Takk

Processed with VSCO with a6 preset

Åhh. Jeg ha´kke ord as. Dere klarer det hver eneste gang. Jeg er så overveldet og rørt. Hvor fantastiske er ikke dere da? Jeg er så utrolig heldig, takket være alle dere og de jeg har rundt meg, fyttikatta. Hjertet mitt bobler snart over. Det er jo ikke dere som skal takke meg, det er jeg som skal takke dere!! For at dere tar dere tid til å lese bloggen min og alt det innebærer. Jeg har fått så mange fine meldinger de siste dagene, fra så mange takknemlige og vakre vesner, og det gjør meg så utrolig rørt, for det er jo derfor jeg gjør dette, for å røre noe i dere, treffe på rett sted og være en heiagjeng på veien, men det er så surrealistisk at det og jeg faktisk får lov til å betyr noe for dere, at det jeg gjør får lov til å endrer noe i dere. Dere gjør livet så godt å leve. Dere er så gode, reflekterte og kloke, så hjertevarme og store mennesker, tusen, tusen takk, for alt dere er for meg.

Processed with VSCO with a6 preset

The last taste of summer

Processed with VSCO with a6 preset

Et lite utdrag fra en av Brian Jacques tekster, den fulle teksten kan dere lese her, men jeg valgte ut dette fordi det traff rett hjem.

«Don’t be ashamed to weep; ’tis right to grieve. Tears are only water, and flowers, trees, and fruit cannot grow without water. But there must be sunlight also. A wounded heart will heal in time.»

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

De små detaljene

Noe jeg elsker ved interiør er detaljene, ekstra mye nå som jeg kun bor på 15kvm og det er begrenset hvor mye dilldall jeg kan trykke inn her. Da blir detaljene så viktige, som for eksempel den franske bulldoggen jeg har stående i vinduet, vintage-rammen som mangler bilde, wire kurven som nå står på den svarte krakken jeg bruker som nattbord med bøker jeg aldri har lest, den døde aloevera-planten, hvem klarer å ta livet av en aloeveraplante liksom.. I do, si at noe er umulig and I will prove you wrong.. på kjøkkenet mitt, og den mørke vasen som står fremme selv uten blomster, det er disse tingene, som de under, som får litt frem hvem jeg er, og det syntes jeg er så gøy, at vi får uttrykke hvem vi er, med ting vi omringer oss med, og klær vi bruker.

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Klarte ikke dy meg da jeg gikk innom Cornelias Hus på Paleet på mandag, de har mye fint, åh.

Ei hånd å holde i

Denne helgen har jeg kost meg i hovedstaden, som vanlig i godt selskap, både av venner og familie. Tre av mine favoritter har hatt bursdag, alle på hver sin dag. Det finnes ingen større gave enn å gi, det fikk jeg igjen bekreftet. De ble så glade, og derfor ble jeg så glad. De overøser meg med så mye kjærlighet at jeg nesten sprekker i det jeg må tusle ut døren for å reise videre til andre favoritter.

«Tante Rikke. Tenk at jeg, som ikke er stort mer, enn bare et menneske, med to ben å gå på, et slående verkende hjerte, med en ryggrad tøyd og bøyd, tenk at jeg får leke superhelt, å være tryggheten deres, en hånd å holde i, en stemme å sovne til, min livs viktigste oppgave, og største ære.»

Processed with VSCO with a6 preset

No reason to stay, is a good reason to go

Nå ligger jeg rett ut i sengen etter jeg as always har stappet i meg en hjemmelaget burger, mens jeg ser på Emrace som er en dokumentar om å trives i kroppen sin, passer ypperlig! Hehe, kan umulig være en tilfeldighet. Men fysøren som jeg har fått dilla på dokumentarer for tiden, så mye vi har å lære!! men det kan vi ta en annen dag. Heii forresten, alle mine superstjerner! Hvordan har dere det?

De siste dagene har jeg befunnet meg i København, sammen med en av mine gode venninner. Vi bestilte billetter og hotell natt til onsdag, og satt på flyet allerede torsdag, noe som tydeligvis har blitt min nye greie, og det er noe jeg så slettes ikke klager på, og det er ikke noe jeg vil endre med det første, selv om økonomien har sine protester, men jeg velger å overse de, late som jeg ikke hører, og heller ta konsekvensene ved en senere anledning, lever tross alt bare en gang, så vidt vi vet i hvert fall, så da gjelder det å føle seg levende så ofte man kan.

Processed with VSCO with a6 preset

Det ble noen utrolig fine dager, vi koste oss fra morgen til kveld, og veldig uforventet hadde vi også tidenes hotell. Du København, du København, du er jammen fin du! Dere kjenner jo til min kjærlighet for storbyene, og hvordan jeg plutselig finner tilbake til den jeg er, og det var intet unntak denne gangen. Så mange mennesker, så mange forskjellige mennesker, med forskjellige stiler og måter å inspirere på. Så mange sykler, så sabla mange sykler, og det fineste ved det er at det ikke er disse raske, lette og svindyre syklene vi vil ha i Norge, det er de gamle, de med sjel og kurv, de som bærer de unge og de eldre, jeg ble søren så forelsket.

Processed with VSCO with a6 preset

Også så mange fine butikker, med fokus på kvalitet, så mange fine bygninger, så mange kule løsninger, utstillinger, så mye god mat, selv for oss veganere/planteetere, og for venninnen min som har cøliaki, skulle tro det ville bli en større utfordring å finne mat vi begge kunne spise, men det ble heldigvis en suksess. Jeg kunne blitt der i noen tiår til, vil smake på alt sammen, det gleder meg så mye, blir som et lite barn. Dere skulle smakt pannekakene.. og snickersen.. og bountyen.. og kjeksen.. og juicen.. og burgeren.. og generelt bare alt sammen, fyfela, give me more!! Jeg føler at København, som mange andre land og hovedstader ligger foran Oslo og Norge, selv om Oslo ligger like i hælene er det enda noen steg igjen, men jeg håper vi kan la oss inspirere og vokse.

Enda en vellykket spontan-tur krysset av på lista, og det blir nok ikke lenge til jeg tar turen dit igjen. Som vanlig er det en kontrast å komme hjem, natt til i dag ble en natt jeg hadde mine tvil på at jeg skulle komme meg igjennom, selv noe så enkelt som å puste ble en utfordring, og det var ingenting jeg ville mer enn å ligge i armene til en av mine kjære, men jeg kom meg igjennom, akkurat som du, og det skal vi klare i natt også, morgendagen kan bare komme, så skal vi gjøre det beste ut av det, og plutselig har det gått så mange dager til at det er tid for å rømme litt igjen, til en annen by, jeg gleder meg allerede.

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with MOLDIV
Processed with VSCO with a6 preset

It´s been real Køben, it´s been real, takk for at du ga meg en pause, og takk til selskapet mitt; av og til raknar livet heilt, frå topp til tå og tvers over, men så har ein desse menneska, som på magisk vis, syr og lappar alt saman igjen, som om dei aldri har gjort anna. @fri_poesi, kh

Det som før var et helt liv, bæres mellom to mennesker, som nå kun er fremmede forbipasserende for hverandre

Jeg tenkte jeg skulle dele fra arkivet igjen. Jeg har så mye jeg vil dele med dere som ligger der, men jeg er så redd, så redd. Så redd for å være meg, at det ikke er godt nok, bra nok, at det er for mye, for lite, for nært eller for fjernt. Jeg er så redd for at det ikke skal treffe, treffe i hjerterota, eller for at det som det så mange ganger har gjort før skal treffe på feil sted hos mennesker som virkelig ikke skal føle seg truffet, fordi det jeg har skrevet har blitt lest som en faktabok i stedet for kunst, og derfor har det blitt tatt ut av sammenheng og blitt mistolket. Ingen skal føle at mine tekster handler om dem, for det gjør de ikke, jeg har bedre ting å skrive om, viktigere budskap å få frem. Nå velger jeg å se bort i fra redslene, for ved siden av det som for en sårbar sjel som meg til tider har føltes ut som hat, får jeg også så mange fine meldinger, kommentarer og mailer hver eneste dag, selv brev har jeg fått, av unike og enestående mennesker som vil fortelle meg at det jeg gjør betyr noe, at det gjør en forskjell, at det endrer folks perspektiver og synspunkter på livet, og det er for de og dere jeg gjør dette, ved siden av det at jeg elsker å skrive så klart, og så lenge det er noen av dere igjen, så velger jeg å fortsette. 

Kjærligheten er ikke bare vakker, den er også sår og brutal, og like mye som den er livsviktig, kan den også være drepende. Om ikke kjærligheten, så konsekvensene av å la seg føle på den.

Tenk at vi før visste alt om hverandre, og at vi nå vet ingenting,

(Hvis vi ser bort i fra de de små samtalene vi bærer mellom oss i hemmelighet. De når vi ligger ved siden av hverandre, etter å uventet ha støtet på hverandre for første gang siden sist, og igjen har listet oss bort fra alle de andre, for å minne hverandre på hva kjærlighet er, og at den enda lever i oss, men at verden ikke tillater oss å få føle på den hver eneste dag, fordi vi traff den rette, da tidspunktet var feil, og det kan verken vi eller verden gjøre noe med, akkurat nå. Vi vet jo begge, at vi ikke klarer å holde oss unna hverandre for lenge, for selv om du lovet meg å aldri komme tilbake, og selv om jeg lovet deg at om du nå uansett skulle gjøre det, så skulle jeg i hvert fall ikke ta deg tilbake, så brøt vi begge løftene vi ga oss selv og hverandre, så her ligger vi, atter en gang, og aldri har vi følt en kjærlighet sterkere.

Kan vi egentlig klandres for denne evige runddansen vi aldri kommer oss ut av, for størst av alt er kjærligheten, det er jo tross alt den vi lever for, føler for, og alt i alt, så har det seg jo sånn, at så lenge det er deg jeg danser med, så kan vi gjerne danse litt til, om ikke for alltid. Jeg lever for disse nettene, de nettene vi ikke trenger å late som, late som at vi ikke elsker hverandre, de nettene jeg kan holde hendene mine ømt rundt ansiktet ditt og fortelle deg at jeg så slettes ikke har glemt deg, jeg bare later som, akkurat som du, for jeg kommer dessverre aldri til å glemme deg, aldri. De nettene vi kan tillate oss selv å føle på de følelsene som sitter i oss hver dag, men som vi må ignorere, skjule, og late som ikke er der. De nettene hvor jeg får ligge på brystet ditt, mens jeg kiler deg på magen og hører hjertet ditt slå, mens fingrene dine tvinner seg inn i håret mitt og leppene dine treffer pannen min, igjen og igjen. De nettene jeg får komme hjem, hjem til roen, og hjem til deg. Jeg finner tryggheten i armene dine, den jeg ikke finner i noen andres, jeg finner universets fineste gave og største glede i smile ditt, og jeg finner meningen med livet når hjertet mitt, slår i takt med ditt, og øynene dine møter mine.

Men denne runddansen, den vi så gjerne skulle danset med hverandre inn i evigheten, den må ta slutt en dag, den også, for selv om universet fortsetter å føre oss sammen, igjen og igjen, så må det være grunn i at verden ikke tillater oss to, du og jeg. Vi kan ikke holde hverandre hardere i det vi ber hverandre om å gi slipp, for handlinger sier tross alt mer enn ord, så om ikke i natt, så kanskje i morgen, må vi slippe tak og bite i sorgen, som kanskje aldri helt vil gå over. Vi må våge å sove alene, våkne alene, leve alene, møte frykten i at vi kanskje aldri finner en kjærlighet som denne igjen, og vie all får tro til romantiske komedier som gir håp om en kjærlighet enda større.)

og snart vet vi enda mindre. Det er noe hjerteskjærende ved det, noe som er sårere enn det meste her i livet, samtidig som det også er vakkert, for kjærligheten er alltid vakker, og det hjerteskjærende er enda vakrere, fordi det er sårt, og er vi ikke alle vakrest, når alle hudlag er av, når vi lar oss selv bare være. Det at de vi på et punkt i livet sto hverandre nærmest, du som kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv, du som skulle være en del av livet mitt for alltid, men som ikke lenger er det. Det at hun nå vet alt jeg før visste, og det at han nå vet mer enn du gjorde. Det at vi går forbi hverandre som fullstendig fremmede, kun som alle andre forbipasserende (hvis vi ser bort i fra magesuget og hjertet som faller ti tusen fot), som om vi aldri har møttes, sett hverandre før, som om vi ikke har alle disse minnene vi bærer mellom oss, som om vi og det livet vi skapte og hadde sammen aldri fantes, som om det og vi aldri betydde noe, var noe, selv om vi en gang var alt. 

Mitt lille eventyr

Fra å ikke klare, fra å ikke orke å leve mer, fra å trygle de som elsker meg høyest om å få slippe taket, spørre de om de ikke bare kan klare seg uten meg, som om jeg aldri fantes, så de kunne levd et liv uten meg, uten sorg. Fra å være ferdig med livet så alt, alt for ung, til å nå ville leve for alltid. Det er enda øyeblikk, når kroppen ikke tillater mer, og hele meg verker, hvor alt føles meningsløst og jeg vil gi opp det hele, men denne sommeren har endret meg, for tre uker siden så jeg meg ikke for da jeg gikk over veien, nå ser jeg meg for to ekstra ganger, livredd for å dø, for jeg vil ikke dø, jeg skal ikke dø, jeg vil jo leve for alltid.

For et eventyr dette ble, noe som for mange er så lite, men som for meg ble så stort, det å reise på tur alene, selv bare i eget hjemland, for å vise meg selv og verden at jeg skal klare meg, det også alene, for å minne meg selv på hvem jeg er og hvor jeg skal. Strond independent woman who don´t need no man. Jeg trodde jeg hadde mistet meg selv fullstedig, og i noen år gjorde jeg kanskje det, men så fant jeg meg selv med familie og venner i ryggen, alene mellom bakker og berg, flo og fjære, herda for egen svettelukt, med utedoer uten mye til papir og såpe, møkkete klær og insekter, uten dusj og dekning, med midnattssol og regn, og sekunder mellom tårer og lykkerus. Jeg har sakte, men sikkert begynt å gjøre drømmer om til virkelighet, leve livet litt igjen, nå som jeg kan, for sykdom, hjerteknus og alt det hører med har vært en del av livet mitt i snart ni år, og det kommer det til å være i en god stund til, men ikke søren om det skal få stoppe meg noe mer, gonna live my life, syk eller ei.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, eller om jeg bare skal la bildene tale for seg selv, men noe må jeg jo fortelle, men skal holde det så kort jeg kan like that´s ever gonna happen, så det ikke blir så uinteressant for dere å lese.

På mandagen bestemte jeg meg for å reise på tur alene, da det var dårlig vær på Hardangervidda, da den egentlige planen var å sykle Rallarvegen. Jeg fikk med meg at det var strålende vær i nord, og på et blunk hadde jeg bestilt meg enveis billett allerede på torsdag. Før jeg visste ordet av det satt jeg på flyet, og som flere tilfeller på turen, startet jeg det hele med en liten flause; da jeg skulle åpne vannflasken min, en sånn med sugerør, sto det plutselig vann helt opp til taket, no joke, det må ha lagt seg vann og trykk i sugerøret, jeg ble klissvåt, det drypte fra taket, rant fra veggen, og de bak meg fikk det så klart med seg, og fikk seg nok en diskré, men god latter, noe jeg også gjorde, etter jeg i kjent stil prøvde å late som det hele ikke skjedde.

Processed with MOLDIV

Etter en alt for dyr taxitur fra den minste flyplassen jeg noengang har sett, Leknes, kom jeg meg endelig til første overnattingssted, og det var altså så mindblowing at jeg faktisk ble der hver natt. Jeg var så utrolig heldig med været, stedet, livet, alt. Til tross for at jeg ikke var fremme før nærmere halv elleve, fikk jeg være vitne til den vakreste solnedgangen jeg noengang har sett, som varte helt frem til midnatt.​ Av alt det vakre jeg har sett so far in my life, så er dette det vakreste. Det å få sovne til noe så rått, er noe av det fineste jeg har fått gjøre.

Processed with MOLDIV

Det å våkne til lyden av havet som slår mot land, sauer som tuslet forbi, og gårsdagens sand mellom tærne, det gjør noe med deg.

På fredag besøkte jeg Hauklandstranda, helt nydelig, var som å være i syden, hvis vi ser bort i fra temperaturen på vannet. Klok som jeg er valgte jeg å starte på fjellturen på dagens varmeste tidspunkt 12:30 – 15:30, så det ble en varm, svett og andpusten tur, men også veldig, veldig fin. Dette var min første topptur og ble derfor litt utfordrende, med tanke på den lite velfungerende kroppen jeg bærer, men det var  gøy å nå toppen, helt til jeg kom på at jeg måtte ned igjen også, og ikke minst mestringsfølelsen som fulgte, og så uvirkelig vakkert det var, det var så mange ganger jeg var på gråten over hvor fin denne jorden er, og ikke minst Norge.

Processed with MOLDIV

Processed with MOLDIV

Da kvelden begynte å nærme seg bestemte jeg meg for å gå tilbake til Uttakleivstranda, dette var egentlig ikke planen, så derfor hadde jeg pakket ned telt og most det hele sammen i sekken igjen, så den måtte jeg bære både til og fra, gjennom en litt for mørk og litt for lang tunnel og forbi heldiggriser i bil, men selv om det var tungt, var det også veldig gøy å utfordre kroppen på denne måten, både med topptur og bæring av sekk, jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle klare det, og det ble jo så klart mye tårer i løpet av turen, det er jo ikke bare fryd og gammen, men siden jeg var alene kunne jeg ikke annet enn å bare ta meg sammen og reise meg igjen, og belønningen var like stor hver gang.

Processed with VSCO with a6 preset

Lørdag var jeg så heldig å få skyss av godt selskap til Svolvær, der kajakk sto for tur. Jeg dro med en instruktør, en fransk familie og et amerikansk ektepar, for en koselig gjeng vi ble, og for en tur vi hadde. Så hyggelige mennesker jeg ble så godt som glad i, de satt sånn pris på det fine vi hadde rundt oss, de minste ting ble spennende og vakkert, store, og det er så godt å være omringet av folk som setter pris på slikt. Natur og Norge på sitt aller vakreste, fire timer ute på havet, med en lunsjpause på en strand, denne gangen også med hvit sand, det må være noe av det beste som finnes. Det var Lofoten Aktiv som arrangerte, noe jeg bestilte før jeg dro, og anbefaler dere virkelig å bruke disse om dere tar turen, dette er så klart ikke sponset, jeg ønsker bare å dele gode erfaringer, for denne var utrolig god, instruktøren var så hjertevarm, tok så godt vare på oss alle, mennesker som det håper jeg det finnes flere av.

Processed with MOLDIV

Planene etter kajakkturen var egentlig å bli i Svolvær og telte ved en strand som heter Kalle, men da jeg kom dit og hadde blitt sluppet av igjen var jeg så heldig å bli kjørt av familie som også hadde brå-bestemt seg for å ta turen, satt jeg med ned, åpnet en pose popcorn, og fant fort ut at for denne slitne kroppen og sjela, føltes det av en eller annen grunn ikke rett å bli der, så jeg valgte derfor å igjen ta turen til Uttakleiv, Leknes. Det er jo noe med det, det når du har funnet et sted som tar pusten fra deg, og derfor er få ting som slår det. Ville jo at siste natt i Lofoten skulle bli like spektakulær som de andre, og besutningen viste seg heldigvis å være rett.

Processed with MOLDIV

Da vi atter kom frem, tuslet jeg nedover mot stranden for å igjen sette opp teltet, men akkurat da var jeg så sliten utmattet passer vel kanskje bedre å bruke i dette tilfellet, at jeg lot meg selv falle ned på ryggen, uten å løsne reimer på sekk, eller gjøre noe som helst, og der ble liggende å gråte i en god stund, før jeg fant nok krefter til å ringe mamma, i håp om litt motivasjon, og igjen få opp teltet. Mot alle odds gikk det denne gangen også, og med litt mat i magen, og alt av chipser og sjokolade foran meg, ble det også en veldig fin kveld, igjen med det mest utrolige jeg har sett foran meg, til lyden av havet, solen som aldri går helt ned, og en indre ro.

Processed with MOLDIV

Jeg har søster og tantebarn i Tromsø, så da jeg våknet opp på søndagen, og ikke hadde mye til liv igjen i meg og hun skulle hjem, valgte jeg å utfordre meg selv enda litt til, og bli med til Tromsø. Selv om det ble en vanskelig beslutning å ta, siden det ikke var sånn jeg hadde planlagt at turen skulle bli, og jeg har litt vanskeligheter med bryte planer jeg får for meg i hodet, men jeg kom frem til at det å bli med til Tromsø egentlig ikke kunne slå stort feil. Det er jo det som er så fint med slike turer også, at man kan ta det hele litt som det kommer, og få enda flere eventyr ut av det, noe det ble, for hadde jeg blitt i Lofoten hadde jeg nok reist hjem igjen mandag morgning.

DCIM100GOPRO Processed with VSCO with a6 preset

Jeg ble sluppet av på en camping, noe som føltes ut som tidenes luksus, fordi den både hadde dusj og dekning, noe som ikke lenger var en selvfølge for meg, regnværet, kulden og plassering av telt i gjørme midt i en skog med insekter til randen glemte jeg helt i all luksusen. Kunne så klart ikke vaske håret, siden jeg da trolig hadde frosset i hjel, men det å få seg en varm dusj på kroppen, fyfela, det var til å igjen gråte av. De små gledene altså, de er så varme og givende. På denne campingen ble jeg i to dager, sammen med mitt trofaste lånte telt, havregrøten og lykken. Jeg utforsket Tromsø sentrum, og på kvelden tok jeg turen opp til Fjellheisen, hvor du får se Tromsø i panoramautsikt, og det var helt spinnvilt. Rosa fjelltopper med et snev av snø er ikke hverdagskost for oss østlendinger, og jeg ble sittende i flere timer, tror jeg aldri kunne gått lei. Siste natt sov jeg over hos søsteren min, som vi koste oss, og som jeg ble vartet opp, så godt å endelig få besøkt henne, fin avslutning på det lille eventyret.

Processed with VSCO with a6 preset

Det viktigste jeg har lært på denne turen er ikke bare det at jeg kan ha det godt alene, at jeg kan klare meg og være sterk alene, men også det at det skal så lite til for å finne lykken, så få materialistiske ting må til, nesten jo mindre, jo bedre. Så klart, for eksempel; jeg vil ha klær som gjenspeiler og uttrykker den jeg er, men jeg trenger ikke tre forskjellige topper som nesten er helt like, jeg trenger ikke flere av samme ting. Det betyr ingenting i det store og hele, det er det vi har rundt oss som betyr noe, menneskene, naturen, så la oss ta vare på det, oss selv, hverandre og jorda. Jeg kan ikke huske sist jeg var så lykkelig og hadde det så godt med meg selv, og fysøren som jeg satt pris på de små tingene, det ble så store gleder.

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset
Takk til Lofoten og Tromsø for alt de ble for meg ♥ og takk til alle som hjalp meg på veien, kjente og ukjente, evig takknemlig