Wow. For et eventyr dette ble! Noe som for andre kanskje er lite, men som for meg ble veldig, veldig stort. Det å reise på egen hånd, med det som føltes ut som et helt liv pakket ned i sekken.
I mange år har jeg lett, men jeg har ikke funnet meg noen steder. Da jeg satt der mellom majestetiske fjell og blågrønt hav helt alene fant jeg plutselig det jeg så lenge har lett etter.
På en eller vanlig mandag bestemte jeg meg for å reise på tur. Jeg hadde tenkt meg opp på Hardangervidda for å sykle Rallarvegen. Det var meldt dårlig vær og sist vi syklet der var det meldt strålende sol, men vi ble møtt av alle årstidene på én gang. Jeg bestemte meg derfor for å reise dit solen skulle skinne mest den kommende uken, og det viste seg å være i Lofoten. På et blunk hadde jeg bestilt en enveis billett: Oslo – Bodø – Leknes allerede på torsdag, og før jeg visste ordet av det satt jeg på flyet. Et flybytte og en taxitur senere kom jeg frem til første overnattingssted. Jeg kom frem til midnattsol, og av alt det vakre jeg har sett så er dette det vakreste. Det var faktisk så vakkert at jeg endte opp med å sove der hver natt.
Å våkne til lyden av havet som slår mot land, sand mellom tærne og sauer som står rett utenfor teltet gjør noe med deg. Det gjorde i hvert fall noe med meg. Det skal sies at jeg gråt mye på denne turen, både på godt og på vondt.
På andre siden av fjellet fra Uttakleiv ligger Hauklandstranda. For å komme dit måtte jeg gå gjennom tunellen, men heldigvis var det refleksvester i postkassene på hver side. Sekken var så tung at jeg ikke klarte å løfte den opp på ryggen selv. Jeg lente den over på store steiner for å få den på, så tuslet jeg over til den andre siden. Jeg ble møtt av mennesker som spiste is, badet og spilte volleyball. Da jeg skulle gå min første topptur (i livet) hadde jeg ingen steder å legge utstyret mitt, så jeg måtte bare legge det fra meg og håpe at ingen ville ta det. Toppturen ble som forventet utfordrende, men jeg tok det med ro og koste meg hele veien. Jeg ble møtt av en helt surrealistisk og vanvittig utsikt på toppen.
En av dagene fikk jeg skyss av familie fra Leknes til Svolvær, og der sto kajakk for tur. Jeg padlet sammen med en instruktør, en fransk familie og et eldre amerikansk ektepar. For en koselig gjeng vi ble og for en tur vi hadde. Norge på sitt absolutt fineste! Fire timer ute på havet og lunsj på en tilfeldig strand. Det blir faktisk ikke bedre.
Planen var å bli i Svolvær over natten, men da jeg fikk mulighet valgte jeg å reise tilbake til Uttakleiv. Det endte opp med å bli siste natt i mitt kjære Lofoten, da kroppen ikke strakk til og været snudde.
Jeg har familie som bor i Tromsø, og da jeg fikk muligheten til å bli med dit valgte jeg å utfordre meg selv med det siste som var igjen av krefter, og tok en beslutning om å bli med til Nordens Paris. Det var kanskje ikke helt sånn jeg hadde sett for meg at turen skulle bli, men det endte opp med å være riktig avgjørelse og jeg fikk et nytt lite eventyr ut av det.
I Tromsø overnattet jeg på en camping før siste natt ble tilbragt hos familie. Det regnet og var gjørmete, og hele teltet ble invadert av alle mulige insekter. Likvel føltes det ut som luksus, fordi det var første gang på turen at jeg hadde tilgang på annet enn utedo. Det var kaldt, men det gjorde ingenting da jeg kunne dusje i varmt vann (selv om jeg måtte unngå å vaske håret for å ikke bli for kald til natten). Endelig hadde jeg også mobildekning og mulighet til å lade powerbank. Jeg ble der i to døgn, mellom buskas og regnbyger, men misforstå meg rett: det var helt nydelig. Jeg tok blant annet turen opp til Fjellheisen, hvor jeg fikk se Tromsø i panoramautsikt. Rosa fjelltopper med et snev av snø er ikke noe en østlending tar for gitt, og jeg ble sittende i mange timer.
Takk, Lofoten og Tromsø for alt dere ble for meg. Og takk til alle som hjalp meg på veien, kjente og ukjente. Jeg er evig takknemlig.
Rikke Gunnersen 