Skyld

Det er natt og jeg kan ikke huske sist jeg sov natten gjennom. Det må være noen år siden nå. Jeg er engstelig og urolig – noe jeg forøvrig har vært siden jeg var liten. Jeg har aldri forstått helt hvorfor jeg er sånn, jeg som egentlig er så trygg. Denne natten som nettene og dagene i forkant føler jeg på overveldende følelser og jeg trenger at noen vet om det. Jeg sender melding til en av mine nærmeste, og det du skal lese nå er fra den samtalen.

«Jeg kan kjenne et trykk i brystet. Det er tyngre å puste, men jeg vet at det ikke er farlig. Magesug og hjertesukk om hverandre, litt sånn føles det. I det ene minuttet tar jeg sekund for sekund og føler at det går helt greit, men i det andre har jeg plutselig forsvunnet inn i en sinnsstemning som er langt større enn meg. Det er så merkelig å forholde seg til perioder som dette: perioder der sorgen kommer i bølger og jeg derfor ikke vet hva jeg må forholde meg til i neste sekund. Jeg føler meg sinnssyk.»

«Jeg skulle virkelig ønske at du var her hos meg.»

«Jeg er redd for at jeg dyrker sorgen, men jeg vet på en måte at jeg ikke gjør det. Det bare føles sånn, kanskje. Fordi den er tilstede i meg hele tiden og derfor kan komme ut i alle størrelser og fasonger når som helst. På dager som denne kan jeg føle at jeg overdriver, at jeg ønsker å være trist. Men så vet jeg egentlig at det er fordi jeg er litt trist hele tiden, selv om jeg prøver å ikke være det. At jeg aldri ser ut til å bli helt glad igjen og at det har vært sånn lenge. Så lenge at jeg har blitt vandt til det og derfor prøver å gjøre det beste ut av det jeg har, til tross for at det er noe som kontinuerlig verker inni meg. Jeg forstår at det derfor kommer frem slik det gjør nå og at det resulterer i dette kaoset. Jeg er bare så redd for at dette er min skyld. At det er min skyld at jeg ligger her og svever mellom å ville leve for alltid og ikke i det hele tatt.»

«Det er ikke rart at du har mye sorg inni deg, og det at du alltid prøver å være positiv, kjenne på takknemlighet og at du er privilegert, gjør kanskje at du føler at du ikke burde ha så mye sorg? Eller at du ikke vil være til bry med å slippe den ut?»

«Nei, det er kanskje ikke så rart, men vi vet ikke sikkert om det er min skyld eller ikke at jeg havnet her.. og det vet jeg ikke om jeg klarer å leve med. At jeg føler det sånn bunner først og fremst i frykten for å være så mislykket som jeg føler at jeg er.»
«Ja, jeg føler mye skyld når jeg forteller andre om hvordan jeg har det. Da føler jeg at jeg skylder personen noe.»

«Hva føler du at du skylder da?»

«Jeg føler at jeg skylder dere å ikke føle det som jeg gjør, at jeg burde være bedre enn dette. Jeg klarer ikke å la andre støtte meg uten å få dårlig samvittighet, fordi jeg føler at jeg ikke fortjener det – at jeg ikke fortjener dere. Nettopp fordi jeg føler meg skyld i dette selv.»

«På én måte vil jeg være usynlig, og på en annen måte trenger jeg å bli sett og hørt. Jeg føler at jeg taper litt uansett: det ene ender i ensomhet og det andre i dårlig samvittighet, og begge ender i en følelse av å ikke høre til.»

«Det er ikke din skyld at du ble syk.»

«Kanskje ikke.. og det er det som er så energikrevende: at jeg står i limbo mellom det rasjonelle og det urasjonelle. Det jeg kommer frem til uansett hvordan jeg vrir og vender på dette, er at den største sorgen akkurat nå er at jeg ikke ser en ende på dette, en ende på sykdommen.»

«Jeg lurer på om helsevesenet har noe av skylden i at du føler det slik, på grunn av hvordan de har behandlet deg.»

«Helsevesenet (sammen med media og deres fremstilling av diagnosen, og dermed også andres oppfanting av den – inkludert min egen) har noe av skylden, men det har noe med min personlighet å gjøre også. At jeg helt siden jeg ble bevisst på at jeg er et menneske alltid har vært redd for å skuffe andre. Noe som gjør det desto viktigere å bli møtt, for når jeg ikke blir det legger jeg skylden over på meg selv, selv i tilfeller der jeg vet at andre skulle gjort annerledes.»

«Føler du skyld i forhold til meg også?»

«Ja, det gjør jeg. For selv om jeg vet at du har et oppriktig ønske og et genuint behov for å være her for meg, så unner jeg deg mer enn dette.»

«Du må huske at du hadde valgt å være frisk hvis du kunne, både for din egen skyld og oss rundt deg.»

«Jeg har vært syk så lenge at jeg ikke er helt sikker. Begrenset og isolert i en årrekke. Jeg vet ikke lenger hvem jeg var eller hvem jeg er. Jeg vet ikke om jeg er alle refleksjonene jeg gjør alene og sammen med dere rundt meg, eller om det bare er et strev etter å være det jeg tror at dere forventer at jeg skal være. Jeg føler meg rett og slett bare sinnssyk, og selv om jeg forstår hvorfor jeg føler det sånn og egentlig regner med at hvilket som helst annet menneske også ville følt det sånn hvis de var i samme situasjon.. så føler jeg det likevel.»

---

Nå som du har lest noen av tankene mine er det viktig for meg å presisere at dette er tanker jeg kun har om meg selv. Det er ikke like enkelt å gi seg selv den samme respekten, forståelsen eller kjærligheten som vi gir til andre. Jeg deler dette innlegget i håp om at det kan finne frem til noen som trenger å lese det. Jeg vet at vi er mange som kjenner oss igjen i dette, og også før jeg ble syk kjente jeg på følelsen av å ikke fortjene det gode jeg hadde, samtidig som jeg ønsket mer for meg selv.

Til info for eventuelt nye lesere: jeg har cfs/me og crohns. De siste 13 årene har livet vært preget av sykdom, og de siste årene har det begynt å tære på psyken da bedring ikke er å se. Det er tankene og følelsene som følger med en slik hverdag jeg har delt -og til tider fortsetter å dele her inne.