Året som gikk

Dette året har utfordret meg på måter jeg trodde at ikke var mulig. Det har krevd mer av meg enn noe annet tidligere! Det har vært preget av et verre tilbakefall, men selvutviklingen har vært enorm. Jeg sitter igjen med en trygghet om at da jeg kom meg igjennom det – skal jeg komme meg igjennom alt.

Til tross for at denne bloggen egentlig er lagt ned ville jeg gjøre et lite unntak i dag, og dele noen av de gode øyeblikkene sammen med dere, gjennom bilder. De øverste (og eldste) bildene er faktisk fra vinteren for 1 1/2år siden. Så lenge siden jeg har delt bilder med dere! Wow.

Siden sist har jeg flyttet til byen jeg har drømt om å bo i helt siden storesøsteren min flyttet hit for 17 år siden. Selv om jeg ikke har fått kjenne på at jeg bor her helt enda – er det godt å se byen i sving utenfor vinduet, og drømme om det som venter på meg når jeg blir bedre fra sykdom.

Jeg savner dere og tenker på dere hver dag. Dere kommer alltid til å bety veldig, veldig mye for meg. Takknemlig for vennskapene denne bloggen ga meg. Håper at dere finner noe godt i hver dag og klamrer dere fast. Glad i dere! Ta vare på dere selv. Store klemmer fra Rikke

Takk

Takk for følget, mine dyrebare. Det var mye jeg skulle dele med dere, men jeg kom aldri helt dit. I dere fant jeg hjem, og i det fant jeg meg. Jeg er så takknemlig for alt dere ble for meg, alt dere er. Jeg er så heldig som fikk en heiagjeng som dere. Dere kommer alltid til å bety enormt mye for meg. Takk for at jeg fikk være en del av noe, et fellesskap. Takk for all kjærlighet, den er som dere: uerstattelig. Nå skal jeg prøve å gi litt kjærlighet til meg selv, så håper jeg at jeg en dag finner tilbake til dette, og til dere. Jeg sender de varmeste tanker og største ønsker om en god jul, og et godt 2019. Takk for at dere ble en del av livet mitt, dere gjorde det godt. Ta vare på dere selv, slik dere tok vare på meg. Uendelig glad i dere alle.

Selv da finnes du

«Verden kan bare rase den, for like fort som den raser bygges den igjen.»

Processed with VSCO with 1 preset

«I meg blir du aldri borte. Selv ikke den dagen den er tjue år siden du rørte ved meg sist. Den dagen alle celler i kroppen min er byttet ut med nye, selv da finnes du. Selv da kan jeg høre gjenklang av latteren din. Selv da kan jeg huske hvordan varmen din varmet det kaldeste i meg. Selv da finnes du.»

Bli her

En verden full av liv føles livløs så lenge du ikke finner liv i deg selv. Det er sant det du sier om at verden ikke vil forandre seg hvis du ikke er her, livet forblir det samme, men du, du av alle vet. Du av alle vet hvordan et tap føles på kroppen, hvordan det ikke bare tar ett, men flere liv. Du av alle vet at for de du har rørt ved vil alt forandre seg og ingenting vil bli som før, hvis du ikke blir. Derfor, derfor skal du bli. Derfor, derfor trengs du. Derfor, derfor skal du leve. For deg. For de. For alt du er og for alle livene du forandrer ved å være i dem. Du kan ikke forandre hele verden, men for noen er du hele verden.

Tenk, tenk deg, dine beste dager har enda ikke vært.

Dette vet jeg

«Det jeg vet er at jeg er villig til å sette meg ned og ha de vanskelige samtalene med deg, villig til å ta sjansen og prøve med deg, villig til å kjempe for og sammen med deg. Tape og vinne med samme sinn. Livet er for kort til at frykten skal få styre meg, den har styrt lenge nok og er ikke verdig en slik type makt. Jeg graver ikke lenger i den, den kan bare ligge der pent og pyntelig på overflaten og tro at den skremmer meg. Jeg er ikke redd, ikke med deg.

Tankene som før fylte hele meg er nå bare tanker, jeg vet at hvis jeg lar de være noe annet enn det så vil de bli så mye større enn de trenger å være, og ødelegge det som ikke trenger å bli ødelagt. Blir det ikke oss, så blir det noen andre. Det er enkelt, det er vi mennesker som gjør det vanskelig. Kjærligheten er enkel den, hvis vi lar den, hvis vi slipper. Det jeg vet er at jeg finner meg selv i armene dine igjen og igjen, at det er noe ved deg, noe ved oss som holder meg hos deg, og at jeg akkurat nå heller vil være med deg enn med noen andre, og for meg er det nok.»

Så det er dette som er livet

Det er fredag. Jeg kan skimte solen bak gardinene. Vinduet står på gløtt, jeg blir liggende å lytte til livet som fortsetter, går videre. Du har hånden din rundt livet mitt, puster meg varmt i nakken. Du er så fredfull der du ligger, likevel så full av liv. Du rører ved det urørte i meg, fyller meg med liv jeg ikke visste at fantes, du viser meg alt det jeg ikke visste om kjærlighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Det er som om hele verden finnes akkurat her. Som om meningen med livet er tjue fingre og fire ben surret inn i hverandre. To hjerter på utsiden. Noen ganger rommer du så mye i meg at jeg ikke helt vet om det er plass nok til meg. Hva om jeg blir så glad i deg at jeg trenger deg. Det er ikke noe så lite som et pusterom i mellom oss, men jeg, jeg vil nærmere. Det er som om vi ikke kan komme nært nok her vi ligger nærere enn noengang. Kom nærmere. Litt til. Enda litt til. Aldri forlat meg.

Processed with MOLDIV

Jeg skulle ønske at du visste hvor mye det holder meg her, de gangene hånden din holder hånden min, i øyeblikk jeg ønsker å forsvinne. Jeg skulle ønske du visste hvor mye det varmer det kaldeste i meg, de gangene vi ler sammen, de gangene du ler.

Wildflower

Bakken hadde ikke engang rukket å bli tørr etter all snøen, de hadde så vidt begynt å blomstre opp og igjennom- forbi asfalt, uavhengig av noe annet enn de selv. Fri, fri som fuglen; villblomstene. Denne tidlige vårdagen satt jeg igjen på benken klar til å tatoveres, uten helt å vite hvordan jeg hadde havnet der. Denne gangen som den første rakk jeg ikke helt å tenke meg om fra jeg kom på tanken til jeg en time senere hadde bestilt og dagen etter hadde de på kroppen. Jeg liker det best slik, uventet, lekent, ekte og uredd. 

Mine to første tatoveringer har jeg på venstre side, fordi det de betyr ligger nærmest hjertet, de to andre valgte jeg å ta på høyre side, fordi jeg ønsker å være min egen høyre hånd, samtidig som venninnene mine er lik en hær i beredskap de gangene jeg ikke er i stand til å være det helt alene. Denne gangen ble det evig ved ankelen, for og sammen med noen av mine beste venner. Det skulle egentlig bare bli med den, men plutselig fant jeg meg selv i hver villblomst jeg fikk øye på, og sjeldent har noe føltes så riktig som det. Wildflower. Jeg vil ha mer. Tenk å ha hele livet sitt på kroppen; jeg finner noe vakkert i det.

Processed with VSCO with b1 preset

«I hope you are blessed with a heart like a wildflower. Strong enough to rise again after being trampled upon, tough enough to weather all the summer storms, and able to grow and flourish even in the most broken places.» – Nikita Gill

«Let´s be wildflowers, let our souls be scattered by the wind. Let us grow, wild and free, tall and brave, in the places that we dream, in the places where our longings are filled. Let us grow between the cracks of brokenness, and we will make everything beautiful.» – g.c

U(redd)

Notat 10.Februar 2018:
Så godt det var, det å se hvordan det kan være. En liten helg, i et lite kollektiv. En bestevenn. Dager og netter jeg ikke ville skulle ta slutt. Planter, spill, og drømmende samtaler om planer for fremtiden. Mat, mat, mat, og enda litt til, is til frokost. En smakebit på studentlivet, uten studiene vel og merke, det jeg alltid har lengtet etter, et samhold med mennesker som bare for litt siden var ukjente. Det at alle fra hver sin kant snublet inn døren 05 om morgningen, det å bare være litt ung, litt ung og håpefull. Dette ble en helg jeg trengte.

Processed with MOLDIV

Notat 13.Februar 2018:
Kropp ble brått igjen bare en kropp, ikke min, men heller ingen andres. Ugjenkjennelig, den som for kun måneder tilbake kunne bære både seg selv og litt til. Vi hadde brukt så lang tid, vi to, jeg og denne kroppen jeg avhenger av, men ikke vet hvordan jeg skal holde i live. Vi hadde begynt å lære hvordan og hvorfor vi måtte elske oss selv, som vi elsker andre. Vi hadde begynt å forstå at en sjokolade på en onsdag kun er en fin ting, at det er i bunnen av den vi finner livets balanse og tillater oss selv de ørsmå, men godeste og viktigste øyeblikk. At vi er så mye mer og så mye viktigere enn hvordan vi ser ut. Det var like før vi klarte å riste den av oss. Spiseforstyrrelsen. Selvdiagnosert, grunnet en psykiater vi plutselig en dag aldri hørte fra igjen, ingen avslutning, ingenting. Jeg fikk vel også han til å føle at han ikke kunne hjelpe meg, at hans krevende utdanning på alt for mange år ikke gjorde nytte for seg, som jeg alltid gjør, alltid må jeg være lik et hespetre. Jeg liker det sånn, meg sånn. Kritisk, kaotisk og vanskelig, men litt åpen likevel, og med hjertet på utsiden, alltid. Alltid. –

Processed with MOLDIV

Vi hadde begynt å forstå hvor likt et under vi er, vi mennesker. Tenk at jeg ved hjelp av kroppen min får bære meg selv hver eneste dag. Tenk at jeg har to ben å stå på, at jeg kan føle, kjenne og ta, at jeg kan høre, lytte og se. Noen ganger glemmer vi hvor store vi er, hvor stort dette er, det gjør i hvert fall jeg, noe jeg har gjort i det siste. Det å ha en kropp så skjør, men samtidig så sterk, skuddsikker, men likevel ikke. Vi puster på egenhånd, lever på egenhånd. Tenk at vi avhenger av det slående og pulserende i oss, det som lever med, sammen og for oss. Det skal ingenting til for at det blir revet bort, det er en brutal og ondskapsfull redsel, men likevel også litt frydefull, det å være i live, det å være bare et menneske, men samtidig så veldig mye mer. Jeg ble så fascinert, og nå som jeg skriver om det igjen treffer det meg like hardt, hvor fascinerende det er, hvordan et liv er et liv, hvor mye, men samtidig hvor lite som skal til. Vi lever i en verden, i en kropp, som kunne vært ren fantasi, en drøm, et mareritt. Vi er vår egen fantasi, vårt eget eventyr, vi er noe så usannsynlig og uvirkelig, men likevel så ekte. Vi er, jorda er og universet er. –

Processed with MOLDIV

Vi lever i konstant risiko, men jeg har bestemt meg for å være uredd, samtidig som at jeg skal la meg drive av at morgendagen kanskje aldri kommer. Alt vi har er her og nå, en kropp er bare en kropp, og et liv er bare et liv, men for meg er det alt jeg har, så derfor skal jeg ta de begge tilbake, nå som jeg enda kan.

Sender mine varmeste klemmer deres vei ♥

Julens kontraster

Plutselig ble det så mye mer, så mye større enn bare en selvdiagnosert angst. En skal ikke være redd for angsten, sies det, og det er jeg for så vidt aldri, men samtidig; hvordan lar man være, når det som trigger den dukker opp i drømmer du ikke kan kontrollere. Det har nådd ryggrad, skraper seg langs hver eneste knokkel, opp og igjennom sjel og hjerte, setter seg i ben og armer. Plutselig er den bare der. Klumpen. Like mye fysisk i brystet som den er psykisk. Det er det mest bisarre jeg har vært borti. Kvelertak. Det er som om jeg ikke har forstått det før nå, hvor dypt det sitter, det er ingen lek lenger, og det var det aldri heller – ikke for meg. Og midt oppi dette ligger sykdommen som en hovedpulsåre, det er den det hele bunner i, hadde det ikke vært for den ville ikke sporene satt seg slik de gjorde, jeg ville klart å børste de av, men slik ble det ikke, jeg var allerede på bristepunktet, for svak til å stå i mot siste vindkast, og kanskje er det derfor det er umulig å bearbeide, fordi det er så mye annet som må bearbeides først.

Desember. Da alle følelser skal bli påvirket av tente lys, pepperkaker, varmende gløgg, barn med røde kinn og klingende lattere, og de godeste stunder med de en er så glad i. Da føles det litt ekstra tungt, sammenlignet med årets elleve andre måneder, da du plutselig våkner 1.Desember med klump i bryst og mage, i år som i fjor, den du hadde lurt deg selv til å tro at skulle forsvinne mirakuløst i løpet av natten. Du har blåst ut lysene, og du har verken lyst på pepperkaker eller gløgg, de røde kinnene ser bare kalde ut, og du hører ikke latterne på samme måte som du engang gjorde. Det overskygges av minner som gjennomsyrer kroppen med følelser som tar fra deg måneden du helt siden romjulen for snart 22år siden lå på mammas bryst med nisselue – har vært din favoritt, det du alltid har gledet deg til, der du alltid har funnet trygghet.

Det er noe så fryktelig sårt ved det, når så mange gleder seg, noe jeg også gjør, og da kjenne klumpen som ulmer et sted langt der inne, som utløser frykten for at julen blir i år som den ble i fjor, og året før der. Personlig har det har ikke noe med de rundt meg å gjøre, de gir meg den samme varmen de alltid har gjort, og tradisjonene er de samme. Jeg gruer meg til 1.juledag og til bursdagen min. Jeg håper jeg i år som i fjor er omringet av de som gjør livet til et liv, av julemusikk og alt det som gjør julen god, men i år, i år vil jeg ønske å leve. Jeg makter ikke gråte meg igjennom romjulen enda engang, de skal ikke måtte se det igjen. Men i år er det annerledes, jeg er annerledes, jeg skal ta julen min tilbake, og aldri om noen skal få ta den fra meg igjen, det er ingen verdt.

Jeg er så heldig som har disse to som står utenfor døren for å plukke meg opp, selv de gangene jeg sier nei. På søndag var vi på julemarked, og i går på ski. De som lurer frem et smil eller ti, de som lirker frem barnet i meg, den frydefulle barnsligheten ved vinterens første snø. De som snakker om nisser som må ha gått inn i fjellet igjen, nå som blåtimen er omme. De som synger høyere til julesanger enn hva jeg gjør. De som hvert eneste år har gitt meg sammen med søsknene mine glede rundt julen. De som har gjort meg til deres verste fiende når det kommer til tradisjoner – alt skal være slik det var for 15år siden, helst. De som redder et helt liv hver eneste dag. Takk, takk for alt dere er for meg, for at dere minner meg på at livet, det er verdt å leve, for det gode er så godt, selv om det noen ganger kun varer i sekunder. Takk for at dere ikke bare forteller, men også viser meg noe så klisjé som at tiden kan lege alle sår, om du lar den. At desember kan gi meg den kriblende følelsen igjen, at den kan føles bra, og skulle det komme dager hvor den ikke gjør det, så går det bra, det og, for jeg er fremdeles omringet av de som er selve livet, og det er det som betyr noe.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg tenker sånn på de, på dere, som gruer seg til førjulstid, julaften, romjul og nyttår. Jeg klarer ikke la være å føle skyld hver gang jeg uttrykker hvor fin jeg syntes julen kan være, for jeg vet så godt at det dessverre finnes så alt for mange som ikke får ha det forholdet til julen, av ulike grunner. Selv om det ikke endrer noe, så vil jeg bare si at jeg tenker på dere, og at jeg så inderlig håper at desember blir noe helt annet enn hva den har vært tidligere. Vi kan kanskje føle det på kroppen, vi også, i det noen forteller oss hvordan de har det, hva de tenker og føler, hva de har vært igjennom, står igjennom, men vi kan aldri helt føle det som de gjør, vi kan ikke sette oss fult og helt inn i sjela deres, aldri helt forstå, uansett hvor intenst og desperat vi ønsker det, uansett hvor hardt vi prøver, før vi står der i de samme skoene, uten fotspor å følge, og derfor må ploge vår egen vei. Og derfor kan vi heller aldri sammenligne noe eget med andres, men hvis det kan hjelpe, så husk at dere ikke er alene, uansett hvor ensomt det måtte føles. Det er mange som vil ta vare på dere, når andre svikter. Det er kanskje ikke så mye en får gjort, for ingenting kan få en til å glemme fortiden, men kanskje, bare kanskje, kan vi hjelpe hverandre med å glede oss til fremtiden.

Nå som resten av året – ta vare på hverandre, være gode mot hverandre, og se de som ikke blir sett. Det er mange som gruer seg til julen, og jeg kan love at det er få ting føles sårere enn det, enn å føle det slik på det som fremstilles som den mest kjærlige og tryggeste tiden av året, det er ikke alltid slik, dessverre, og derfor trenger vi hverandre. ♥

Frydefull barnslighet

I can´t even begin to describe h v o r mye jeg gleder meg til morgendagen, e n d e l i g desember!! Ihihi. Det er helt på trynet hvor likt et barn jeg blir, men jeg skal ikke si at jeg ikke nyter det, få ting er jo bedre enn å føle glede på samme måte som en gjorde som yngre. Som jeg gleder meg til å sku opp julemusikken på full guffe i sekundet jeg åpner øynene, og enda mer til å finne frem julefilm og sjokolade. Iihh, I´m so overly excited!

Processed with VSCO with b1 preset

Nå oppdaget jeg akkurat at artister som Sam Smith, Miley Cyrus og Norah Jones har kommet med noen nye sanger i forbindelse med julen, så nå skal jeg bruke resten av kvelden til å oppdatere jule-listen min, den finner dere her. Det blir nesten som en liten tjuvstart, men jeg skal klare å ha selvkontroll nok til å holde meg unna det som allerede er i lista. I familien har vi nemlig en uskreven regel om at vi ikke gjør noe som er relatert med julen, før det er Desember, utenom julegaver, så klart, og slike ting vi ikke kan kontrollere selv. Det gjør det hele litt mer stas, og bygger opp en spenning av frydefull barnslighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Håper dere gleder dere like mye som meg, og hvis ikke, så deler jeg gjerne litt med dere, og sender tusenvis av varme klemmer, tenker sånn på dere og håper alt er bra. Masse kjærlighet!