Jeg har tiet lenge nok.

I dette innlegget deler jeg mitt personlige møte med helsevesenet, etter at jeg som 13-åring ble syk med atypisk lungebetennelse, virusinfeksjoner, utmattelse og mangel på flere vitaminer og mineraler, og etter utredning fikk diagnosen CFS(chronic fatigue syndrome) / ME(myalgisk encefalomyelopati).
Jeg ønsker ikke å tråkke på noens tær eller få noen til å føle seg dårlig, men mine tær har blitt tråkket på og jeg har følt meg dårlig lenge nok. Jeg vil dele min erfaring slik at vi kan bli bedre sammen.

Det er en regntung mandag tidlig i august. Jeg er forventningsfull; Det er lenge siden sist. Jeg har time ved DPS (Distriktspsykiatrisk Senter). Tiden har gått sakte frem til nå, og etter avslag på første henvisning sendte jeg sammen med min mor og min fastlege klage, og påpekte hvor alvorlig min depresjon hadde utviklet seg på kort tid. Nå er dagen her. Jeg er klam i hendene og tripper nervøst hjemmefra. Jeg vet ikke at jeg på vei hjem kommer til å forestille meg min egen begravelse bare en uke etter.
Vedkommende som møter meg ved DPS er psykolog. Vedkommende blir en av de flere (leger, sykepleiere, psykiatere, spesialister, terapeuter) som bestemmer seg for hvordan møtet skal gå, før vedkommende har møtt meg. Igjen opplever jeg det å bli overkjørt på mitt svakeste.

Jeg rekker så vidt å introdusere meg før vedkommende ved DPS uttrykker sin mening om at jeg ikke vil ha nytte av hjelpen de tilbyr. Noe jeg har forståelse for, men det er når vedkommende begynner å begrunne hvorfor- at jeg kjenner fortvilelsen erstatte forventningen jeg hadde på vei hit. Vedkommende begrunner det med at DPS ikke kan gjøre meg frisk fra CFS/ME (Go figure). Hvis dette gjelder andre syke med annen diagnose: har ikke den syke krav på psykisk hjelp ved alvorlig depresjon, fordi DPS ikke kan gjøre den syke frisk fra den fysiske diagnosen? Har ikke den syke rett til å ha det bedre psykisk? Som betyr at sykdom både fysisk og psykisk kan bli enklere å forholde seg til og leve med.

Vedkommende opplyser meg om at sånne som meg (CFS/ME-syke) ikke kan bli friske. Det er feil og det er alvorlig å feilinformere en deprimert pasient. Det er flere grader av CFS/ME. Det er flere tilfeller med CFS/ME-syke som har blitt mindre syke eller helt friske, uavhengig av alder. Vi har mistet for mange liv på grunn av mangel på hjelp. Flere syke har dessverre ikke funnet flere lyspunkter til å holde seg i live. Det er mange som mener at det er en egoistisk handling og det vil jeg tro at kan diskuteres i det uendelige. Det jeg vet er at jeg føler med disse menneskene, jeg har kjent den enorme fortvilelsen på kroppen. Jeg har skreket meg hes, sprellet med armer og ben og tryglet om å få slippe. Disse følelsene kunne jeg aldri relatert meg til eller satt meg inn i, hadde det ikke vært for at jeg har kjent på de selv. Det er noe der inne i sjelen og hjerteroten som verker så intenst og enormt. All fornuft, dømmekraft og overlevelsesinstinkt forsvinner. Ved siden av det føler en seg udugelig og mislykket, og enorm skyld over å føle som en gjør.

Fra de senere årene kan jeg huske noen små glimt hvor jeg alene har ønsket å leve; Det har ikke nødvendigvis vært en bevisst tanke, men behovet for å ikke leve har i hvert fall ikke vært der. Slike glimt kommer sjeldnere og sjeldnere, og nå er det så lenge siden sist at det ikke er mer igjen å holde fast i. I flere år har jeg levd for menneskene rundt meg. Ikke for å være helt og ikke fordi jeg mener at jeg er viktig i noens liv. Jeg vil for alt i verden være her og oppleve livet sammen med dem. Jeg vil være der når de smiler og ler, og jeg vil være der når de trenger noen å gråte sammen med. Jeg håper de vet at det ikke er de dette handler om. Det handler om en smerte så altoppslukende at jeg ikke klarer å dempe den.

Vedkommende forteller meg at det eneste som kan hjelpe meg er å bli glad, og komme meg dit på egen hånd. Noe jeg forøvrig prøvde å være lenge (og fremdeles). Det går en grense på hvor mange kameler og tårer et menneske skal svelge – i det minste setter jeg meg en. Vedkommende mener at det gjør CFS/ME-syke friskere å være glade, noe jeg nesten ikke klarer å la være å le av. For etter mye tid alene og med mangel på krefter til å gjøre noe, har jeg hatt ubegrenset med tid til tanker og refleksjon. Det tok ikke lang tid før jeg for flere år siden forsto hvor mye det å ha det bra psykisk påvirker ethvert menneske positivt. Derfor prøvde jeg også så hardt å få det til. Helt til jeg innså at det hadde gått forbi min kontroll og at jeg derfor trengte hjelp av en faglært. Dessuten ble jeg også fortalt det konstant av leger jeg møtte de første årene som syk. Som mente at jeg hadde angst eller bare var engstelig, og lurte på hvor mange venner jeg hadde og om alt gikk bra på skolen. Nå kunne de nok diagnosert meg med angst, men på den tiden var jeg ei ekstremt aktiv og livsglad jente med store drømmer om å bli profesjonell håndballspiller, og en hel del annet. Jeg var (og er fremdeles i dag) omringet av flere nære og gode venner, samtidig som jeg hadde (og har) et nært og godt forhold til familie. Jeg hadde et normalt forhold til skolen og hadde så vidt rukket å starte på ungdomsskolen da jeg ble syk.

Vedkommende har en nedlatende talemåte samtalen igjennom. Jeg føler meg i veien.
Vedkommende forteller meg at depresjon starter et sted. Noe som er åpenbart for meg som snart har mastergrad i det å granske egen kropp og eget sinn. Jeg blir fortalt at min depresjon er et resultat av langvarig sykdom med CFS/ME og Crohns. Vedkommende gjentar at det ikke vil hjelpe meg å være til samtale hos DPS, når de ikke kan kurere CFS/ME. Jeg blir forbauset og full av undring over hvordan noen i et yrke innenfor psykisk helse kan mene dette, og hvordan noen med en langt mer beundringsverdig utdanning enn min – sitter her og forteller meg det åpenbare jeg for lengst har funnet ut av selv (hvis vi ser bort ifra det at jeg tydeligvis var naiv, da jeg trodde at jeg hadde rett på hjelp).

Jeg har ikke videregåendeutdanning og fullførte såvidt ungdomsskolen. Jeg kan derfor ikke skryte på meg stort, men jeg er ikke dum. Selv om det virker som at enkelte i helsevesenet antyder at jeg er det. Det høres nemlig ikke ut som at vedkommende forstår at jeg ikke søker hjelp ved DPS for å bli frisk fra CFS/ME. Jeg ønsker hjelp så jeg psykisk kan bygge meg selv opp, slik at jeg forhåpentligvis kan forholde meg bedre til sykdommen igjen, og livet som følger med den. Jeg har over en lengre periode ikke klart å holde fast på/finne meningen med livet, da sykdommen uventet og brått forverret seg, og jeg tilslutt ikke engang klarte å være rundt mine nærmeste. Jeg har alltid klart å finne lysglimt selv i de minste ting, men da depresjonen tok overhånd mistet jeg også det. Nå metter ikke engang de største kjærlighetserklæringer tomrommet jeg føler på innsiden, og små gleder som frokost eller en varm dusj fyller meg ikke på langt nær slik det gjorde før. Jeg er redd for å sovne om natten, fordi det betyr å våkne opp til en ny dag. Ved å søke hjelp hos DPS ønsket jeg kun en sjanse til å snakke med noen som ikke fikk meg til å føle meg verdiløs.

Jeg har aldri klart å akseptere CFS/ME som en del av meg og min hverdag. Først og fremst fordi jeg ikke vil være syk, men også fordi jeg føler at diagnosen ikke er «gyldig» nok for andre. Jeg blir fortalt av helsevesenet at jeg må gjøre mer, at ingenting av det jeg gjør er godt nok. Jeg prøver og blir sykere, prøver og blir sykere. Sånn fortsetter det. Jeg vil ikke være noe dårligere enn andre og derfor adlyder jeg det jeg får beskjed om. Det skulle jeg aldri begynt med. Jeg skulle fått hjelp! Hjelp av noen som vet. Vi kan ikke forklare, unnskylde eller rettferdiggjøre helsesystemets mange hull; Om ingen kunne gjort meg frisk, så er jeg sikker på at noen kunne gjort meg mer rustet for hva jeg hadde i vente. Mangel på hjelp og engasjement fra helsevesenet gjør at jeg tviler på meg selv og stiller spørsmål ved om jeg i det hele tatt har krav på hjelp. Jeg føler meg ikke verdig et liv. Ødelagt selvfølelse og psykisk tortur kunne jeg i det minste sluppet, hadde noen tatt meg på alvor de første årene som syk.

Vedkommende forstår ikke hvorfor jeg ikke går på skole og/eller jobber, noe jeg på dette tidspunktet ikke makter begynne å forklare, når jeg vet at jeg kommer til å begynne å gråte og ikke ønsker å gjøre det i slike omgivelser. Hadde jeg hatt mulighet til å gå på skole eller vært ute i jobb hadde jeg grepet første mulighet. Det vet de rundt meg, de har sett både meg og mine foreldre lete etter løsninger og hjelp. Dette burde også vedkommende vite, men vedkommende forteller meg at papirene DPS har tilgang på om meg, ikke hadde blitt lest.
Det er langt mer ved dette møtet enn det jeg rekker å skrive om, men tilslutt føler jeg meg så naken, som om hvert hudlag er prellet av: Så med klump i halsen reiser jeg meg opp og sier «Da har visst ikke jeg noe her å gjøre.», også går jeg, slik jeg skulle gått for lenge siden.

Hadde det ikke vært for at jeg hadde en kjæreste å komme hjem til, en mor å ringe og nære som sendte meldinger i fortvilelse, vet jeg at jeg ikke hadde levd en dag etter det møtet. Det er en alvorlig innrømmelse, men det er en ærlig og viktig detalj. Det er brutaliteten i dette og derfor føler jeg et sterkt behov for å dele dette innlegget, slik at andre ikke opplever det samme.

Møtet med psykologen ved DPS var for meg på mange måter mitt siste håp. Jeg tviholdt på det hele sommeren i forkant. Da jeg kom hjem etter møtet, viten om at jeg ikke kom til å få hjelp fra DPS, følte jeg at jeg ikke hadde mer å holde fast i. Jeg var helt fra meg av fortvilelse og sorg, og rakk ikke å fortelle ferdig før kjæresten min rasende og sønderknust på mine vegne – løp bort til DPS og sa klart ifra til ansatte i resepsjonen om hvordan jeg hadde blitt behandlet, og at det var langt fra profesjonelt og akseptabelt. Etter det fikk jeg tilbud om akutt-time for ny vurdering, noe jeg nå har fått tilbud om flere ganger. Jeg takket nei da jeg ikke kunne utsette meg selv for at det samme skulle skje igjen. Jeg har brukt krefter som ikke har vært der, jeg har stolt på og håpet så sterkt i mine møter med helsevesenet, til tross for konstant avvisning, og den dagen klarte jeg ikke mer. Det ble tilslutt som et giftig kjærlighetsforhold, og hadde jeg beskrevet det slik hadde ingen latt meg gå tilbake igjen og igjen, men fordi det er snakk om et autoritært yrke ser vi ikke på det sånn.
Selv mener jeg at det er et grovt brudd å behandle en deprimert på måten jeg ble behandlet av vedkommende ved DPS. Det koster liv. I et yrke som det jeg skriver om i dag er det ikke plass til å oppføre seg sånn. Alle gjør feil, alle har en dårlig dag, men i slike forhold kan det ikke påvirke jobben.

En ting hadde vært hvis hendelsen med DPS var første gang jeg opplevde å bli behandlet sånn, selv om det ikke kunne blitt akseptert da heller. Jeg har ikke tall på hvor mange tilfeller jeg har blitt utsatt for, og jeg skulle gjerne fortalt dere en hel del mer enn det jeg gjør i dag, men det må bli ved en senere anledning.
Jeg har blitt behandlet respektløst av flere. Jeg har følt meg feil for verden og menneskene i den, mislykket og helt, helt alene i et helsesystem som skal være et av verdens beste. Mennesker i yrker jeg respekterer og setter høyt har fått meg til å føle skyld for det jeg opplever. Det er disse menneskene som skal gi meg trygghet. Jeg forlanger og forventer ikke mer enn varme og forståelse, men selv det viser seg å være for mye å be om. Selvhat, sorg og fortvilelse gjør hvilken som helst sykdomssituasjon enda mer krevende å håndtere. Både for den syke og de rundt.

Ved siden av CFS/ME fikk jeg i 2011 påvist Crohns, som kort oppsummert er en kronisk betennelse i mage-tarmkanalen. Under uttredelse for Crohns opplevde jeg også mangel på forståelse fra helsepersonell, og opplevde at unge sykepleiere var mer medmenneskelige enn de eldre. Da jeg var innlagt på sykehuset for å tømme tarmen i forbindelse med koloskopi, reagerte jeg på middelet jeg måtte ta, og kastet opp i timesvis. Jeg opplevde at flere sykepleiere mente at jeg var vanskelig og bare måtte syntes at drikken med middelet var ekkel, og derfor ikke klarte å holde det nede. Da jeg tilslutt fikk middelet ned med sonde og en sykepleier ba meg om å gå til et annet rom for en rutinesjekk, forsto sykepleieren at det ikke var jeg som var vanskelig, men at det var en reell allergisk reaksjon. Jeg klarte ikke å gå på egen hånd. Vi endte opp med å bli sittende på gulvet i et rom, da krampetrekningene var så kraftige og konstante at jeg ikke kunne bevege meg, og ble hengende over do, mens sykepleieren satt hjelpesløs og så på.

Da jeg ble operert for Crohns opplevde jeg også å bli sett ned på av sykepleiere, noe som gir en vond og utrygg følelse i en sårbar situasjon: Under og etter operasjonen hadde jeg epidural, men jeg huske ikke om den ble tatt ut før eller etter situasjonen jeg skal fortelle om. Etter hva mamma kan fortelle hadde jeg store smerter, noe de fleste opplever etter en slik operasjon. Det er viktig å være raskt oppe og i bevegelse igjen, og jeg fikk derfor hjelp av sykepleiere til å komme meg opp på bena. Jeg svimte av hver gang vi prøvde, selv om jeg var målrettet, bestemt og veldig klar for å gjøre annet enn å ligge i sykesengen. Både jeg og mamma fikk et ubehagelig inntrykk av at samtlige av sykepleierne snakket om oss, seg imellom. Det var ikke før en annen sykepleier var inne for å hjelpe og jeg igjen svimte av med krampetrekninger, at sykepleieren ble forskrekket og forsto at kroppen min ikke tålte det på samme måte som friske. Mamma hadde lenge prøvd å forklare flere sykepleiere at jeg var syk av CFS/ME, og kanskje reagerte annerledes, men hun ble sett på som vanskelig for at hun sa ifra om hvordan det var. Dette er noe flere foreldre opplever og jeg syntes det er respektløst ovenfor både barn og foreldre å bli behandlet på en slik måte. Jeg har blitt snakket ned til fordi jeg ikke har klart å snakke for meg, da jeg har vært for utmattet. Mamma har blitt snakket ned til enormt mange ganger, fordi hun har snakket for meg, etter mitt ønske. Hva forventes av en mor som gjør alt hun kan for at datteren skal få det bedre? Det eneste jeg vet er at jeg hadde gjort akkurat det samme for mitt barn.

Min første og eneste (utenom noen timer hos psykologer i forbindelse med utredning) psykiater ga meg opp. En dag stoppet psykiateren å sette opp nye timer. Jeg hadde ikke hatt mange timer, og jeg skulle vel strengt tatt fått lov til å forvente at en psykiater forsto at noen bruker tid på å føle seg trygg og åpne opp, spesielt etter tidligere erfaringer med helsevesnet. Dette gjorde meg ikke noe mer trygg akkurat, på verken meg selv eller helsevesnet, og igjen satt jeg igjen med en følelse av at det var jeg som var problemet.
Virker jeg pliktoppfyllende? Så pliktoppfyllende at de som møter meg stoler så enormt på styrken i meg og forventer at jeg som aldri blir god nok og alltid strever etter å bli det – av den grunn ikke kommer til å ta mitt eget liv? Har jeg mindre krav på hjelp fordi jeg er høflig? Håndhilser, nikker og smiler. Er jeg enkel å la gå, fordi jeg ikke gir motstand? Fordi jeg ikke vil byrde noen.

Jeg lever tidevis som en av samfunnets sykeste, likevel er jeg for frisk fordi jeg vil være normal der jeg kan? Dette er et av hullene i systemet, mener jeg. Det å sette til side de (og andre så klart!) som ser ut som friske mennesker i offentligheten, men som lever et helt annet liv hjemme og blant sine nærmeste. Er det så vanskelig å forstå at vi som lever med sykdom dag inn og dag ut, ønsker å gjøre det vi kan for å se i hvert fall nogenlunde oppegående ut når vi først er ute? Det kan vel de fleste kjenne seg igjen i? Syke eller ei.

Dette er ikke noe jeg velger, og jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan noen kan mene at jeg gjør det. For å ta økonomi som et eksempel, når det er noe som angår oss alle: Vi er heldige som bor i Norge, men det betyr også at prisene er høye. Jeg har alltid ønsket å flytte til Oslo, enda sterkere de senere årene da venner har flyttet hjemmefra og mange dit. Jeg har ikke mulighet til å leie eller kjøpe alene. Jeg er ekstremt heldig og enormt takknemlig for at vi har et system i Norge som gjør at jeg som arbeidsledig likevel står igjen med noe. Likevel er ikke det månedlige beløpet nok til å dekke månedlige utgifter i en større (stort sett ikke de mindre heller) by alene.
Jeg har gått glipp av nok for et helt liv. Jeg vil være så normal som overhode mulig, og tar gledelig A4-livet imot. Jeg ønsker å studere og jobbe, av mange grunner, men også for å kunne forsørge meg selv og senere forhåpentligvis en familie. Jeg forstår at de som tenker at livet jeg lever er mitt valg, ikke har tenkt over hvor mye jeg mister. Jeg forstår at de ikke har satt seg inn i det, det er vanskelig når en ikke står midt oppi det selv. Likevel gjør det vondt verre å føle seg misforstått av andre, spesielt når helsevesenet har plantet en tvil i meg om hvem jeg er: Plutselig ser jeg like blindt på situasjonen som de gjør. Deretter stiller jeg uoppnåelige krav til meg selv og derfra går det bare nedover.
Jeg har innsett at jeg må gi meg selv plass til å være syk. Gjør jeg ikke det, har jeg ikke sjans.

Det tok meg flere år å innrømme hvor mye livet som syk påvirker meg psykisk. Enda lenger tid tok det før jeg delte med de rundt hvor deprimert jeg hadde blitt. Det var sårbart og det var vondt, kanskje mest fordi min fornektelse bunnet i at jeg ønsket å være som andre rundt meg, og så lik friske jevnaldrende som overhode mulig. Det krevede mye av meg å innse at jeg trengte psykisk hjelp, jeg har alltid ønsket å klare selv. Da jeg ga slipp på stoltheten og søkte hjelp, ønsket jeg hovedskapelig å prosessere det jeg hadde mistet og vært igjennom på grunn av langvarig sykdom. Jeg ville gi det et forsøk da jeg var tom for annet, og desperat etter å finne noe å holde fast i. Jeg følte at jeg hadde prøvd alt, utenom det.

En annen gang jeg opplevde å bli plassert bakerst i køen og deretter glemt, var da jeg var hos øre-nese-hals på sykehuset. Jeg hadde kløende blemmer nedover halsen. Det var så omfattende at jeg våknet av det om nettene de gangene jeg klarte å sovne fra det. Legen ved øre-nese-hals kunne se at det tydelig var noe som var galt, men forsto ikke hva det kunne være og visste derfor ikke hva som kunne bli gjort for å hjelpe meg med plagene. Kunne legen undersøkt mer? Forhørt seg med noen andre på avdelingen? Henvist meg videre? Jeg uten noen kompetanse innenfor faget kom frem til flere alternativer som kunne blitt gjort, men løsningen legen tok var å fortelle meg at det ikke var hjelp å få, og sendte meg hjem.
Da jeg på eget initiativ tok kontakt med en annen lege og ble satt på tabletter og nesespray for allergi, hadde medisinen positiv effekt. Jeg hadde tidligere tatt flere allergiprøver ved øre-nese-hals på mitt lokale sykehus og hos min fastlege, men ingen allergier slo ut på prøvene. Da allergimedisinen likevel var effektiv ble jeg foralt at det ikke var nødvendig med videre undersøkelse. Jeg stiller spørsmål ved dette da jeg avvhenger av medisiner for å kunne leve med plagene som kommer av noe vi ikke vet hva er. Hva om dette er med på å gjøre min sykdomssituasjon verre og/eller at hals og kropp har en sammenheng? Jeg har blitt sjekket av en spesialisert på Crohns, men det skal ikke ha en sammenheng med blemmene.

Hvor er engasjementet, er det få igjen som fremdeles brenner for yrket sitt? Eller legges det til side fordi jeg har en av de mest negativt omtalte sykdommene her til lands, i media og blant andre uerfarne og feil-informerte? Jeg vet ikke så fryktelig mye mer om min diagnose enn det resten av befolkningen gjør, men det jeg vet er at kroppen min er syk, og det ble den lenge før tanker og følelser ble krevende å forholde seg til. Jeg vet at det er noe som ikke stemmer, selv hvor mange ganger de som skal hjelpe meg med å bli bedre får meg til å føle at det bare er jeg som er gal.
Er jeg ikke troverdig? Virker jeg ikke pålitelig? Holder ikke ordene mine? Gjør jeg ikke nok for å bli tatt på alvor? Fortjener jeg ikke hjelp? Hvordan kan noen la et navn på en diagnose komme i veien for å se noen?

Da foreldrene mine flyttet valgte jeg å bli værende i byen jeg vokste opp i. Jeg bosatte meg i sentrum til fordel for kort vei til butikker og kollektivt. Reiseveien fra foreldrene mine avhengte av buss og planlegging, derfor lønnet det seg for meg å bli igjen, slik at det krevde minst mulig å være sosial når venner vendte hjem fra studentlivet i noen dager. Jeg forstår at noen tenkte at jeg flyttet for meg selv fordi jeg hadde blitt bedre. Det var på mange måter umulig for de å vite at det var mitt eneste alternativ for å beholde det siste jeg hadde som fremdeles var normalt.
De som gjennom felles bekjente, blogg eller andre sosialemedier visste hvem jeg var, så meg periodevis ofte på butikken eller da jeg var ute og gikk. Noen ganger syklet jeg også, og da jeg gikk igjennom et brudd hendte det til og med at jeg løp meg en tur. Jeg vet at flere stilte spørsmål ved hvor syk jeg var da jeg viste meg ute, og det fikk meg til å føle at jeg ikke kunne gjøre noe da jeg først følte meg bedre. Jeg hadde kanskje tenkt det samme selv hvis jeg var andre, men for meg var min måte å overleve på: Det at jeg i noen sekunder, minutter eller timer kunne være «akkurat som alle andre» eller bare meg. Jeg tviholdt på hvert øyeblikk jeg fikk ute i det fri. Det var det som ga meg liv og det var det som ga meg håp. Uten de øyeblikkene var alt jeg kjente sykdom og fire vegger. Jeg var alltid alene. Jeg trengte å se mennesker, bare det å gå forbi dem. De jeg hadde sett fra vinduet. Jeg trengte å bli minnet på hvor vakre trær var. Jeg trengte å se livet røre seg og jeg trengte å føle at jeg en dag skulle bli en del av det igjen.

Da jeg i en bedre sykdomsperiode prøvde meg i jobb på Apoteket, følte både jeg og de rundt meg at jeg var på vei mot et friskere liv. Det var jeg nok, hadde jeg ikke begynt å jobbe allerede da. Viljen var der. Den var i hver celle og i hvert bein og i hver blodåre. Så intenst og så blindt at det overskygget tegnene som ba meg om å bremse. Jeg møtte kollegaer og kunder med smil og varme, selv om jeg vil tro at jeg ofte kunne se usikker og malplassert ut. Bak lukkede dører inne på toalettet, prøvde jeg desperat å ikke gråte så mye at sminken bar preg av det. Jeg visste at jeg måtte ta meg sammen og gå ut igjen, men jeg trengte noen sekunder til. Jeg følte at jeg hadde tapt, at jeg hadde mislyktes, da den fortvilende følelsen over å kjenne kroppen min miste alt jeg hadde bygget opp og strevd etter i seks år- satt seg i hver celle, i hvert bein og i hver blodåre. Likevel klarte jeg ikke å si stopp, og det ble en daglig rutine å løpe inn og ut av toalettet de gangene tårene ikke kunne holdes tilbake. De trengte meg på jobb og jeg trengte at noen trengte meg. 
Jeg lagde havregrøt av gryn og vann, og spiste det til hvert måltid, hver eneste dag. Jeg kledde på meg yttertøy, satte på meg sko og fant frem handlenettet, men kroppen klarte ikke stegene ut døren. Jeg hadde pushet den så hardt og så lenge at det tilslutt ikke bare var jobben jeg måtte si opp. Jeg måtte begynne på nytt. I flere døgn tittet jeg ikke engang ut det ene vinduet jeg hadde. Noen dager lå jeg helt stille, andre dager vred jeg meg konstant. Jeg vet om hver eneste ripe i taket.. telte dem alle sammen. Det gikk uker før jeg kjente frisk luft og jeg måtte få matvarer levert hjem.
Jeg kjenner fremdeles følelsen av øynene deres i nakken min, da jeg kunne begynne å handle litt igjen. De kunne umulig vite at jeg hadde grått hele veien til butikken og jeg klandrer dem ikke for det. Jeg skulle bare ønske at vi hadde mer forståelse for hverandre. At vi hadde forståelse for at det er mye vi ikke ser.

Jeg bodde fire år alene og det ble viktig. Jeg hentet meg raskere inn da jeg fikk hvile i fullstendig stillhet, men etter møtet med DPS måtte jeg flytte til foreldrene mine, det ikke var trygt for meg å være alene. Det er en sorg jeg ikke skal skrive stort om i dag, men det var vondt. Det kan jeg si.. Det tok meg fra meg. Aldri har noe verket mer enn det gjør nå.

Jeg har søkt hjelp både psykisk og fysisk, men har blitt etterlatt til meg selv. Hva forventes? Jeg kan ikke klare meg så bra som vi trenger at jeg gjør uten helsevesenet, når det er helse som problemet.

Jeg ønsker å være en ressurs for samfunnet, jeg ønsker å være en del av det. Jeg ønsker å bidra. Jeg vil at andre som trenger hjelp skal føle at de blir tatt imot, og jeg vil være en av de som gjør det. Jeg vil ut i verden. Jeg går ikke hjemme fordi det er enkelt. Jeg vil føle at jeg lever for meg selv, og ikke bare for alle andre. Jeg ønsker å se mening i de små øyeblikkene igjen, og jeg vil få bort mørket som drukner dem. Jeg vil være en tante igjen, en datter, en søster, en kjæreste, en venn, en medstudent, en kollega, et medmenneske. Jeg prøver, med alt jeg hadde og var, med alt jeg har og er. Jeg prøver å bli frisk. Jeg prøver å bli bedre. Jeg gjør virkelig det, men utviklingen stoppes av de som unngår å gjøre jobben sin. De som mister interesse når jeg forteller- og situasjonen min ikke er en del av det de har lært. Er det ikke der de skulle engasjert seg? Hvor har det blitt av flokkdyret i oss og instinktet om å holde sammen? 
Jeg blir skuffet da jeg i løpet av min tid som syk har møtt flere i helsevesenet som har påvirket meg negativt enn positivt. Jeg tviholder på de som var gode, men jeg trenger kun en hånd og noen fingre til å telle de. Jeg har vært innom så mange at jeg burde kunne telle på tær også.
Hvem har ansvaret her? Hvem unngår å gjøre jobben sin og hvem gjør den? Hva kan vi gjøre for å endre dette? Hvordan blir veien min videre, ender det her eller vil noen i det store vide helsevesen ta imot meg, og hjelpe meg med å bygge et liv som føles verdt å leve? 

Takk til sykepleieren som satt på gulvet sammen med meg. Takk til sykepleieren som ga meg varmeflaske. Takk til de som var rundt meg da jeg fikk narkose, dere var varme og trygge, hver gang. Takk til barnelegen ved Elverum sykehus (selv om hen mente at jeg var for ung til å kunne håndhilse, men jeg velger å tro at det var en spøk). Takk til legen ved CFS/ME-senteret, Oslo universitetssykehus som valgte å stå i mot kollegaene sine. Takk til de som så meg, de som hørte meg. Takk for at du ga meg håp og fikk meg til å føle at jeg var på rett sted.
Takk til den som våger å ta hjertet med på jobb. Jeg forstår at det krever mer av deg og at det gjør det vanskeligere å ikke ta jobben med seg hjem. Takk for at du gjør det likevel. Takk for at du tar vare på de som trenger deg mest. Jeg vet at du trenger noen du også. Takk for at du lytter til de andre ikke hører, og for at du ser de som ikke blir sett. Takk til den som er varm der andre er kalde. Takk til den som prøver å forstå det som kan føles uforståelig. Takk for at du er tålmodig. Takk for at du er trygg. Takk til den som smiler oppriktig. Takk for at du mener at alle er like mye verdt. Takk for at du respekterer andre, selv når de er ulike fra deg. Takk til sykepleiere som har valgt yrke med et ønske om å hjelpe, og som gjør det med den største selvfølgelighet, til tross for dårlig lønn. Jeg beundrer deg. Takk for jobben du gjør. Takk for at du gjør de rundt deg bedre. Takk for håpet du gir. Jeg håper at du ikke tok dette innlegget personlig, det er ikke deg jeg skriver om. Det håper jeg at du forstår. Du er viktig og jeg er glad i deg. Du er modig og jeg beundrer deg for valg av yrke og for hvem du velger å være i jobben din.

Og sist, men ikke minst: Takk til familie, kjærester jeg har hatt på veien, og venner. Dere er engler i forkledning. Mine hverdagshelter. Dere redder meg, og for dere er jeg evig takknemlig.

Det er kun kjærlighet som kan redde meg nå

Han forteller meg at jeg skal bli frisk, han virker så sikker. Hvordan kan vi være så sikre i vår skal hver gang det er snakk om andre enn oss selv? Vi kan ikke kjenne smerten helt ned til ryggmargen, vi må ikke møte virkeligheten av det hele, hver eneste dag, så hvordan våger vi? Er det umulig å se realiteten i en situasjon når det ikke er vår egen? Må vi romantisere den for å kunne se en ending? Han presiserer om og om igjen hvor ung jeg er, og mener at jeg skal leve et langt liv – at jeg har god tid. Det er han sikker på, det også. Han mener at jeg en dag skal få tid til å fylle alle rom jeg ønsker å fylle, han lover meg det. Jeg håper at han er en av de som ikke lover noe han ikke kan holde.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg klarer ikke helt å legge fra meg det han nettopp sa, for hva om jeg får tid? Hva om jeg en dag får tid til å fylle alle hulrom, men ikke vet hvor jeg skal starte – hvordan jeg skal gripe muligheten. Jeg har levd livet slik det er nå så fryktelig lenge, det er alt jeg kjenner til og på noen vis har det blitt det eneste trygge jeg har. Verden utenfor føles utrygg, jeg føler ikke lenger at jeg hører til der. Jeg lengter fremdeles, slik jeg alltid har gjort, det er ikke det.. det er bare det at den har blitt så mye større enn hva den var, så mye større enn meg. 

Processed with VSCO with b1 preset

En hel hær i beredskap, de står klare, slik de alltid har gjort. De har rustningen klar og skal hjelpe meg med å få den på, men de kan ikke følge meg lenger enn til dørstokken, derfra blir jeg etterlatt til meg selv. Jeg kan ikke forvente at det vil stå noen på utsiden og ta meg i mot, det finnes ikke rådgivere som kan hjelpe med noe som dette. Veien må jeg lage selv, og også denne kampen må jeg ta alene, med en hel hær i ryggen, klare til å plukke opp en fallen kriger.

Processed with VSCO with a6 preset

Hva om dagen han snakker om allerede er her, for egentlig.. så er den jo det. Jeg våkner hver dag, jeg lever, mer enn det kan jeg ikke forlange. Likevel får jeg det ikke til. Jeg er redd. Jeg vet ikke hva som venter meg utenfor, og jeg er allerede slått ned og tråkket på, ingen hører meg skulle jeg en dag skrike etter hjelp. Selv innenfor disse fire veggene har jeg gått meg vill, like motløs som rådvill. Jeg har helt glemt hvordan jeg tar bilder slik jeg alltid gjorde før, de som hjalp meg med å forstå hvem jeg er og hvor jeg skal. Jeg har snart gitt bort hvert eneste klesplagg i det lille skapet mitt, ingen av dem føles som hjemme. Igjen og igjen og igjen glemmer jeg hvordan jeg skriver, det som så lenge holdt liv i meg, det som lot meg uttrykke meg på samme måte som jeg gjorde gjennom idrett da jeg var frisk. Hva om alt jeg er og forblir er dette? Hva om jeg ikke blir et av de menneskene som finner veien ut, hva om jeg er dømt til livstid i egen kropp og i eget sinn, hva om dette er så bra som det blir?

Processed with VSCO with b1 preset

Han lurer på hva jeg tenker, og spør meg varsomt. Jeg klarer ikke å samle en eneste tanke. Forteller jeg han det nå, knuser jeg.. slik føles det. Kommer han nærmere vil det ta livet av meg, det er jeg sikker på. At vi mennesker ikke kan avhenge av noen andre enn oss selv er noe av det som skremmer meg mest her i livet. Andre kan komme og gå som de vil. De kan ikke kjenne smerten din slik du gjør, derfor kan de distansere seg fra den. Han må rekke det møtet og hun må spise middag med samboeren sin. Slik er det. De må leve sine liv slik du må leve ditt. Det er en overlevelsesteknikk jeg tror at vi mennesker trenger, men det betyr også at uansett hvor mye vi bryr oss om noen og ønsker å hjelpe, så kan vi ikke ta fra dem smerten, det er det kun de som kan.

Det skremmer meg hvordan de vi tror at skal bli, en dag kan gå i fra oss, og det skremmer meg at de som velger å bli, en dag blir tatt i fra oss likevel. Noen ganger føles det bare mindre ensomt å være alene.. men kjærlighet veier mer enn frykt, derfor kan vi ikke la livets realiteter skremme oss så mye at det tar fra oss det eneste som gjør det verdt det.

Processed with VSCO with a6 preset

Etter en stund klarer jeg ikke å la være. Jeg forteller han om det jeg for noen minutter siden lovet å ikke fortelle noen. Det er kun kjærlighet som kan redde meg nå. Jeg vet ikke hva som skjer i morgen, om åtte uker eller om femten år, sier jeg. Jeg kan ikke annet enn å ta minutt for minutt, dag for dag og se hvor det tar meg, noe annet vil drive meg til vanvidd, det har vi begge vært vitne til. Men det er vanskelig.. Jeg er et av de nå eller med en gang- menneskene, akkurat som du, sier jeg med en frustrert tone i stemmen. Jeg vil se verden. Jeg spør han om vi skal reise et sted. Jeg kan kjenne barnet i meg komme frem, den delen av meg som jeg i flere år har undertrykt fordi jeg tilslutt ikke orket flere skuffelser. Jeg kan kjenne frykten nå overflaten, men denne gangen er den noe frydefull, jeg har oppglødde, store og runde øyne. Eller skal vi dra et sted og trene? Kanskje det ikke føles fullt så uoverkommelig å bygge opp dette svakeriet av en kropp, til noe brukbart – med deg ved min side, avslutter jeg. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg må bli flinkere til å kjenne etter hva som føles riktig for meg, holde meg selv i skinnet og ikke la meg kontrollere av disse selvdestruktive tankene. Om litt har jeg brukt halve livet mitt på å gjøre det andre syntes har vært riktig for meg. Min største frykt har alltid vært det å se skuffelsen i andres øyne, derfor har jeg helt fra jeg var liten pushet meg selv til bristepunktet, og lengre enn det, fordi jeg ikke har vært dame nok til å stå opp for meg selv. Så mange år av livet mitt har blitt tatt i fra meg, jeg har ikke fler å miste, jeg må ta tilbake det jeg kan ta tilbake, om det så bare er meg. 

Mellom linjer og hjerteslag

Jeg kan skrive i det endeløse, likevel blir det aldri langt nok. Ingenting vil noengang kunne beskrive det godt nok. Det er som déjà vu hver gang jeg begynner. Jeg vet så godt, så godt at jeg har skrevet det før, gjentar hver eneste setning bare med andre ord. Ingen ord blir store nok. Det er som om jeg leter etter svar, etter mening. Mellom linjer og hjerteslag.

Processed with VSCO with b1 preset

Du vet den følelsen du har etter en lang dag på jobb? Den hvor det bare er en halvtime igjen og hvert minutt føles ut som en evighet. Du blir tilslutt helt desperat, ikke sant? Kan du ikke bare få gå. Slik føles det, denne hverdagen innenfor disse fire veggene uten distraksjoner, med kun meg selv til selskap. Trygler, trygler om å få litt fri. Leter, leter etter veien ut.

Jeg er redd. Redd for å ikke overleve, redd for å gjøre det. Redd for å sovne, redd for å våkne. Det er som å våkne fra et mareritt og inn i et annet. Jeg kan ikke rømme.

Processed with VSCO with b1 preset

Vi har vært igjennom dette før, har vi ikke? I morgen skal vi våkne igjen, vi skal gjøre det sammen.

Vi liker fordi, men elsker til tross

Tenkte, tenke, tenke, og tenke enda litt til, like ubevisst som bevisst. I det siste har jeg viet de fleste av dem til oss mennesker. Reflektert frem og tilbake, gått i og rundt meg selv. Det er kanskje et faktum at vi mennesker er flokkdyr, men jeg har aldri sett det så tydelig som det jeg gjør nå.

Vi strever alle etter å ha det godt alene, etter å være nok for oss selv, og det er fult mulig, men kun til en viss grad. Vi er ikke i stand til å være for oss selv det andre er; vi kan ikke påføre oss selv den samme smerten, og vi kan heller ikke gi den samme gleden. Vi har de siste årene fortalt hverandre at vi ikke kan være noe for andre hvis vi ikke er noe for oss selv, noe som stemmer, men vi kan heller ikke være noe for oss selv hvis vi ikke er noe for andre. Det er der flokkdyret i oss kommer frem, og vi kan ikke rømme fra det uansett hvor hardt vi prøver. Dyr eller ei – vi trenger hverandre. Hvorfor tror du at det gjentatte ganger føles ut som at livet handler om det å finne noen å dele det med? Fordi det gjør det. Livet handler om kjærlighet, fra de, fra deg og fra den ene. Delt sorg er halv sorg, og delt glede er dobbelt glede. Det er bare slik det er, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Drømmejobben du har jobbet så hardt for og nettopp ble tilbudt betyr overraskende og skremmende lite hvis du ikke har noen å dele det med. Favorittmaten smaker ikke lenger like godt alene som med den eller de som gir den smaker du ikke at visste fantes. 

Processed with MOLDIV

Jeg har forstått det slik at vi mennesker avhenger av mestring for å kunne ha det godt, ved siden av kjærlighet, så klart. Selvfølelsen avhenger av det. Mestringsfølelse får vi fra en hel del mer enn vi er vitne om, det er ikke før vi ikke lenger er i stand til å mestre vi forstår hvor viktig hver minste lille følelse av mestring er. Bare det å gå med søpla gir en underbevisst mestringsfølelse, for ingenting av det vi gjør er en selvfølge, vi er tross alt bare mennesker og ingen av oss overlever. Det er ingen tvil i det at vi kan kjenne mestring alene, for det kan vi, men det vil aldri måle seg med mestringen vi får på grunn av, rundt og sammen med andre. 

Slik hjernen vår fungerer nå trenger vi fremdeles bekreftelser fra flokken vår. Vi er en del av noe, vi er en del av hverandre. Her kommer for eksempel sosialemedier inn, et evig kjør etter å være nok. Jeg har kommet frem til det at vi legger energien vår på helt feil sted, ikke at det har vært noen hemmelighet, men jeg har ikke helt klart å forstå det nok til å kunne endre på det, før nå. Hvis du tenker deg om, hva betyr det bildet du var så nervøs for å legge ut i frykt for at det ikke skulle få responsen du ønsket, i forhold til bekreftelsene du får fra noen som står rett foran deg? For meg er det det som betyr noe. De bekreftelsene jeg får fra noe eller noen som ser meg for den og det jeg er, de som vet hvem jeg er fordi de kjenner meg helt ned til grunnmuren, vet hva jeg er laget av og hva som bor i meg. De bekreftelsene som ikke handler om det bildet som kun fanger en liten del av meg, de bekreftelsene som ikke handler om hva jeg gjør eller ikke gjør, men de bekreftelsene som handler om hvem jeg er, til tross, og det jeg mestrer, til tross. Det er kun de som kjenner meg som kan prelle av hvert hudlag og se rett igjennom meg, det er kun de som kjenner til hvert eneste til tross, og de som ikke gjør det kan aldri helt vite hva som bunner i meg, og derfor kan jeg aldri la meg påvirke av noe eller noen som ikke vet, selv ikke de gangene det er jeg som ikke vet og derfor tviler på meg selv, det er der jeg må finne tilbake til flokken, de som alltid vet. 

Processed with MOLDIV

Jeg kan ikke fortsette å sammenligne meg med noen som står i en helt annen situasjon enn det jeg gjør, for jeg kan kun gjøre mitt beste ut i fra min, akkurat som du. Der, der skal og må jeg legge energien min. Vi har gjort det vanskelig for oss selv ved å gjøre det uoppnåelige oppnåelig med skyhøye krav og forventninger, som på flere måter er bra, men på et tidspunkt må vi ta noen skritt tilbake og huske på at det er det minste som er størst, og at det er det vi tror at er uviktig som viser seg å være det viktigste. Det å være et godt menneske er det som betyr noe for meg. For all del, jeg er også bare menneskelig og håper så klart at andre syntes at jeg er vakker, akkurat som at jeg håper at jeg en dag syntes det selv også. Så klart ønsker også jeg å være det mennesket som får den jobben alle vil ha, og jeg som alle andre ønsker å gjøre det umulige mulig og være bedre enn jeg kan være, men alt det ligger på overflaten, det er ikke det som holder meg i live de gangene jeg ikke forstår helt hva jeg gjør her. Det er ikke det som betyr noe de gangene alt har blitt tatt i fra meg og jeg står igjen med ingenting. Det er ikke det som definerer meg som menneske og det som bestemmer om jeg har lyktes eller ikke.

Processed with MOLDIV

Det som holder meg i live de gangene den livløse følelsen av å ikke være noe fyller hvert eneste rom i meg, er det at jeg selv da er noe for andre, slik de alltid vil være noe for meg uansett hva de mister, det er ikke det de har som gjør de dyrebare, men hvem de er. Slik holder vi hverandre i live, slik gir vi hverandre styrke til å bygge oss sterkere, og tid til å være noe også for oss selv igjen. Det at alt kan bli røsket ut av hendene mine, alt utenom flokken, og derfor alt utenom muligheten til å være. At selv på de dagene hvor jeg føler meg uviktig og ubrukelig, og ikke forstår hvordan de orker å ha meg på slep, så trenger de meg, akkurat slik jeg trenger hver eneste en av dem. Det er det som betyr noe. Det er det som betyr noe for meg.

Det at foreldrene mine, søsknene mine, og det at vennene mine, de rundt meg ser seier der jeg ser tapte kamper, fordi de velger å se mennesket det gjør meg til, i stedet for alt det jeg ikke er, det handler det om for meg. Det at mennesket jeg ender opp med å dele livet sammen med ønsker å vise meg frem til hvert menneske vi møter, og nesten sprekker av stolthet fordi han liker meg fordi, men elsker meg til tross, det handler det om for meg. Det å være for andre de gangene jeg ikke er i stand til å være for meg. Det handler det om for meg. Det å dele livet med en flokk, en flokk som gir meg livet i gave hver eneste dag. Det å dele livet med en flokk, en flokk som i et liv fylt av sorg, er glede.

Processed with MOLDIV

Slipp meg ut

Lungene mine skriker etter luft, det er som om jeg bare puster halvveis, som om jeg kanskje ikke helt vil puste i det hele tatt. Jeg prøver å trekke den dypt, det er nærmest ubehagelig, kan ikke huske sist jeg lot den gå helt ned til magen. Øynene mine lengter etter noe å se på, de trenger noe vakkert, som kan romme meg fra topp til tå i noen dager til. Hjertet mitt lengter etter noe å leve for, noe jeg kan ha for meg selv, noe som ikke avhenger av alle andre. Kroppen min lengter etter hvordan vinden føles i det den slår mot den, hvordan vinden sniker seg opp og igjennom vårens nyinnkjøpte klær. Ansiktet mitt lengter etter solen, solstrålene som fyller meg med det bare de kan, fregner på nesa og liv i kroppen. Før syntes jeg det var et herk å myse, og etter så mange år som uerfaren myser, har rynkene mellom øyenbrynene kommet for å bli, men jeg vil heller ha livets sjarmerende preg i ansiktet, enn sorgens drag. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lengter sånn ut. Ut, ut, ut. Det er ikke det samme å se det innenifra. Det føles ikke like frydefullt å se hvordan skyene, som livet – flyr forbi meg, det er så mye vakrere enn hva sengekanten gir uttrykk for. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lurer på om de kan se meg, hvis de titter lenge nok. Jeg har endelig klart å flytte meg fra sengen og til en stol jeg har plassert foran vinduet. Kan de se lengselen i blikket? Tomrommet. Kan de se det? De som finner meg i vinduskarmen, eller de som står ovenfor meg de gangene jeg er utenfor rommets fire vegger. Kan de se det – at jeg i går kveld, og kvelden før der, og kvelden før der igjen, ikke hadde et eneste håp for livet. Jeg var så klar, så klar til å sveve med skyene, fra meg selv og alle jeg elsker, fra livet jeg er så heldig å få leve, og fra livet jeg har fremfor meg, min beste dag har tross alt ikke vært. Kan de se det – hvordan jeg strever etter å lage et liv for meg selv, en kropp, en sjel og et hjerte verdt å bli her for. Kan de se det – frykten for at ingen, selv ikke jeg, kan hjelpe meg. Jeg var så redd, den ene kvelden, så redd, så redd, og denne gangen for meg selv og mørket som hadde bygd seg opp inni meg. Det kom hjelp; en distraksjon, en hånd å holde i, en annen pust enn min egen å lytte til. Men dagen etter var jeg igjen alene, og jeg så ikke annen utvei enn å rømme fra det som har bygget seg et hjem i meg, før det ble for sent. Jeg måtte ødelegge kroppen, for å ikke ødelegge meg selv – jeg måtte ut, ut, ut, til det stedet hvor jeg finner sjelefred nok til å i noen timer makte å leve litt til. Jeg trente, og det skulle jeg aldri ha gjort, men samtidig så ble det eneste valget jeg hadde. Jeg måtte ofre utmattelsen, for å ikke ofre livet, for noe som ikke er verdt det.

Processed with VSCO with b1 preset

Det har for lengst blitt ettermiddag, men jeg vet verken hvilken dag det er eller hva klokka er. Det er så mange av de, de har rukket å bli ferdig med jobb og skole før jeg i det hele tatt har rukket å reise meg. Det er som en annen verden der ute, som om jeg bare står på sidelinjen, kun en tilskuer, det å ha friheten rett utenfor vinduet, fanget i en krigssone. De har solskinn i ryggen, jeg husker så godt hvordan varmen tar tak i ryggraden og gir den nytt liv. De har begynt å kle av seg, vår-jakkene er tatt frem, men akkurat i dag er det mange som har valgt å la jakken ligge hjemme. Nå var det en i shorts og t-skjorte som løp over veien til og med! vågalt, men riktig, akkurat slik skal livet leves – litt på kanten. Noe så godt. Våren, den er her, endelig. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Det er kun noen snøflekker igjen, jeg håper jeg er friskere til gresset blir grønnere og våren setter sitt preg på alle trær og blomster. Jeg håper jeg kan få ligne en blomst, være litt som alt det som falmer for å blomstre igjen. At også jeg med litt solskinn, litt regn og varme vil klare å reise meg igjen.

Kanskje alt er som før, likevel.

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, eller om det i det hele tatt er et poeng i å gjøre det. Jeg tror jeg på mange måter alltid har hatt en skrivesperre, noe som aldri har latt meg slippe helt fri. Jeg slutter å skrive når jeg har det bra, og jeg slutter å skrive når jeg har det vondt, og 2018 har hittil vært en berg- og dalbane mellom disse to. Ingen mellomting, det har vært enten eller, leve for alltid eller ikke å leve i det hele tatt. Noen ganger er det kanskje stillheten som taler høyest. Jeg tror jeg fungerer best som likegyldig, like iskald på innsiden som jeg kan fremstå på utsiden, det er da jeg finner rom nok til å skape, til å våge å luske i egne tanker og følelser som jeg ellers må luke unna for å ikke forsvinne helt i de.

Det er som om fingrene ikke beveger seg på samme måte over tastaturet, det er som om jeg har glemt hvordan jeg skriver, hvordan jeg får meg selv og andre til å føle noe, om ikke hvordan jeg skriver så har jeg i hvert fall glemt hvordan jeg deler det. Jeg føler meg mer naken og sårbar enn jeg har gjort tidligere, deler jeg noe så deler jeg hele meg, føles det ut som. Det er som om jeg har blitt fortalt så mange ganger at en ikke skal dele slikt som dette, at jeg har begynt å tro på det selv. Kanskje er ikke hjertet like mye på utsiden som det en gang var, kanskje er ikke sjela mi like vrengt som den pleide å være, kanskje er jeg ikke like ærlig og brutal, like tøff som jeg før kunne være. Det er som om ribbena har blitt til mur, og hele jeg en rustning. Som om jeg har mistet litt av den jeg er, glemt litt hvor jeg skal og hva som bunner i meg, fordi jeg i et kaos jeg ikke klarer å sette ord på ubevisst har fortalt meg selv at det lille jeg har å komme med ikke er nok, at det er for sent nå uansett, ingen bryr seg. 

Er det slik som skjer når en kropp igjen bare er en kropp? Intet mer. Intet mindre. Ugjenkjennelig, den er ikke lenger det den var for kun måneder tilbake, det du og den hadde brukt så lang tid på å bygge opp, kunne like gjerne driti i det, det var forgjeves uansett. Er det slik som skjer når mestringsfølelsen ikke lenger er en del av hverdagen, når hele din eksistens føles uviktig? Er det slik som skjer når du finner deg selv liggende på baderomsgulvet mens du skrur vannet fra iskaldt til glovarmt om og om igjen, fordi du ikke vet hvilken av de som påfører deg smerte nok til å overdøve det som ulmer på innsiden? En kropp nærmest ubrukelig, akkurat som du. 

Er det slik som skjer når du møter noen som får deg til å føle akkurat nok til å glemme alt det som gjør vondt? Som en rømningsvei, et tilfluktsrom. Som om det ikke er rom nok til noe annet enn dette menneske, men kanskje denne gangen akkurat plass nok til deg selv likevel, fordi du har lært. Du vet nå at selv om du mister deg selv i fallet så vil du finne deg selv på to steder til en og samme tid, du vil finne deg selv stående stødig på bakken for å ta i mot. Du glemmer akkurat ikke nok til å glemme det du alene har bygget opp. Hjemmet du har bygget i deg selv, det som nå bunner i en trygghet verken noe eller noen kan rive ned, en grunnmur så sterk at du kan bære deg selv. Tidligere har du vært for varm for ditt eget beste, for andres beste, og nå er du fremdeles varm, men du har forstått at du ikke bare skal ønske alle andre godt, men også deg selv. Du har lært deg at hvis noen går i fra deg, så skal du gå først, at selv om andre kan ta deg for gitt, så skal ikke du gjøre det.

Jeg vet ikke om jeg er tilbake, og jeg vet heller ikke om jeg noengang kommer til å være det, kanskje forblir jeg ikke mer enn det jeg alltid har vært, titter innom her i ny og ne, med alt for mange drømmer, men med alt for lite mot. Det eneste jeg vet er at jeg har mye jeg vil dele, jeg vet bare ikke hvordan.

Hjertet slår i utakt og jeg svetter i hendene, jeg er iskald på føttene og jeg vet ikke om det er ren redsel eller noe frydefullt ved det, i det jeg skal til å igjen poste noe som for meg føles ut som et meningsløst og usammenhengende innlegg. Kanskje alt er som før, likevel. Jeg har savnet dere, det forandrer seg aldri.

Det er ikke plass nok til oss begge to

Det er som om jeg ikke har nok rom, som om det er nok med at ingenting fyller hvert eneste et. Fra topp til tå, i hvert eneste hjørne, opp og igjennom hver eneste bit av meg, hver eneste millimeter, tar all plass som er av det lille som er igjen av meg. Ikke rom nok til å skrive, til å skape, til å bare være. Jeg er ikke stor nok. Han er større. Strekker ikke langt nok. Styggen på ryggen, som de lenge kalte han for, familie og venner, selv onkel P. Nå har han blitt så mange fler enn det han engang var. Han er utmattelsessyndrom og crohns i en og samme kropp. Han er desember måned og han er ikke bare tårene om nettene, men også de som triller selv når sola lager diamanter i snøen. Han er et anstrengt forhold til mat og et selvhat uten like. Han er ensomheten selv nå som jeg aldri har hatt flere rundt meg. Han er ondskap i sin sanne form, han er liv og død i et og samme ønske. Han føles ustoppelig, lever i beste velgående, i sin beste alder, tar mer plass i meg enn det jeg gjør selv, litt sånn som Voldemort i Harry Potter. I hver eneste tanke og i hver eneste drøm. Han er den tunge pusten og de såre øynene, han er meg når jeg ikke har dusjet på flere dager, glemt å ta vare på meg selv, foret han mer enn jeg har foret meg.

Jeg varer ikke evig, derfor har jeg ikke tid til denne evige runddansen jeg har forvillet meg inn i, men ribbeina mine er bare ribbein, selv om jeg avhenger av de. De er ikke murvegg eller gitter (selv om det hele kan føles ut som mitt eget lille fengsel), de kan ikke beskytte meg mot alt. Kanskje det akkurat nå, er nok å bare eksistere, selv om det på noen dager også kan føles litt i det meste laget. Jeg strekker ikke lengre enn det jeg gjør, akkurat nå, jeg kan ikke tøyes og bøyes, da når jeg bristepunktet og knekker. Men hvordan knekker man? Kanskje er det dette som er å ha knekt?

Kanskje må jeg bare ha troen på at jeg skal reise meg igjen (men hvor lenge skal jeg vente, når er tiden inne for å ta seg selv tilbake, når vet jeg om jeg må gjøre det før jeg er klar, før jeg har funnet ut hvordan jeg kan gjøre det? Er det ikke å gå i mot seg selv, det å ta tiden til hjelp? For tiden leger kanskje alle sår om vi lar den, men den tar også fra oss dyrebare dager, for er det ikke vi, vi som skal leve hver dag som om det er den siste, nå som vi har sjansen?), at ben, ryggrad og nakke skal bli sterke nok til å bære meg igjen, så jeg kan bli sterk nok til å ta plassen min tilbake. At jeg en dag skal skrive som jeg ønsker å skrive, leve som jeg ønsker å leve, og være stor nok til å være meg, til å fylle meg selv alene, uten han som tar hvert eneste rom. Jeg er jo tross alt Harry Potter, han er Voldemort, og vi vet jo alle hvem som står igjen til slutt.

Kom ikke for nært, for nært til å snu

Det er vel ingenting som gjør en far til en far, en god en, mer enn dager som denne. Med ei datter liggende i fosterstilling, med en iskald front, men med et helt annet indre. Fanget i noe av det som for mange av de rundt, og en selv, kan føles som det mest egoistiske som finnes – depresjonen. Utløst av fortvilelse rundt forverret sykdomstilstand, og sikkert en hel del andre luksusproblemer også. Dager som er hans, dager det er hans tur til å skinne, hans tur til å skjemmes bort med ord og gaver, kjærlighet, så er det igjen han som ender opp med å være den som gir, og være et større menneske enn han skulle trengt å være. 

Bekymringsfullt og forsiktig titter han inn i rommet, han som mamma, og med varsom stemme spør han om det ikke er noe han kan gjøre, for å tenne en liten livsgnist, et ønske om å leve. Fortvilelse. Fortvilelse fortvilelse fortvilelse, over å ha et barn som ikke lar deg hjelpe, fordi hun selv ikke vet hva det skulle vært. Et barn som holder deg på avstand så du ikke kommer for nært, fordi hun ikke makter å føle på noe som er godt, når alt annet er vondt. Ei datter som er i en sinnsstemning hun desperat vil ut av, men ikke vet hvordan. Fortvilelse fortvilelse fortvilelse, over å være nettopp dette barnet, denne datteren, som akkurat nå er så langt i fra hvem hun egentlig er, og som tar også denne dagen fra han, fra de. 

Gratulerer med farsdagen, til mannen som aldri kan bli utkonkurrert av en annen mann, my forever number one, til min hverdagshelt og supermann. Jeg takker livet og verden og mamma og deg og alt for at hjertet ditt begynte å slå igjen, for ingenting ville vært det samme uten deg, og jeg er så takknemlig for at vi har mer tid sammen. Takk for alt du og mamma er for meg♥. Jeg håper dere har noen, om ikke foreldre, så bare noen som gir dere trygghet, noen å se opp til, lene seg på, alt det beste til dere, mine varmeste og flotteste lesere. 

Frykten for å aldri klare å elske igjen

«For en dag dette er. Motløs, det er det eneste ordet som strekker til. Det hele startet før jeg i det hele tatt hadde rukket å åpne øynene. Desperat etter hvile, selv etter alt for mange timer søvn, vil bare bli liggende her, hvile, hvile, hvile, men det vil jo alle andres også. I dag er igjen en sånn dag hvor jeg ikke helt klarer å se meningen med livet. Det har vært skyting i USA, det er krig, sult og fattigdom over store deler av verden, og jeg føler meg for liten til å vite hva jeg skal gjøre for å hjelpe. Mennesker ødelegger mennesker, eller, makt og penger ødelegger mennesker, og det ødelegger andre mennesker, det tar liv og det tar håp. Og her sitter jeg i trygge Norge, ekosistisk som helst, jeg ser ikke meningen med livet? Jeg som har alt jeg kunne tenke meg, jeg som har et liv så mange andre skulle ønske de hadde. Jeg som har familie og venner, og attpåtil de som er de aller beste. Jeg som har tak over hodet og vell så det, jeg som har mat i kjøleskapet, vann i springen og en dusj som kan varme meg på høstdager som denne. Jeg har uendelig med materialistiske ting og jeg har mennesker, kjærlighet og trygghet. Men til tross for hvor heldig jeg er, hvor takknemlig, så klarer jeg ikke la være å føle slik som jeg føler i dag. Jeg sitter sånn fast, er fanget i mitt eget hode, i min egen kropp. Det er så mye jeg vil, og det er så mye jeg kan, har mulighet til, men jeg står bare på stedet hvil år etter år, og skulle noe endre seg, så vil jeg bare tilbake til det som var, til da jeg ikke kom meg noen vei, sto på stedet hvil, fordi der er det trygt.

Det er så mye jeg tenker og vil skrive ned, men når jeg først begynner å skrive blir jeg fullstendig blank. Jeg har en så uro i brystet, hjertet slår i utakt, og dermed blir hele kroppen i utakt. Jeg er så sliten, men det er vi jo alle, livet handler jo om å gjøre ting som gjør oss slitne, men jeg, jeg gjør så godt som ingenting før det blir for mye, og på dager som denne klarer jeg ikke helt å skille om det blir for mye for kroppen, eller bare for meg. Jeg føler meg så svak, så sabla egoistisk. Jeg vil gjemme meg under dyna, forsvinne, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive denne følelsen, for den bare sitter så hardt i meg, hele meg forsvinner i den og jeg blir ugjenkjennelig for meg selv og alle rundt meg, vil helst bare være alene, stenger alt og alle ute, og meg selv her inne. Vi forteller hverandre at det skal bli bedre, og det skal det jo bli, det må jo bare det, men det er jo også en realitet at livet alltid byr utfordringer, det er jo sånn vi vokser og blir sterkere og bedre, det er det som gjør et liv til et liv, og det er noe fint ved der fordi det gjør så vi setter vi pris på det gode når det først er, tar det for gitt eller som en selvfølge, men på noen dager føles det så håpløst på et vis, for hva er meningen med alt dette, dette livet, dette universet, denne jorda, hvor dyr dreper dyr, dyr dreper mennesker, mennesker dreper dyr, mennesker dreper jorda og mennesker dreper mennesker? Noen ganger grubler jeg på om det hadde vært bedre hvis vi ikke eksisterte, så klart; vi ville ikke fått oppleve alt det fantastiske livet har å by på, natur og kjærlighet og mat og mennesker som elsker og gode bøker, men vi ville jo heller aldri kjent til det og derfor ikke savnet det. Men nå som vi først er her nytter det ikke å gjøre annet enn å la spørsmålene ligge, get on with our life og gjøre det beste ut av det, for på et eller annet vis blir livet alltid verdt å leve, for det kommer dager hvor vi har medvind og sola i ryggen og vil leve for alltid, men så er det også disse dagene som den jeg har i dag, den som drar livet ut av deg og gir deg et spesielt drag i ansiktet.

Jeg får ikke helt frem det jeg trenger å få frem, et evig kaos uten like, føler meg desperat etter å beskrive, i håp om å ikke føle meg fult så alene, fortapt og motløs, men kanskje er dette et av de tilfellene hvor det ligger så dypt at det ikke kan settes ord på, kun føles. En kropp som hater seg selv, som føler den må slutte å spise, men som ikke klarer det, fordi mat er alt den har, alt jeg har, mat er det eneste som kan fylle tomrommet når jeg er alene, og mat er alt jeg har kontroll på i livet, akkurat nå, noe som ikke gjøre hatet noe mindre på de dagene maten ikke har blitt kontrollert riktig. Vil skjære av meg lår og mage, armer og alt jeg føler tar for mye plass, men jeg skjuler det for godt, det er umulig å legge merke til, denne trangen jeg har til å forandre meg selv, til å slutte å spise, og skulle jeg forsiktig nevne noe, så er det ingen som hører meg, ikke at jeg orker at noen skal det heller, men noen ganger skriker jeg stumt om hjelp, men siden jeg spiser, som oftes alt for mye, lar de seg lure, inkluder meg selv.

Også er det dette hjerte, det som enda er knust, revet i fillebiter. «Er du over det?» var det noen som spurte meg om, jeg var pliktet til å si ja, for hvor patetisk er det vell ikke å ikke være over det enda, men jeg klarte å si og mente at «Jo ja, jeg er over han, men jeg er ikke over det», og en del av meg er livredd for nettopp dette, at ja; han er jeg over, for lengst, men hva det gjorde med meg, det er jeg ikke over, det har blitt en del av meg, det sitter i ryggmarg, i hver knokkel, i hvert bein, i hver blodåre og i hver minste lille del av meg, det har etterlatt en bi-lyd på hjertet og slår daglig pusten ut av meg. Jeg elsket en gang, og jeg er livredd for å aldri klare å elske igjen. Jeg trekker meg unna hver eneste en med et hjertet som slår i takt med mitt, og skulle jeg mot alle odds våge å gi litt av meg selv til noen andre, prøve å utfordre meg selv, fordi jeg har møtt et menneske som er verdt det, så ender jeg alltid opp med å rive bitene ut av hendene hans igjen, like etter jeg har gitt dem, det blir for sårbart og vondt, for anstrengende å lære seg å elske igjen, og jeg ender opp med å løpe langt derifra, med hjertet på utsiden og med blødende biter i hendene, uansett hvor mye jeg vil bli, uansett hvor mye jeg trenger å tillate han å holde rundt meg, klemme meg sammen og hel igjen. Jeg legger fokus på det som føles feil, så jeg ikke klarer å se alt det som føles riktig, river ned huset før det føles som hjemme og blir umulig å forlate, fordi jeg er så redd for å igjen finne en kjærlighet som aldri føles helt riktig, at jeg kommer til å settle for less fordi jeg er redd for å ikke ta sjansen på å finne noe som passer meg bedre, men mest av alt så er jeg redd for å trekke meg unna et menneske, med feil og mangler, som mennesker flest, og senere finne ut at det mennesket egentlig var alt jeg trengte, alt jeg ville ha og noengang har drømt om, og at hans feil og mangler med litt tid ville blitt det beste jeg visste, at vi ville vokst sammen og funnet livets store kjærlighet. Det har ødelagt så mye, denne kjærlighetssorgen, ikke den over et menneske eller et savn, det er ikke den jeg har, men den type sorg som kommer av å stole på og gi hele deg til et menneske som med tiden blir et menneske du ikke kjenner til, og dens handlinger, et menneske du skulle leve resten av livet sammen med, skuffelsene og tapet av en trygghet som kanskje aldri var der. Lever med en dominant klump av åpne sår, blir sittende på en stein i stedet for å følge veien videre, fordi klumpen er for stort og tung for meg å bære, den får meg til å foretrekke å heller leve alene for alltid. Men jeg kan ikke la den definere meg mer, jeg kan ikke la det få ødelegge mer enn den allerede har, jeg må trosse alle frykter for kjærligheten er verdt å ta sjansen på, for det er tross alt kjærlighet som er selve livet.

Og på vei hjem fra trening, etter å ha skrevet denne meldingen, skjedde det utrolige, for akkurat i det jeg skulle gå ut døren trakk skyene seg fra hverandre, de var ikke lenger like mørke og tunge som de hadde vært for bare minutter siden, og jeg kunne skimte solen bak dem et sted, og før jeg visste ordet av det ble skyene ferre og solstrålene fler, og i det jeg var på vei inn døren hjemme hadde jeg medvind og solen i ryggen, en blå himmel over meg og tankene om at mirakler skjer hver dag og livet går videre, verden beveger seg, forandrer seg, som den forandrer deg, uansett hvor bom stille du kan føle at du står.»