Du skal klare deg, du skal det

Jeg tror de ble oppriktig redde. Mamma og pappa. Jeg ble i hvert fall det. Livredd. Jeg har aldri sett de løpe så fort som da de hørte det første skriket. Jeg har prøvd å finne et annet ord enn et skrik, men det er det nærmeste jeg kommer. Det var et sånt skrik som ikke kan mistolkes, det kan ikke tas feil av, kan ikke sammenlignes med de skrikene som kommer ved veps i håret eller av å bli skremt. Det var et sånt skrik som kanskje ikke helt kan beskrives, et sånt skrik hvor du forstår, at nå, nå er det alvor, nå handler det om liv.

Jeg skalv, og jeg skjelver aldri. Jeg vet ikke om det kan kalles for gråt, for det var så mye mer enn bare det, det var tårer, men det var også dette skriket, mange av de, desperate, ukontrollerte og såre skrik, den type gråt, den type sorg, du aldri tror skal gå over. Jeg gapte etter luft, mistet meg selv sammen med den, og følelsen av at en del av meg, kanskje det som lenge har vært den største, ble revet fra meg, døde, og jeg dermed mistet meg selv fullstendig, for hvem er jeg egentlig uten. 

De strøk meg så varsomt på ryggen og i håret, mens jeg satt framoverbøyd med hendene foran ansiktet. De har aldri vært så varsomme, mamma dro meg ikke tvunget inntil seg som hun pleier, hun la bare hodet sitt forsiktig på skulderen min, de bare satt der sammen med meg, i fullstendig stillhet. Jeg så de ikke, kunne ikke se noe som helst, men jeg tror jeg aldri har sett, følt de slik før, den stillheten, den type frykt som ikke kan skjules, skjermes, den type sorg, desperasjon og frustrasjon over at barnet deres, har det så vondt, maktes- og hjelpesløse. 

Så traff tomheten meg, etter en stund. Den type tomhet som kommer av at du føler så mye, at det blir til ingenting, fordi det ikke finnes noe som strekker langt nok, til å beskrive noe så smertefullt. Jeg maktet litt etter litt å rette meg opp, ta hendene bort fra ansiktet, fant tilbake pusten, og lot meg selv falle i armene deres, lot de fortelle meg at dette skal jeg klare, dette også; vi er her, bare gråt du, vi er her. Du fortjener bedre, bedre enn dette. Du skal klare det, du skal klare deg. Vi er her. Og i en liten time, føltes det ut som det hele skulle gå over.

Men nå, nå ligger jeg her og ikke får sove. Et kaos uten like, et følelsesregister jeg aldri har sett eller følt maken til, for mange tanker til å sortere en eneste en, og med en så tyngende smerte i brystet. Timene flyr med vinden, klokken nærmer seg 04, og jeg klarer enda ikke finne søvnen, jeg spiser ikke heller. Eier ikke matlyst og jeg som hele mitt liv har spist så mye og ofte jeg kan, men sultfølelsen er det eneste som ikke gjør smerten, klumpen i brystet så kvelende, så vanskelig å leve med, ubehaget av den sultne magen jevner det hele litt ut, jeg kan bare tenke at; akk ja, jeg er bare sulten. Det er bare det.

Det skal gå over, det skal jo det, som alt annet, det her jeg ikke forstår helt hvorfor gjør så vondt, folk har det tross alt verre, men det er jo så sant det de alle sier, de rundt meg, om at det er så mye mer enn som så, enn dette, det er så mye mer enn bare utløseren, det ligger så mye nedtrykt på bunnen, som ser ut til å ha nådd overflaten. Det skal jo gå over, det skal jo det, men akkurat nå, akkurat nå er det så smertefullt at jeg ikke forstår helt hvordan, jeg klarer ikke se det for meg, hvordan disse dagene skal gå rundt uten å ta fra meg det siste som er igjen av meg. Det føles så svakt, at noe som det her, kan føles som døden, for det er jo ikke det (så slettes ikke, jeg har et så godt liv, på utsiden, men det indre er det få som kjenner til, det har blitt tråkket på litt for lenge, av så mangt, også av sykdommen, i snart åtte år, det er vell kanskje den, og alt som følger med den, som er grunnmuren i alt dette), men kanskje det er det nærmeste man kommer i levende tilstand. Jeg vet ikke, jeg vet jo tross alt ingenting.

Nå er det på tide at jeg tar vare på meg selv, og at jeg også lar de rundt meg ta vare på meg for en liten stund, og som de sier; uten å streve etter å hele tiden skulle ta vare på og hjelpe de, selv om det er vanskelig, for det er jo det jeg vil, og det som er viktig for meg, det å ta vare på alle andre. Nå må jeg bli sterk i meg selv, bygge opp alt som bygges opp kan, alt av selvfølelse og selvtillit, lære å stole på meg selv, stole på mennesket jeg er, hjertet mitt og det jeg har i det, og tro på at alt jeg gjør, gjør jeg med de beste intensjoner, huske på hvem jeg er, og aldri la noen få meg til å tvile på alt dette. Som jeg har skrevet tidligere; Nå, nå er jeg ferdig med regndråpene, nå trenger jeg steken fra solen, så den kan varme meg lengst inn i hjerterota, oppover ryggraden, så det knekte kan teipes, limes og tvinges sammen. Så jeg kanskje en dag, kan reise meg igjen. 

Nb: Innlegg som dette deles kun fordi det dessverre er sånn at det finnes andre som har følt, føler eller kommer til å føle på dette, og da syntes jeg det er viktig å dele innlegg som disse, hvor alle kort legges på bordet, sannheten skal frem og alle tabuer glemmes, livet er ikke bare fryd og gammen, og det skal det heller ikke være, men hvis vi deler litt oftere, så føler vi oss ikke fult så alene når det står på som verst.