Det som før var et helt liv, bæres mellom to mennesker, som nå kun er fremmede forbipasserende for hverandre

Jeg tenkte jeg skulle dele fra arkivet igjen. Jeg har så mye jeg vil dele med dere som ligger der, men jeg er så redd, så redd. Så redd for å være meg, at det ikke er godt nok, bra nok, at det er for mye, for lite, for nært eller for fjernt. Jeg er så redd for at det ikke skal treffe, treffe i hjerterota, eller for at det som det så mange ganger har gjort før skal treffe på feil sted hos mennesker som virkelig ikke skal føle seg truffet, fordi det jeg har skrevet har blitt lest som en faktabok i stedet for kunst, og derfor har det blitt tatt ut av sammenheng og blitt mistolket. Ingen skal føle at mine tekster handler om dem, for det gjør de ikke, jeg har bedre ting å skrive om, viktigere budskap å få frem. Nå velger jeg å se bort i fra redslene, for ved siden av det som for en sårbar sjel som meg til tider har føltes ut som hat, får jeg også så mange fine meldinger, kommentarer og mailer hver eneste dag, selv brev har jeg fått, av unike og enestående mennesker som vil fortelle meg at det jeg gjør betyr noe, at det gjør en forskjell, at det endrer folks perspektiver og synspunkter på livet, og det er for de og dere jeg gjør dette, ved siden av det at jeg elsker å skrive så klart, og så lenge det er noen av dere igjen, så velger jeg å fortsette. 

Kjærligheten er ikke bare vakker, den er også sår og brutal, og like mye som den er livsviktig, kan den også være drepende. Om ikke kjærligheten, så konsekvensene av å la seg føle på den.

Tenk at vi før visste alt om hverandre, og at vi nå vet ingenting,

(Hvis vi ser bort i fra de de små samtalene vi bærer mellom oss i hemmelighet. De når vi ligger ved siden av hverandre, etter å uventet ha støtet på hverandre for første gang siden sist, og igjen har listet oss bort fra alle de andre, for å minne hverandre på hva kjærlighet er, og at den enda lever i oss, men at verden ikke tillater oss å få føle på den hver eneste dag, fordi vi traff den rette, da tidspunktet var feil, og det kan verken vi eller verden gjøre noe med, akkurat nå. Vi vet jo begge, at vi ikke klarer å holde oss unna hverandre for lenge, for selv om du lovet meg å aldri komme tilbake, og selv om jeg lovet deg at om du nå uansett skulle gjøre det, så skulle jeg i hvert fall ikke ta deg tilbake, så brøt vi begge løftene vi ga oss selv og hverandre, så her ligger vi, atter en gang, og aldri har vi følt en kjærlighet sterkere.

Kan vi egentlig klandres for denne evige runddansen vi aldri kommer oss ut av, for størst av alt er kjærligheten, det er jo tross alt den vi lever for, føler for, og alt i alt, så har det seg jo sånn, at så lenge det er deg jeg danser med, så kan vi gjerne danse litt til, om ikke for alltid. Jeg lever for disse nettene, de nettene vi ikke trenger å late som, late som at vi ikke elsker hverandre, de nettene jeg kan holde hendene mine ømt rundt ansiktet ditt og fortelle deg at jeg så slettes ikke har glemt deg, jeg bare later som, akkurat som du, for jeg kommer dessverre aldri til å glemme deg, aldri. De nettene vi kan tillate oss selv å føle på de følelsene som sitter i oss hver dag, men som vi må ignorere, skjule, og late som ikke er der. De nettene hvor jeg får ligge på brystet ditt, mens jeg kiler deg på magen og hører hjertet ditt slå, mens fingrene dine tvinner seg inn i håret mitt og leppene dine treffer pannen min, igjen og igjen. De nettene jeg får komme hjem, hjem til roen, og hjem til deg. Jeg finner tryggheten i armene dine, den jeg ikke finner i noen andres, jeg finner universets fineste gave og største glede i smile ditt, og jeg finner meningen med livet når hjertet mitt, slår i takt med ditt, og øynene dine møter mine.

Men denne runddansen, den vi så gjerne skulle danset med hverandre inn i evigheten, den må ta slutt en dag, den også, for selv om universet fortsetter å føre oss sammen, igjen og igjen, så må det være grunn i at verden ikke tillater oss to, du og jeg. Vi kan ikke holde hverandre hardere i det vi ber hverandre om å gi slipp, for handlinger sier tross alt mer enn ord, så om ikke i natt, så kanskje i morgen, må vi slippe tak og bite i sorgen, som kanskje aldri helt vil gå over. Vi må våge å sove alene, våkne alene, leve alene, møte frykten i at vi kanskje aldri finner en kjærlighet som denne igjen, og vie all får tro til romantiske komedier som gir håp om en kjærlighet enda større.)

og snart vet vi enda mindre. Det er noe hjerteskjærende ved det, noe som er sårere enn det meste her i livet, samtidig som det også er vakkert, for kjærligheten er alltid vakker, og det hjerteskjærende er enda vakrere, fordi det er sårt, og er vi ikke alle vakrest, når alle hudlag er av, når vi lar oss selv bare være. Det at de vi på et punkt i livet sto hverandre nærmest, du som kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv, du som skulle være en del av livet mitt for alltid, men som ikke lenger er det. Det at hun nå vet alt jeg før visste, og det at han nå vet mer enn du gjorde. Det at vi går forbi hverandre som fullstendig fremmede, kun som alle andre forbipasserende (hvis vi ser bort i fra magesuget og hjertet som faller ti tusen fot), som om vi aldri har møttes, sett hverandre før, som om vi ikke har alle disse minnene vi bærer mellom oss, som om vi og det livet vi skapte og hadde sammen aldri fantes, som om det og vi aldri betydde noe, var noe, selv om vi en gang var alt. 

2 tanker om “Det som før var et helt liv, bæres mellom to mennesker, som nå kun er fremmede forbipasserende for hverandre”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s