Det er kun kjærlighet som kan redde meg nå

Han forteller meg at jeg skal bli frisk, han virker så sikker. Hvordan kan vi være så sikre i vår skal hver gang det er snakk om andre enn oss selv? Vi kan ikke kjenne smerten helt ned til ryggmargen, vi må ikke møte virkeligheten av det hele, hver eneste dag, så hvordan våger vi? Er det umulig å se realiteten i en situasjon når det ikke er vår egen? Må vi romantisere den for å kunne se en ending? Han presiserer om og om igjen hvor ung jeg er, og mener at jeg skal leve et langt liv – at jeg har god tid. Det er han sikker på, det også. Han mener at jeg en dag skal få tid til å fylle alle rom jeg ønsker å fylle, han lover meg det. Jeg håper at han er en av de som ikke lover noe han ikke kan holde.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg klarer ikke helt å legge fra meg det han nettopp sa, for hva om jeg får tid? Hva om jeg en dag får tid til å fylle alle hulrom, men ikke vet hvor jeg skal starte – hvordan jeg skal gripe muligheten. Jeg har levd livet slik det er nå så fryktelig lenge, det er alt jeg kjenner til og på noen vis har det blitt det eneste trygge jeg har. Verden utenfor føles utrygg, jeg føler ikke lenger at jeg hører til der. Jeg lengter fremdeles, slik jeg alltid har gjort, det er ikke det.. det er bare det at den har blitt så mye større enn hva den var, så mye større enn meg. 

Processed with VSCO with b1 preset

En hel hær i beredskap, de står klare, slik de alltid har gjort. De har rustningen klar og skal hjelpe meg med å få den på, men de kan ikke følge meg lenger enn til dørstokken, derfra blir jeg etterlatt til meg selv. Jeg kan ikke forvente at det vil stå noen på utsiden og ta meg i mot, det finnes ikke rådgivere som kan hjelpe med noe som dette. Veien må jeg lage selv, og også denne kampen må jeg ta alene, med en hel hær i ryggen, klare til å plukke opp en fallen kriger.

Processed with VSCO with a6 preset

Hva om dagen han snakker om allerede er her, for egentlig.. så er den jo det. Jeg våkner hver dag, jeg lever, mer enn det kan jeg ikke forlange. Likevel får jeg det ikke til. Jeg er redd. Jeg vet ikke hva som venter meg utenfor, og jeg er allerede slått ned og tråkket på, ingen hører meg skulle jeg en dag skrike etter hjelp. Selv innenfor disse fire veggene har jeg gått meg vill, like motløs som rådvill. Jeg har helt glemt hvordan jeg tar bilder slik jeg alltid gjorde før, de som hjalp meg med å forstå hvem jeg er og hvor jeg skal. Jeg har snart gitt bort hvert eneste klesplagg i det lille skapet mitt, ingen av dem føles som hjemme. Igjen og igjen og igjen glemmer jeg hvordan jeg skriver, det som så lenge holdt liv i meg, det som lot meg uttrykke meg på samme måte som jeg gjorde gjennom idrett da jeg var frisk. Hva om alt jeg er og forblir er dette? Hva om jeg ikke blir et av de menneskene som finner veien ut, hva om jeg er dømt til livstid i egen kropp og i eget sinn, hva om dette er så bra som det blir?

Processed with VSCO with b1 preset

Han lurer på hva jeg tenker, og spør meg varsomt. Jeg klarer ikke å samle en eneste tanke. Forteller jeg han det nå, knuser jeg.. slik føles det. Kommer han nærmere vil det ta livet av meg, det er jeg sikker på. At vi mennesker ikke kan avhenge av noen andre enn oss selv er noe av det som skremmer meg mest her i livet. Andre kan komme og gå som de vil. De kan ikke kjenne smerten din slik du gjør, derfor kan de distansere seg fra den. Han må rekke det møtet og hun må spise middag med samboeren sin. Slik er det. De må leve sine liv slik du må leve ditt. Det er en overlevelsesteknikk jeg tror at vi mennesker trenger, men det betyr også at uansett hvor mye vi bryr oss om noen og ønsker å hjelpe, så kan vi ikke ta fra dem smerten, det er det kun de som kan.

Det skremmer meg hvordan de vi tror at skal bli, en dag kan gå i fra oss, og det skremmer meg at de som velger å bli, en dag blir tatt i fra oss likevel. Noen ganger føles det bare mindre ensomt å være alene.. men kjærlighet veier mer enn frykt, derfor kan vi ikke la livets realiteter skremme oss så mye at det tar fra oss det eneste som gjør det verdt det.

Processed with VSCO with a6 preset

Etter en stund klarer jeg ikke å la være. Jeg forteller han om det jeg for noen minutter siden lovet å ikke fortelle noen. Det er kun kjærlighet som kan redde meg nå. Jeg vet ikke hva som skjer i morgen, om åtte uker eller om femten år, sier jeg. Jeg kan ikke annet enn å ta minutt for minutt, dag for dag og se hvor det tar meg, noe annet vil drive meg til vanvidd, det har vi begge vært vitne til. Men det er vanskelig.. Jeg er et av de nå eller med en gang- menneskene, akkurat som du, sier jeg med en frustrert tone i stemmen. Jeg vil se verden. Jeg spør han om vi skal reise et sted. Jeg kan kjenne barnet i meg komme frem, den delen av meg som jeg i flere år har undertrykt fordi jeg tilslutt ikke orket flere skuffelser. Jeg kan kjenne frykten nå overflaten, men denne gangen er den noe frydefull, jeg har oppglødde, store og runde øyne. Eller skal vi dra et sted og trene? Kanskje det ikke føles fullt så uoverkommelig å bygge opp dette svakeriet av en kropp, til noe brukbart – med deg ved min side, avslutter jeg. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg må bli flinkere til å kjenne etter hva som føles riktig for meg, holde meg selv i skinnet og ikke la meg kontrollere av disse selvdestruktive tankene. Om litt har jeg brukt halve livet mitt på å gjøre det andre syntes har vært riktig for meg. Min største frykt har alltid vært det å se skuffelsen i andres øyne, derfor har jeg helt fra jeg var liten pushet meg selv til bristepunktet, og lengre enn det, fordi jeg ikke har vært dame nok til å stå opp for meg selv. Så mange år av livet mitt har blitt tatt i fra meg, jeg har ikke fler å miste, jeg må ta tilbake det jeg kan ta tilbake, om det så bare er meg. 

Mellom linjer og hjerteslag

Jeg kan skrive i det endeløse, likevel blir det aldri langt nok. Ingenting vil noengang kunne beskrive det godt nok. Det er som déjà vu hver gang jeg begynner. Jeg vet så godt, så godt at jeg har skrevet det før, gjentar hver eneste setning bare med andre ord. Ingen ord blir store nok. Det er som om jeg leter etter svar, etter mening. Mellom linjer og hjerteslag.

Processed with VSCO with b1 preset

Du vet den følelsen du har etter en lang dag på jobb? Den hvor det bare er en halvtime igjen og hvert minutt føles ut som en evighet. Du blir tilslutt helt desperat, ikke sant? Kan du ikke bare få gå. Slik føles det, denne hverdagen innenfor disse fire veggene uten distraksjoner, med kun meg selv til selskap. Trygler, trygler om å få litt fri. Leter, leter etter veien ut.

Jeg er redd. Redd for å ikke overleve, redd for å gjøre det. Redd for å sovne, redd for å våkne. Det er som å våkne fra et mareritt og inn i et annet. Jeg kan ikke rømme.

Processed with VSCO with b1 preset

Vi har vært igjennom dette før, har vi ikke? I morgen skal vi våkne igjen, vi skal gjøre det sammen.

Vi liker fordi, men elsker til tross

Tenkte, tenke, tenke, og tenke enda litt til, like ubevisst som bevisst. I det siste har jeg viet de fleste av dem til oss mennesker. Reflektert frem og tilbake, gått i og rundt meg selv. Det er kanskje et faktum at vi mennesker er flokkdyr, men jeg har aldri sett det så tydelig som det jeg gjør nå.

Vi strever alle etter å ha det godt alene, etter å være nok for oss selv, og det er fult mulig, men kun til en viss grad. Vi er ikke i stand til å være for oss selv det andre er; vi kan ikke påføre oss selv den samme smerten, og vi kan heller ikke gi den samme gleden. Vi har de siste årene fortalt hverandre at vi ikke kan være noe for andre hvis vi ikke er noe for oss selv, noe som stemmer, men vi kan heller ikke være noe for oss selv hvis vi ikke er noe for andre. Det er der flokkdyret i oss kommer frem, og vi kan ikke rømme fra det uansett hvor hardt vi prøver. Dyr eller ei – vi trenger hverandre. Hvorfor tror du at det gjentatte ganger føles ut som at livet handler om det å finne noen å dele det med? Fordi det gjør det. Livet handler om kjærlighet, fra de, fra deg og fra den ene. Delt sorg er halv sorg, og delt glede er dobbelt glede. Det er bare slik det er, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Drømmejobben du har jobbet så hardt for og nettopp ble tilbudt betyr overraskende og skremmende lite hvis du ikke har noen å dele det med. Favorittmaten smaker ikke lenger like godt alene som med den eller de som gir den smaker du ikke at visste fantes. 

Processed with MOLDIV

Jeg har forstått det slik at vi mennesker avhenger av mestring for å kunne ha det godt, ved siden av kjærlighet, så klart. Selvfølelsen avhenger av det. Mestringsfølelse får vi fra en hel del mer enn vi er vitne om, det er ikke før vi ikke lenger er i stand til å mestre vi forstår hvor viktig hver minste lille følelse av mestring er. Bare det å gå med søpla gir en underbevisst mestringsfølelse, for ingenting av det vi gjør er en selvfølge, vi er tross alt bare mennesker og ingen av oss overlever. Det er ingen tvil i det at vi kan kjenne mestring alene, for det kan vi, men det vil aldri måle seg med mestringen vi får på grunn av, rundt og sammen med andre. 

Slik hjernen vår fungerer nå trenger vi fremdeles bekreftelser fra flokken vår. Vi er en del av noe, vi er en del av hverandre. Her kommer for eksempel sosialemedier inn, et evig kjør etter å være nok. Jeg har kommet frem til det at vi legger energien vår på helt feil sted, ikke at det har vært noen hemmelighet, men jeg har ikke helt klart å forstå det nok til å kunne endre på det, før nå. Hvis du tenker deg om, hva betyr det bildet du var så nervøs for å legge ut i frykt for at det ikke skulle få responsen du ønsket, i forhold til bekreftelsene du får fra noen som står rett foran deg? For meg er det det som betyr noe. De bekreftelsene jeg får fra noe eller noen som ser meg for den og det jeg er, de som vet hvem jeg er fordi de kjenner meg helt ned til grunnmuren, vet hva jeg er laget av og hva som bor i meg. De bekreftelsene som ikke handler om det bildet som kun fanger en liten del av meg, de bekreftelsene som ikke handler om hva jeg gjør eller ikke gjør, men de bekreftelsene som handler om hvem jeg er, til tross, og det jeg mestrer, til tross. Det er kun de som kjenner meg som kan prelle av hvert hudlag og se rett igjennom meg, det er kun de som kjenner til hvert eneste til tross, og de som ikke gjør det kan aldri helt vite hva som bunner i meg, og derfor kan jeg aldri la meg påvirke av noe eller noen som ikke vet, selv ikke de gangene det er jeg som ikke vet og derfor tviler på meg selv, det er der jeg må finne tilbake til flokken, de som alltid vet. 

Processed with MOLDIV

Jeg kan ikke fortsette å sammenligne meg med noen som står i en helt annen situasjon enn det jeg gjør, for jeg kan kun gjøre mitt beste ut i fra min, akkurat som du. Der, der skal og må jeg legge energien min. Vi har gjort det vanskelig for oss selv ved å gjøre det uoppnåelige oppnåelig med skyhøye krav og forventninger, som på flere måter er bra, men på et tidspunkt må vi ta noen skritt tilbake og huske på at det er det minste som er størst, og at det er det vi tror at er uviktig som viser seg å være det viktigste. Det å være et godt menneske er det som betyr noe for meg. For all del, jeg er også bare menneskelig og håper så klart at andre syntes at jeg er vakker, akkurat som at jeg håper at jeg en dag syntes det selv også. Så klart ønsker også jeg å være det mennesket som får den jobben alle vil ha, og jeg som alle andre ønsker å gjøre det umulige mulig og være bedre enn jeg kan være, men alt det ligger på overflaten, det er ikke det som holder meg i live de gangene jeg ikke forstår helt hva jeg gjør her. Det er ikke det som betyr noe de gangene alt har blitt tatt i fra meg og jeg står igjen med ingenting. Det er ikke det som definerer meg som menneske og det som bestemmer om jeg har lyktes eller ikke.

Processed with MOLDIV

Det som holder meg i live de gangene den livløse følelsen av å ikke være noe fyller hvert eneste rom i meg, er det at jeg selv da er noe for andre, slik de alltid vil være noe for meg uansett hva de mister, det er ikke det de har som gjør de dyrebare, men hvem de er. Slik holder vi hverandre i live, slik gir vi hverandre styrke til å bygge oss sterkere, og tid til å være noe også for oss selv igjen. Det at alt kan bli røsket ut av hendene mine, alt utenom flokken, og derfor alt utenom muligheten til å være. At selv på de dagene hvor jeg føler meg uviktig og ubrukelig, og ikke forstår hvordan de orker å ha meg på slep, så trenger de meg, akkurat slik jeg trenger hver eneste en av dem. Det er det som betyr noe. Det er det som betyr noe for meg.

Det at foreldrene mine, søsknene mine, og det at vennene mine, de rundt meg ser seier der jeg ser tapte kamper, fordi de velger å se mennesket det gjør meg til, i stedet for alt det jeg ikke er, det handler det om for meg. Det at mennesket jeg ender opp med å dele livet sammen med ønsker å vise meg frem til hvert menneske vi møter, og nesten sprekker av stolthet fordi han liker meg fordi, men elsker meg til tross, det handler det om for meg. Det å være for andre de gangene jeg ikke er i stand til å være for meg. Det handler det om for meg. Det å dele livet med en flokk, en flokk som gir meg livet i gave hver eneste dag. Det å dele livet med en flokk, en flokk som i et liv fylt av sorg, er glede.

Processed with MOLDIV

Slipp meg ut

Lungene mine skriker etter luft, det er som om jeg bare puster halvveis, som om jeg kanskje ikke helt vil puste i det hele tatt. Jeg prøver å trekke den dypt, det er nærmest ubehagelig, kan ikke huske sist jeg lot den gå helt ned til magen. Øynene mine lengter etter noe å se på, de trenger noe vakkert, som kan romme meg fra topp til tå i noen dager til. Hjertet mitt lengter etter noe å leve for, noe jeg kan ha for meg selv, noe som ikke avhenger av alle andre. Kroppen min lengter etter hvordan vinden føles i det den slår mot den, hvordan vinden sniker seg opp og igjennom vårens nyinnkjøpte klær. Ansiktet mitt lengter etter solen, solstrålene som fyller meg med det bare de kan, fregner på nesa og liv i kroppen. Før syntes jeg det var et herk å myse, og etter så mange år som uerfaren myser, har rynkene mellom øyenbrynene kommet for å bli, men jeg vil heller ha livets sjarmerende preg i ansiktet, enn sorgens drag. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lengter sånn ut. Ut, ut, ut. Det er ikke det samme å se det innenifra. Det føles ikke like frydefullt å se hvordan skyene, som livet – flyr forbi meg, det er så mye vakrere enn hva sengekanten gir uttrykk for. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lurer på om de kan se meg, hvis de titter lenge nok. Jeg har endelig klart å flytte meg fra sengen og til en stol jeg har plassert foran vinduet. Kan de se lengselen i blikket? Tomrommet. Kan de se det? De som finner meg i vinduskarmen, eller de som står ovenfor meg de gangene jeg er utenfor rommets fire vegger. Kan de se det – at jeg i går kveld, og kvelden før der, og kvelden før der igjen, ikke hadde et eneste håp for livet. Jeg var så klar, så klar til å sveve med skyene, fra meg selv og alle jeg elsker, fra livet jeg er så heldig å få leve, og fra livet jeg har fremfor meg, min beste dag har tross alt ikke vært. Kan de se det – hvordan jeg strever etter å lage et liv for meg selv, en kropp, en sjel og et hjerte verdt å bli her for. Kan de se det – frykten for at ingen, selv ikke jeg, kan hjelpe meg. Jeg var så redd, den ene kvelden, så redd, så redd, og denne gangen for meg selv og mørket som hadde bygd seg opp inni meg. Det kom hjelp; en distraksjon, en hånd å holde i, en annen pust enn min egen å lytte til. Men dagen etter var jeg igjen alene, og jeg så ikke annen utvei enn å rømme fra det som har bygget seg et hjem i meg, før det ble for sent. Jeg måtte ødelegge kroppen, for å ikke ødelegge meg selv – jeg måtte ut, ut, ut, til det stedet hvor jeg finner sjelefred nok til å i noen timer makte å leve litt til. Jeg trente, og det skulle jeg aldri ha gjort, men samtidig så ble det eneste valget jeg hadde. Jeg måtte ofre utmattelsen, for å ikke ofre livet, for noe som ikke er verdt det.

Processed with VSCO with b1 preset

Det har for lengst blitt ettermiddag, men jeg vet verken hvilken dag det er eller hva klokka er. Det er så mange av de, de har rukket å bli ferdig med jobb og skole før jeg i det hele tatt har rukket å reise meg. Det er som en annen verden der ute, som om jeg bare står på sidelinjen, kun en tilskuer, det å ha friheten rett utenfor vinduet, fanget i en krigssone. De har solskinn i ryggen, jeg husker så godt hvordan varmen tar tak i ryggraden og gir den nytt liv. De har begynt å kle av seg, vår-jakkene er tatt frem, men akkurat i dag er det mange som har valgt å la jakken ligge hjemme. Nå var det en i shorts og t-skjorte som løp over veien til og med! vågalt, men riktig, akkurat slik skal livet leves – litt på kanten. Noe så godt. Våren, den er her, endelig. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Det er kun noen snøflekker igjen, jeg håper jeg er friskere til gresset blir grønnere og våren setter sitt preg på alle trær og blomster. Jeg håper jeg kan få ligne en blomst, være litt som alt det som falmer for å blomstre igjen. At også jeg med litt solskinn, litt regn og varme vil klare å reise meg igjen.

Kanskje alt er som før, likevel.

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, eller om det i det hele tatt er et poeng i å gjøre det. Jeg tror jeg på mange måter alltid har hatt en skrivesperre, noe som aldri har latt meg slippe helt fri. Jeg slutter å skrive når jeg har det bra, og jeg slutter å skrive når jeg har det vondt, og 2018 har hittil vært en berg- og dalbane mellom disse to. Ingen mellomting, det har vært enten eller, leve for alltid eller ikke å leve i det hele tatt. Noen ganger er det kanskje stillheten som taler høyest. Jeg tror jeg fungerer best som likegyldig, like iskald på innsiden som jeg kan fremstå på utsiden, det er da jeg finner rom nok til å skape, til å våge å luske i egne tanker og følelser som jeg ellers må luke unna for å ikke forsvinne helt i de.

Det er som om fingrene ikke beveger seg på samme måte over tastaturet, det er som om jeg har glemt hvordan jeg skriver, hvordan jeg får meg selv og andre til å føle noe, om ikke hvordan jeg skriver så har jeg i hvert fall glemt hvordan jeg deler det. Jeg føler meg mer naken og sårbar enn jeg har gjort tidligere, deler jeg noe så deler jeg hele meg, føles det ut som. Det er som om jeg har blitt fortalt så mange ganger at en ikke skal dele slikt som dette, at jeg har begynt å tro på det selv. Kanskje er ikke hjertet like mye på utsiden som det en gang var, kanskje er ikke sjela mi like vrengt som den pleide å være, kanskje er jeg ikke like ærlig og brutal, like tøff som jeg før kunne være. Det er som om ribbena har blitt til mur, og hele jeg en rustning. Som om jeg har mistet litt av den jeg er, glemt litt hvor jeg skal og hva som bunner i meg, fordi jeg i et kaos jeg ikke klarer å sette ord på ubevisst har fortalt meg selv at det lille jeg har å komme med ikke er nok, at det er for sent nå uansett, ingen bryr seg. 

Er det slik som skjer når en kropp igjen bare er en kropp? Intet mer. Intet mindre. Ugjenkjennelig, den er ikke lenger det den var for kun måneder tilbake, det du og den hadde brukt så lang tid på å bygge opp, kunne like gjerne driti i det, det var forgjeves uansett. Er det slik som skjer når mestringsfølelsen ikke lenger er en del av hverdagen, når hele din eksistens føles uviktig? Er det slik som skjer når du finner deg selv liggende på baderomsgulvet mens du skrur vannet fra iskaldt til glovarmt om og om igjen, fordi du ikke vet hvilken av de som påfører deg smerte nok til å overdøve det som ulmer på innsiden? En kropp nærmest ubrukelig, akkurat som du. 

Er det slik som skjer når du møter noen som får deg til å føle akkurat nok til å glemme alt det som gjør vondt? Som en rømningsvei, et tilfluktsrom. Som om det ikke er rom nok til noe annet enn dette menneske, men kanskje denne gangen akkurat plass nok til deg selv likevel, fordi du har lært. Du vet nå at selv om du mister deg selv i fallet så vil du finne deg selv på to steder til en og samme tid, du vil finne deg selv stående stødig på bakken for å ta i mot. Du glemmer akkurat ikke nok til å glemme det du alene har bygget opp. Hjemmet du har bygget i deg selv, det som nå bunner i en trygghet verken noe eller noen kan rive ned, en grunnmur så sterk at du kan bære deg selv. Tidligere har du vært for varm for ditt eget beste, for andres beste, og nå er du fremdeles varm, men du har forstått at du ikke bare skal ønske alle andre godt, men også deg selv. Du har lært deg at hvis noen går i fra deg, så skal du gå først, at selv om andre kan ta deg for gitt, så skal ikke du gjøre det.

Jeg vet ikke om jeg er tilbake, og jeg vet heller ikke om jeg noengang kommer til å være det, kanskje forblir jeg ikke mer enn det jeg alltid har vært, titter innom her i ny og ne, med alt for mange drømmer, men med alt for lite mot. Det eneste jeg vet er at jeg har mye jeg vil dele, jeg vet bare ikke hvordan.

Hjertet slår i utakt og jeg svetter i hendene, jeg er iskald på føttene og jeg vet ikke om det er ren redsel eller noe frydefullt ved det, i det jeg skal til å igjen poste noe som for meg føles ut som et meningsløst og usammenhengende innlegg. Kanskje alt er som før, likevel. Jeg har savnet dere, det forandrer seg aldri.

Det er ikke plass nok til oss begge to

Det er som om jeg ikke har nok rom, som om det er nok med at ingenting fyller hvert eneste et. Fra topp til tå, i hvert eneste hjørne, opp og igjennom hver eneste bit av meg, hver eneste millimeter, tar all plass som er av det lille som er igjen av meg. Ikke rom nok til å skrive, til å skape, til å bare være. Jeg er ikke stor nok. Han er større. Strekker ikke langt nok. Styggen på ryggen, som de lenge kalte han for, familie og venner, selv onkel P. Nå har han blitt så mange fler enn det han engang var. Han er utmattelsessyndrom og crohns i en og samme kropp. Han er desember måned og han er ikke bare tårene om nettene, men også de som triller selv når sola lager diamanter i snøen. Han er et anstrengt forhold til mat og et selvhat uten like. Han er ensomheten selv nå som jeg aldri har hatt flere rundt meg. Han er ondskap i sin sanne form, han er liv og død i et og samme ønske. Han føles ustoppelig, lever i beste velgående, i sin beste alder, tar mer plass i meg enn det jeg gjør selv, litt sånn som Voldemort i Harry Potter. I hver eneste tanke og i hver eneste drøm. Han er den tunge pusten og de såre øynene, han er meg når jeg ikke har dusjet på flere dager, glemt å ta vare på meg selv, foret han mer enn jeg har foret meg.

Jeg varer ikke evig, derfor har jeg ikke tid til denne evige runddansen jeg har forvillet meg inn i, men ribbeina mine er bare ribbein, selv om jeg avhenger av de. De er ikke murvegg eller gitter (selv om det hele kan føles ut som mitt eget lille fengsel), de kan ikke beskytte meg mot alt. Kanskje det akkurat nå, er nok å bare eksistere, selv om det på noen dager også kan føles litt i det meste laget. Jeg strekker ikke lengre enn det jeg gjør, akkurat nå, jeg kan ikke tøyes og bøyes, da når jeg bristepunktet og knekker. Men hvordan knekker man? Kanskje er det dette som er å ha knekt?

Kanskje må jeg bare ha troen på at jeg skal reise meg igjen (men hvor lenge skal jeg vente, når er tiden inne for å ta seg selv tilbake, når vet jeg om jeg må gjøre det før jeg er klar, før jeg har funnet ut hvordan jeg kan gjøre det? Er det ikke å gå i mot seg selv, det å ta tiden til hjelp? For tiden leger kanskje alle sår om vi lar den, men den tar også fra oss dyrebare dager, for er det ikke vi, vi som skal leve hver dag som om det er den siste, nå som vi har sjansen?), at ben, ryggrad og nakke skal bli sterke nok til å bære meg igjen, så jeg kan bli sterk nok til å ta plassen min tilbake. At jeg en dag skal skrive som jeg ønsker å skrive, leve som jeg ønsker å leve, og være stor nok til å være meg, til å fylle meg selv alene, uten han som tar hvert eneste rom. Jeg er jo tross alt Harry Potter, han er Voldemort, og vi vet jo alle hvem som står igjen til slutt.