Month: januar 2016

Dette ble faktisk mer hjerte-bankende og utfordrende enn jeg hadde trodd det skulle bli. Jeg har jo, som dere vet, aldri hatt noe problem med å vise hud, med å vise meg selv fra alle sider, de gode og de vonde, de fine og de stygge, jeg syntes nakenhet er vakkert, og at bilder og tekst er kunst, så lenge det holdes på jorden så klart. Jeg deler også kanskje litt mer enn hva de fleste er komfortable med, men i dag, i kjennes det faktisk litt for mye ut for meg også, disse bildene, vanskeligere enn ellers. Usikkerheten skimter overflaten, den sitter hardt i, selvtilliten har jo fått seg et kraftig rykk, det hører jo egentlig litt med det å bli dumpa, og det skal være sånn tror jeg, vi trenger ofte et rykk, uansett hva det kommer av, for å innse og lære noe, vokse og blomstre.

Og med det i tankene, den amputerte selvtilliten, sorgen over å ikke være nok, er det jo alltid litt sånn, at vi vil få personen til å angre, på en måte, vi hevngjerrige vi mennesker, og det er helt greit. Vil late som at livet går på skinner, alle sanne sider skjules, må be on top, on fleek til alle døgnets timer, kun vise det perfekte, og det er ikke før jeg kommer inn hit, eller hjem til mamma og pappa, jeg tør å være komfortabel med å bare være meg. Kjemper meg på knærne for that revange body, som Khloe Kardashian sier – the revange body is the best body, kjemper til all verdighet er borte, krefter, all selvkontroll og fornuft, men så må jeg ta meg selv i nakken, for hvorfor skal vi ødelegge oss selv, miste oss selv i kampen mot noe vi aldri vil bli, bevise vi er bra nok, når den eneste vi trenger å bevise det for, er oss selv.

Og selv så klisje som det høres ut, jeg har et evig hat og elsk forhold til disse hippie tankene, som broren min kaller de – så er det jo faktisk mennesket vi er, som vil gi inntrykk og sette spor hos de som ønsker å være i livene våre, det er når vi er oss selv, uten filtre, med epleskall mellom tennene, gapskrattende, i kosebuksa og med de skjeve brillene, de vil like deg, aller, aller best, når du kun er deg, og ikke anstrenger deg for å være noe annet. For vi vil vell egentlig alle mye heller, i hvert fall jeg, bli husket som et vakkert, godt menneske, enn sinnsykt deilig og populær, det også så klart, ja takk begge deler, men dere forstår hva jeg mener, det er det første som betyr noe, det som er viktig.

Og derfor føler jeg at jeg skylder meg selv og dere sannheten også, det er så slettes ikke det at jeg lyver på de andre bildene, rømnings timen min er i det jeg tar bilder som det, jeg trives da, men det menneskelige bildet må vises det også, for vi blir jo alle egentlig litt umenneskelige, der vi står foran speilet og knipser med mobilen, eller på de selfiene med det lyset. Vi trenger alle å se de behind the scenes bildene, for de har vi nok alle, jeg tror ikke det kun er jeg, som må ta 346 bilder før jeg faktisk får det ene jeg kan dele med verden, men, er vi egentlig oss selv på det bildet, ligner vi oss selv i det smilet har stivnet og gleden i øynene forsvant med bilde 137.

Er vi egentlig oss selv, når vi kun viser det perfekte, der hvor vi står rett i ryggen, med hodet på skakke og rumpa til værs, med skoene vi egentlig ikke hadde råd til, jakka som vi ikke tør bruke andre ganger enn på et bilde, godtatt på Instagram, ikke i hverdagen. Jeg tror det er sånn jeg, at vi ikke er oss selv, uten det som ikke er fult så perfekt, og at det er det som gjør oss til oss, det uperfekte, vakre og menneskelige.

Så da må vi bare stole på oss selv, finne trygghet og bekreftelser i eget speilbilde, være sikre på at vi en dag, støter på noen som tar oss for den vi er, og vi må også huske på, at det allerede er mange som gjør det, og at vi med det, tør å vise de ikke fult så glamorøse sidene som følger med det å være menneskelig, som f.eks, det at jeg sitter å skriver dette mens jeg gomler i meg sjokoladenøtter, tredje dagen på rad, jeg har ikke orket å vaske håret, flettet det heller, sitter i morgenkåpa, blå med stjerner på, og med knallrosa sokker, mykere og mer fluffy enn teppet mitt, oppvasken står klar til å tas og jeg kan se hybelkaniner under bordet, det er ikke fult så glamorøst, ikke som på Instagram, men det er meg, og det er menneskelig, og det er bra nok. For det er i hvert fall sånn med meg, at det ikke er før jeg har sett alle sidene ved en person, jeg først syntes de er det fineste i hele verden.

Det mest uviktige for meg ved disse bildene, er hvordan jeg selv ser ut, det er ikke min kropp som er det jeg vil ha oppmerksomhet rundt, så langt i fra, det viktigste for meg med disse bildene, og det jeg vil dere skal forstå, mitt største budskap, er å vise dere, forsikre dere om, at ingenting, ingen er så flawless som det eller de ser ut til å være, mye kan skjules ved et bilde, og det er det som er så spennende og avhengighetsskapende med bilder, det kan være så gøy å drive med, men for noen, eller kanskje oss alle innimellom, kan det være tungt og drepende å åpne (f.eks) instagram, å se det du alltid lengter etter å være, å føle at du aldri kan måle deg med det. Så jeg vil bare at vi må huske å minne hverandre på, at det er flere sider ved et menneske enn bildene vi ser av dem, og ved å være et menneske, så følger det alltid med noe vi selv ser på som feil og mangler, noen blir vi født med, og andre får vi på veien, og det er det, det som gjør oss så jævla fine, fordi alt vi er er mennesker, og det er mer enn bra nok.