden hvor du enda bodde hjemme hos mamma og pappa, var kun 17år og kanskje den tryggeste i hele verden. Ansvaret var ikke like stort, valgene du tok var ikke like betydningsfulle for fremtiden, og livet var mer en lek, enn et liv. Den tiden hvor det ikke var så nøye, den hvor du enda var ung, selv om du enda er det, men ikke på samme måte. Den tiden hvor du ble holdt rundt av det som for deg da var verdens tryggeste armer, tiden før hjertet ditt smalt i grus, og ingenting noengang kunne bli det samme igjen, den tiden hvor det enda var håp, håp for at den følelsen her bare var en forbigående tilstand. Går det egentlig noengang over? Dette rykket du kjenner hver gang du får øye på noe som tar deg tilbake til den tiden, som forteller deg at du aldri vil klare å elske igjen, for sporene han gikk, sårene han plantet, er for dype til at du noengang kan slippe noen inn igjen. Kan ikke gi det siste du har, det lille du har blitt, til en som med tiden og tyngden etterhvert vil forsvinne, han også.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Alt i alt, så er du bare sliten, det er utrolig hva det kan gjøre med et menneske, alle tanker og følelser som dukker opp helt ut av det blå, uten mål og mening. De minste ting blir utløsere, som frykten og sårbarheten ved å slippe et nytt menneske inn, den overskyggende følelsen av å ikke føle seg bra nok for noen som er det for deg, og derfor rives det hele opp igjen, det som ligger på dypet, det hvor fremtiden føles meningsløs og livet uoverkommelig, fordi du blir dratt rett tilbake til den tiden hvor du våknet opp med denne tomheten? klumpen? hver eneste dag. 

Processed with VSCO with a6 preset

Det vil ta tid. Så klart vil det ta tid. Å gå i fra, gi slipp på noe eller noen du har elsket. Det er å gjøre det motsatte av hva alt i kropp, sjel, tanker og hjerte sier, det er å gå i mot deg selv fult og helt, men det må til, for at du skal få det bra. Du kan ikke holde fast på noe eller noen som ikke lenger er, du må la det gå, selv om det i øyeblikkets hete kan føles ut som at du gir slipp på din livs kjærlighet, men det vil uansett være det riktige å gjøre. For akkurat nå, må du videre, du kan ikke forbli i denne onde sirkelen, i den samme runddansen bare sånn i tilfelle, du må gjøre deg selv en tjeneste. Og det vil være det vanskeligste, tyngste og mest smertefulle du har måtte gjøre mot seg selv, men med tiden vil det også være det beste. For skulle det nå være sånn, at denne personen, er din livs kjærlighet, så vil dere finne tilbake, når kampen er klar til å tas, den som må til for å leve et liv sammen med noen, når ikke bare du er klar til å kjempe for og sammen med, for kjærlighet det er å kjempe sammen, og du skal never settle for noen som ikke gir like mye som du. Men du skal ikke vente, du skal ikke gjøre alt du gjør sånn i tilfelle han følger med på deg og ditt, for det gjør han nok. Du skal ikke være glad, sånn i tilfelle han legger merke til det, du skal ikke le høyest sånn i tilfelle han hører det, snur seg og får øye på det han har mistet, du skal gjøre alt du gjør for deg selv, for du skal videre, så vil tiden vise hva fremtiden har å by på. Alt til sin tid, og skulle det nå være sånn, at dere ikke finner tilbake, noe som er mest sannsynlig, så vil det gi mening, en dag, det også. Jeg vet i hvert fall med meg selv, at det vi hadde, sjansen vi tok, årene vi fikk, er verdt det å måtte angre på det resten av livet. Og mest av alt så vil du finne andre, men først og fremst deg selv. 

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Når jeg nå leser meg igjennom det over her før jeg skal dele det med dere, får det meg til å tenke på da psykiateren sa jeg måtte gå videre med noen andre, noe jeg har nå, men det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan en psykiater kunne si noe som det, for skal det ikke være nok at jeg går videre med meg selv? Jeg skal ikke avhenge av noen andre for å ha det bra. Jeg skal finne tryggheten og roen jeg leter etter i andre, i meg selv. Det er naturligvis ensomt å bo alene til tider, spesielt når jeg også må tilbringe så mye tid her inne, og det er få ting jeg gleder meg mer til enn det å finne noen å dele hverdagen med igjen, men enn så lenge har jeg meg selv, og det får være nok, både for meg og for verden, alt til sin tid. Jeg skal jo tross alt bære meg selv, ikke bli bært.