Takk for at du dro fra meg

«Hold meg», hvisker jeg i det vi går lange steg i høye hæler. Jeg har stram hestehale og går med hodet hevet. Vi går på lang, lang rekke, som vi alltid gjorde før. «Hold meg», hvisker jeg igjen, og før jeg vet ordet av det går vi alle hånd i hånd. Jeg har en på hver side og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjør nå som de også har fått øye på det samme som meg. «Hardere», hvisker jeg. «Hardere.» Jeg er nummen og kjenner ikke bena mine. Det føles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene på dem, men de holder så hardt at de nærmest bærer meg. Jeg er ikke helt sikker på hvor det har blitt av hjertet mitt, det dunker i fingertupper og i halsen. Jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. «Vi har deg» hvisker de, «Vi har deg.» De har bestemt seg; Jeg kan bare falle jeg, så lang eller kort jeg er (først og fremst liten akkurat nå). For uansett hvor mange ganger jeg mister meg i kveld, så kommer de løpende, tar tak i armene mine og drar meg opp. For livet det går videre og tiden leger alle sår, og i mellomtiden skal jeg plastre og rive om hverandre. Jeg skal falle og jeg skal fly.

Processed with VSCO with b1 preset

Et engelsk sitat sier det så godt: at vi ikke slutter å elske solen bare fordi vi ikke ser eller føler den. Litt sånn er det med mennesker vi har elsket også.

Min trygge havn. Roen som fulgte ved å vite at jeg alltid kunne seile hjem, når bølgene ble for store og jeg for liten. I armene dine var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet og brukte det vi hadde for å lage et hjem. Vi trengte ikke mer enn hverandre. Din kropp inntil min kropp for å holde varmen. Kyssene mettet både tørste og sult. Du ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto du ikke lenger og vinket meg hjem. Havnen var ikke annet enn knuste plankebiter og jeg ble sendt til sjøs uten redningsvest og med hull i båten.

Processed with VSCO with b1 preset

Det er en absurd sorg å forholde seg til, det når hjemmet ditt våkner opp en dag og ikke elsker deg mer. Plutselig føles ingenting som hjemme og alt føles utrygt. Det er ikke noe som bare forsvinner, det forandrer oss.

Vår kjærlighet strakk aldri helt til, samtidig som den strakk lenger enn noe annet. Du var glad i meg på dine måte og jeg glad i deg på min. Vi fant aldri helt balansen. Vi elsket hverandre akkurat litt for mye, men ikke nok. Du trengte meg og jeg trengte deg, men det skulle aldri bli oss.

Processed with VSCO with b1 preset

Du er en del av meg, ta vare på den.»

Forlat meg igjen

«Jeg våkner brått. Dynen er klistret til kroppen og kinnene er glovarme. Jeg klarer ikke helt å skille hva som er svette og hva som er tårer. Du kom tilbake, i drømmen som i virkeligheten. Du tar plass i hele meg og slipper ikke taket. I drømmene som i virkeligheten kan jeg se meg selv utenfra. Jeg fremstår naiv og uten respekt for meg selv. Det er bare det at når du ser på meg med det blikket du kun har for meg, og øynene dine forteller meg at du fremdeles elsker meg óg – da klarer jeg ikke å la være. Kanskje er det nettopp derfor du har mot nok til å forlate meg igjen og igjen, fordi du vet at jeg vil være der når du kommer tilbake.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg har aldri vært så svak for noen (eller noe) som det jeg er for deg. Det er som om verdighet ikke finnes. Jeg fortsetter å sette meg selv i en posisjon som ødelegger meg. Jeg blir aldri den samme igjen og det er ingen verdt.

For det er ikke lenger sånn at det er du som holder meg, vi som holder hverandre. Nå er det bare jeg som holder deg. Det vet jeg og det vet du. Det er du som har kontrollen. Du kan være så liten du bare vil sammen med meg og vite at du er trygg hos meg, men med en gang jeg føler meg trygg nok sammen med deg, forsvinner du.

Processed with VSCO with b1 preset

Du forstår ikke meg og jeg forstår ikke deg. Du vet ikke hvor vondt det er å bli og jeg vet ikke hvor vondt det er å gå. Det er sånn vi er ulike; Du er en sånn som går og jeg er en sånn som blir. Du tenner lys for så å slukke de igjen. Jeg blåser liv i glør som ble til aske for lenge siden.

Bygget på savn og en romantisert – og dermed falsk virkelighet lager jeg et bilde av et menneske som ikke eksisterer. «Alt var bedre før» og det er litt sånn vi mennesker fungerer. Vi fortrenger smerte og forstørrer glede. Slik gjør jeg det med deg. Jeg er mer opptatt av at du skal like meg enn å kjenne etter om jeg fremdeles liker deg. Det er kanskje det som er «en hekt», det å lete etter svar om hvorfor jeg ikke var rett for deg, selv om jeg egentlig vet at du ikke var rett for meg. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal klare å leve med meg selv, når du ikke gjorde det.

Processed with VSCO with b1 preset

Et knust hjerte er ikke som et brukket ben eller en brukket arm. Ingen kan lappe deg sammen på samme måte som med en gips eller bandasje. Du må gjøre det selv, helt alene. Bit for bit. Og kanskje er det noe som aldri går helt over.»

Lov meg at du savner meg óg

Jeg tenkte jeg skulle dele fra arkivet igjen. Jeg har så mye jeg vil dele med dere, men jeg er redd. Redd for å være for mye eller for lite. Redd for at det jeg skriver er for nært eller for fjernt.

Før visste vi alt, nå vet vi ingenting om hverandre. Det hvis vi ser bort ifra blikkene vi fremdeles veksler de gangene vi møtes i forbifarten og ingen andre ser oss, i all vår hemmelighet. Blikkene som minner oss på hva kjærlighet er og at den fremdeles lever i oss.
Størst av alt er kjærligheten. Vi lovet hverandre å aldri komme tilbake til hverandre, men vi ble så mye større enn det. Vi står i en runddansen som ser ut til å aldri ta slutt, men så har det seg sånn at så lenge det er deg jeg danser med kan jeg gjerne danse litt til. Det er når det er oss to i all vår hemmelighet at vi ikke trenger å late som. Du trenger ikke late som at du ikke elsker meg og jeg trenger ikke å late som at jeg ikke elsker deg. Vi kan minne hverandre på at vi ikke har glemt hverandre, vi bare later som. Jeg glemmer deg aldri. I all vår hemmelighet får vi komme hjem: hjem til roen og hjem til deg. Det er jo fremdeles sånn, at når hjertet ditt slår i takt med mitt finner jeg meningen med livet .

Snart, snart danser vi ikke lenger. For selv om vi fortsetter å finne sammen, så vet vi begge at det ikke skal bli oss to. Vi må slippe taket. Om ikke i natt, så kanskje i morgen.
Snart vet vi enda mindre, enda mindre om hverandre. Snart vet de mer om oss enn det vi gjorde, og vi blir bare to fremmede forbipasserende med hjerter som faller titusen fot i det dine øyne finner mine. Snart er det som om minnene vi bærer mellom oss, det vi skapte og var aldri fantes.

Kjærligheten er altoppslukende, den er barnlig og kaotisk. Like mye som den er livsviktig kan den også være ødeleggende; Om ikke kjærligheten, så konsekvensene av å la seg føle på den. Men kjærligheten er også vakker, alltid vakker. Den er så ektefølt og blottlagt.

Du skal klare deg

Det var et sånt skrik som ikke kan tas feil av. Det var alvor og de visste det. Mamma dro meg ikke inntil seg slik hun pleier, men la hodet sitt forsiktig på skulderen min. Hun visste at jeg trengte plass. De satt helt stille sammen med meg, mens jeg gråt.

Litt etter litt fant jeg tilbake til pusten. Nå hadde det skjedd, det jeg så lenge hadde ventet på. Nå ser han på henne, slik han bare så på meg.

Jeg må gå nå

Så klart vil det ta tid. Det å gi slipp på det du elsker. Det er å gjøre det motsatte av det alt i deg sier at du skal gjøre. Det er å gå i mot deg selv fullt og helt, men du må for at du skal få det bedre. Du kan ikke holde fast på noe som ikke lenger er. Du kan ikke bli bare sånn i tilfelle. Kjærlighet er å kjempe sammen, og når den ene bare tar kan du ikke fortsette å gi. Du må videre.

Sorg

Siterer en venn: «Sorg er ikke en tilstand som for eksempel det å være sint eller glad. Det er tyngden av et tap, det er noe du bærer på skuldrene. Sorg gir deg et spesielt drag i ansiktet.» Jeg vet ikke helt om det finnes noe mer beskrivende enn det, i hvert fall ikke for min sorg.