Du skal klare deg

Det var et sånt skrik som ikke kan tas feil av. Det var alvor og de visste det. Mamma dro meg ikke inntil seg slik hun pleier, men la hodet sitt forsiktig på skulderen min. Hun visste at jeg trengte plass. De satt helt stille sammen med meg, mens jeg gråt.

Litt etter litt fant jeg tilbake til pusten. Nå hadde det skjedd, det jeg så lenge hadde ventet på. Nå ser han på henne, slik han bare så på meg.