Hvordan skal jeg klare å si farvel og på gjensyn til dere som de siste årene har vært det eneste som har føltes normalt. Tenkt så mange ganger dere har løpt – nærmest hoppet mot meg med åpne armer, de gangene det har vært lenge siden sist. Dere har jublet meg inn i klasserommet og forsikret dere om at jeg alltid har meldinger med «god bedring» eller «vi savner deg» i innboksen min. Jeg har følt meg alene i situasjonene jeg er i, men dere har gjort meg mindre ensom.
Takk. Vi sees igjen.
Rikke Gunnersen 
jeg har kanskje ikke alltid vært der, men du skal vite at jeg støtter deg og er glad i deg 🙂
når de ropte opp navnet i klassen og du ikke var der, var det mange som tenkte på deg.
jeg vil alltid tenke på deg Rikke 😀
-kristina
LikerLiker
I klasse 10A har Rikke alltid vært der, du har enten vært der med din sprudlende latter eller i våre hjerter som savner deg. Du skrev det vi alle tenkte så det er egentlig ikke mer å si, men uansett så kan vi si litt om deg da vennen. Det er riktig som Kristina sier, vi tenkte på deg hver gang, selv da lærerene lot være å rope opp navnet ditt for ikke å høre stillheten etter navnet Rikke, det var på en måte litt for tungt i blant. Jeg sa ofte ‘åh, jeg savner Rikke’, jeg vet jeg ikke var alene. Det var ord som egentlig ikke trengtes å ytres. Men du var der alltid, gjemt i veggene i klasserom 2 og klasserom 8, hørte på de uendelige kverulasjonene til Mads, latteren og den uendelige slurpingen av litago og iste. Det var rart å se deg komme og gå, den ene dagen så glad og frisk og den andre uten mulighet til å komme. Lykken var like stor uansett hver gang du kom, og det betydde like mye hver gang. Klasse 10A var en klasse med kjærlighet til alle, uansett. Tusentakk til dere alle!
LikerLiker
You make me fly like a bird ❤
LikerLiker