Måned: mai 2016

Onsdag:
«Vi kan nå etter evaluering konkludere med at du ikke har cfs/me, men det er ingen tvil om at du er syk av utmattelse», sa legen i telefonen. I det sekundet stoppet verden opp og den har stått stille siden. Fange i egen kropp, dømt til livstid. Uansett hvor hardt jeg river og sliter i sprinklene, uansett hvor høyt jeg skriker så slipper jeg ikke ut. Uten svar på hvorfor jeg er her og hvordan jeg kan rømme.

Torsdag:
I dag ble saken gjennomgått på nytt. Fordi legen (med flere) mente at konklusjonen som ble tatt i går var feil.

Fredag:
I dag fikk jeg igjen en telefonen fra legen. Denne gangen konkluderte de (dvs: ernæringsfysiolog, fysioterapeut, psykolog, ergoterapeut, lege og professor) med at det er cfs/me jeg har. De gikk igjennom informasjonen de har om meg og møtene hver enkelt har hatt med meg (med unntak av professoren, som til tross for det tar den endelige avgjørelsen) og diskuterte seg frem til at Crohns sykdom ikke har noe med min utmattelse å gjøre. Det har blitt diskutert om det er mulig å ha cfs/me ved siden av en annen diagnose, og fordi jeg har Crohns ble saken min vurdert på grunnlag av det ved første evaluering.

Selv om jeg nå har en diagnose føler jeg på det samme som jeg gjorde for en time siden, og for 7 år siden. Jeg håpte at det ville være en lettelse, men egentlig så er ingenting forandret. I hvert fall så føles det ikke sånn nå. For det er faktisk ikke sånn at jeg plutselig en dag kan våkne opp frisk, selv om noe i meg aldri helt slutter å håpe det. Dette er en bekreftelse på akkurat det. Nå må jeg akseptere 7 år har gått til dette og at det mest sannsynlig blir flere.