Noen av sommerens bortgjemte notater

«Det er som om jeg prøver å skrive meg hel, som om jeg håper at ordene en dag skal fylle meg, slik at jeg ikke lenger har plass og rom nok til deg.»

«Det er de gangene vi i ren og skjær fortvilelse forteller hverandre at vi ikke kan være sammen, at vi ikke hører sammen, at fortiden rev oss i filler og at vi aldri kan bygge det opp igjen – det er de gangene frykten gjør oss til løgnere. Det er de gangene tid ikke finnes, de gangene vi ligger ved siden av hverandre og øynene våre møtes, finner hjem; som om hele verden ligger der rett foran oss og verken noe eller noen kan gjøre oss vondt – det er de gangene vi ikke klare å skjule sannheten – at det er oss to, du og jeg.»

Processed with MOLDIV

«Så strøk han meg over tærne og begynte å gråte idet han innså at han aldri skulle få kile meg igjen. Høre meg le. Han fortalte meg alt det jeg i så lang tid har lengtet etter å høre. Jeg ble sittende å se på han snakke, det var noe godt i å se han gråte, det å se at også han bare er et menneske. Hvis dette skulle bli siste gang jeg så han slik ville jeg huske hver minste lille detalj, jeg våget ikke ta øynene bort fra han. Vi ble sittende å tviholde rundt og på det siste som var igjen av oss.»

«Jeg blir liggende i solen hele dagen, kanskje prøver jeg å brenne han av meg. Er det ikke rart hvordan et savn føles på kroppen? Tidligere i dag satt det en flue på låret mitt, og før jeg rakk å registrere hva det var føltes det i noen sekunder ut som fingertuppene hans.»

«Jeg leter etter fargen på øynene dine i alt jeg ser, jeg lengter etter deg i hvert menneske jeg møter.»

Takk for at du dro fra meg

«Hold meg», hvisker jeg forsiktig, i det vi går lange steg i høye heler, med stramme hestehaler og hodene hevet. Vi går på lang, lang rekke, som vi alltid gjorde som små. «Hold meg», hvisker jeg igjen, og før jeg vet ordet av det, går vi alle hånd i hånd, jeg har en på hver side, og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjør nå, nå som de også har fått øye på det samme som meg. «Hardere», hvisker jeg. «Hardere». Hele meg er nummen, jeg kjenner ikke bena mine, det føles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene deres, men nå holder de så hardt at de så godt som bærer meg. Blodet har falt til tærne, og jeg er ikke helt sikker på hvor det har blitt av hjertet, det dunker i alt fra fingertupper til hals, hele meg er i høygir og jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. De fortsetter å gå, målrettet, «Vi har deg» sier de, «Vi har deg». De har bestemt seg, «Du skal klare det her, du skal klare det her, denne gangen skal det gå bra, vi lover, det er annerledes nå. Du er annerledes», forteller de meg gjentatte ganger. Som ei av bestevenninnene mine skrev engang «Javel, verden kan bare falle den, og plutselig ligger jeg der, men du legger deg ned ved siden av meg du. Lar meg puste litt. Tar meg i armen, og drar meg opp. Det gjør du» og det, det er det de gjør i kveld. Jeg kan bare falle, så lang jeg er, så mye og lenge jeg bare orker, for jeg vet at uansett hvor mange ganger jeg mister meg selv, kroppen og hjertet mitt i kveld, så vil de komme løpende og ta meg i armen, dra meg opp og hive meg ut på dansegulvet. For livet det går videre og tiden skal lege alle sår, og i mellomtiden skal jeg plastre og rive om hverandre, jeg skal falle og jeg skal fly. 

Processed with VSCO with b1 preset

Et engelsk sitat sier det så godt, så godt – at realiteten er jo den, at vi ikke slutter å elske solen bare fordi vi ikke ser eller føler den, og litt sånn er det med mennesker vi har elsket også. For selv om de nå ikke er stort annet enn et fjernt minne, så var de på et tidspunkt et menneske du elsket med alt du hadde og var, høyere enn livet, høyere enn noe annet. Er det ikke rart hvordan noe så ekte, noe så sårt og sjeldent kan forandre seg? Hvordan det ender opp med å bli til en sorg du aldri før og kanskje aldri igjen vil kjenne til. En sorg over et menneske som enda lever i beste velgående, men som ikke lenger lever sammen med deg, og aldri skal gjøre det igjen.

Min trygge havn. Roen som fulgte ved å vite at jeg alltid kunne seile hjem, når bølgene ble for store og jeg for liten. At han alltid ville stå der og ta meg i mot. Aldri før har jeg kjent på en trygghet som den. I armene hans var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet, brukte det vi hadde for å lage et hjem. Vi trengte ikke mer, vi trengte ikke mer enn hverandre, enn hans kropp inntil min kropp for å holde varmen, kyssene mettet både tørste og sult. Han ble mitt fristed, min pustepause. Hjertene våre ble så synkroniserte at de avhenget av hverandre for å slå. Han ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto han ikke lenger å vinket meg hjem, havnen var ikke annet enn knuste plankebiter og jeg ble sendt til sjøs uten redningsvest og med hull i båten. Tryggheten, den som ble det det råeste og mest ekte jeg har følt på i hele mitt liv, den var kanskje ikke en trygghet likevel, for plutselig ble alt tatt i fra meg, og det er ikke noe trygt ved det. Kanskje er det også derfor jeg snur ryggen til ethvert menneske som kommer for nært, et menneske som får meg til å føle på det jeg før kjente til så godt. For finnes egentlig trygghet om vi ikke klarer å finne den i oss selv? 

Det er en spesiell sorg å forholde seg til, den er ulik alt annet. Det er mange av oss som lenge har forsøkt å sette ord på den, men dette er et slikt tilfelle hvor ord ikke strekker til, den kan bare føles. Det når hjemmet ditt våkner opp en dag og ikke elsker deg mer. Plutselig føles ingenting som hjemme og alt i og rundt deg føles utrygt. Det er ikke noe som bare forsvinner, en sånn type sorg. Det lever i og med oss, og uansett hvor takknemlig du kanskje er for at det mennesket ikke lenger står ved din side, så var det på et tidspunkt en skyhøy og frydefull forelskelse du aldri trodde skulle falne, og på et annet tidspunkt en bunnløs smerte du aldri så for deg å overleve. Det gjør noe med mennesker, det forandrer oss, og hver gang du ser dette mennesket, som fikk deg til å føle på alt dette, vil hjerte og blod falle ti tusen fot, det kommer vi ikke foruten. 

Processed with VSCO with b1 preset

«Kjære jenta mi, det er ikke han du savner, det har du aldri gjort, ta deg selv tilbake til den tiden da det var han som kjempet seg halvt i hjel for deg, fordi du på det dypeste av det indre i deg visste at det ikke var rett, at han ikke var rett for deg og at dere ikke var rett for hverandre, husker du ikke det? Den tiden du nektet for alt kropp, sjel og hjerte fortalte deg, fordi dere allerede hadde kommet for nært, for nært til å snu.»

Er det ikke merkelig hvordan ting plutselig en dag kan forandre seg? Du våkner like paralysert som du har gjort hver dag siden den dagen, du makter så vidt å sette deg opp i sengen, og klumpen er der enda, den med konsekvensene og bivirkningene som følger ved å elske noen som ikke elsket nok eller som kanskje elsket litt for mye. Men likevel, så er det noe som er annerledes. Du forstår hvorfor det måtte skje. Du ser det hele så klart, klarere enn noengang, som om du har gått i en hypnose eller i blinde i alt for mange år. Du ser hvorfor dere ikke var rett for hverandre, hvordan kjærlighet gjør blind. Hvordan forholdet holdt deg igjen, hvordan du mistet deg selv i det og i et annet menneske, hvordan du sto på stedet hvil og satt et annet liv foran ditt eget. Hadde han ikke forlatt deg, og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg, så hadde du blitt, du hadde blitt for alltid, for du elsket for mye. Du elsket så høyt at du forsvant i det. Du ble et menneske du er livredd for å bli igjen, et menneske du ikke er ment til å være. Et menneske som sluttet å skrive, sluttet å ta bilder, sluttet å dusje, sluttet å drømme, sluttet å gjøre, sluttet å ta vare på seg selv og de rundt seg, og det fordi du elsket høyere enn alt, høyere enn livet, høyere enn det er sunt å elske. Takk Gud, takk Gud for at han dro fra meg, og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kommet tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg, for jeg hadde aldri klart å dra, uansett hvor ulykkelig det kunne gjøre meg, uansett hvor feil jeg visste at vi var. Jeg hadde blitt jeg, jeg hadde blitt. Er det rart jeg er redd for å elske igjen. 

Takk i dette innlegget har ikke samme betydning som takk ofte har. Du skal aldri takke noen for det vonde de har påført deg, om det så har vært personens hensikt eller ikke, og selv om det i det store og hele har ført til at du har vokst. For uansett bakgrunn så er det ingenting som kan forsvare det å behandle noen urett, det finnes ikke unnskyldninger for slikt. Ja, jo; vi er alle bare mennesker, og de fleste av oss går aldri inn i noe med ønske om å såre noen, det er som oftes det siste vi vil, men det har seg jo sånn at de eneste feilene vi kan lære av er våre egne, og da har det dessverre en tendens til å gå ut over andre, men det er fortsatt ikke ok, for selv om du kan velge å tilgi, så glemmes det aldri. Tilgi den dagen du gjør det for deg selv, når du er klar for å gi slipp og gå videre, den dagen det er tydelig at personen virkelig har fått forståelse for hva dens handlinger og ord har gjort med deg, og derfor kan si unnskyld og virkelig mene, slik du fortjener.

Processed with VSCO with b1 preset

Hvis du først skal takke noen, så er det kun deg selv og de som har bært deg, de som har elsket deg de dagene du har vært vanskelig å elske, de som har stått ved din side selv da du har dyttet dem bort, og luktet som krig og sorg. Dere har klart å snu dette om til en læringskurve, til noe som har gjort deg klokere og ført deg nærmere den du ønsker å være, til noe som vært sårt, men også vakkert. Sammen har dere plukket opp alt som har blitt tråkket på, og lappet deg sammen igjen. Dere har kjempet en dagelig kamp mot åpne sår som igjen og igjen har måtte sys. Det er ikke situasjonen du blir satt i som gjør deg sterkere, eller mennesket som har satt deg der, for det er in the first place en situasjon du ikke skulle stått ovenfor. Ingen situasjon er en del av en større plan som skal tvinge deg til å lære, til å vokse, selv om det er det vi forteller hverandre. It´s all on you, for erfaringene blir til i det vi velger å gjøre noe med situasjonene, det avhenger av hvordan vi velger å overkomme situasjonene, hvordan vi reiser oss og hva vi velger å ta med oss, hvordan vi velger å lære av de, hvilken retning vi tar det og hvordan vi velger å gå videre fra det.  

Forlat meg igjen

Nb, skjønnlitteratur

Jeg drømmer om det enda. Slipper ikke fri. Det slipper ikke tak. Det har funnet og tatt sin plass i kroppen min, blitt en del av meg. Ligger der like naturlig som hver blodåre, hvert organ, hver celle og hvert hjerteslag. Jeg våkner brått. Dyna er klistret til kroppen og kinne er glovarme, klarer ikke helt å skille hva som er kaldsvette og hva som er tårer. Han kom tilbake, han kom tilbake. I drømmen som i virkeligheten. Han så meg så dypt inn i sjelen, så langt inn i hjerterota og tryglet meg om å tilgi, og før jeg visste ordet av det var armene mine rundt hele han, mens han hvilte hodet sitt inntil brystet mitt. Jeg husker følelsen enda, den blir med meg gjennom hele dagen, sitter i meg og tar opp all plass, jeg får ikke tid til annet enn å føle på den. Jeg kunne se meg selv utenfra, som om jeg var flue på veggen i mitt eget liv. Vi ble sittende i en trapp. Jeg ser det så godt, det alle snakker om, det uforståelige håpet som finner plass i brystet mitt og som ukontrollert skinner ut gjennom øynene mine, i det sekundet han ser på meg som om jeg er hele verden, som om hans liv avhenger av at jeg er en del av det, med det blikket han kun har for meg. Jeg så det så tydelig, han må ha lagt merke til det alle disse gangene, han også, og kanskje var det derfor han hadde mot til å forlate meg igjen, fordi han visste at jeg ville være der om han en dag trengte meg.

Jeg blir sittende en stund med øynene lukket, går igjennom drømmen igjen og igjen, det er som om den er tatt ut fra virkeligheten. Jeg kan se all verdighet og selvfølelse forsvinne i det håpet setter seg i meg. Jeg kan se hvordan jeg forsvinner uten å vite det selv. Jeg ser så ynkelig ut, tenk å være så svak for et annet menneske. Hvorfor har jeg satt meg selv i den samme situasjonene så mange ganger, i en situasjon som har tatt hele meg fra meg, som har slått pusten ut av meg, revet opp bryst og brukket hvert eneste ribbein, og dermed hatt hjertet lett tilgjengelig, for så å knuse det i fillebiter. Jeg blir aldri den samme, og det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with b1 preset

Plutselig legger jeg merke til det, at det er jeg som enda holder han, skulle det ikke vært han som holdt meg, at jeg var den av oss som fikk føle på trygghet og bekreftelse, i dette tilfellet. Han er den av oss som viser seg svak, og da blir jeg den som holder seg sterk, sånn er det med oss mennesker, som når den ene er reddere for edderkopper enn den andre, selv om den andre også er redd, så går det på ren automatikk når vi ser at den andre er svakere i situasjonen, da dukker det opp et instinkt i oss, men fremdeles, på et eller annet vis, er det fremdeles han som har kontrollen. Det vet han, og det vet jeg. Uansett hvor sår og liten han velger å være med meg, så er han trygg på at jeg aldri kommer til forlate han, han er trygg på at jeg elsker for høyt til å noengang kunne utnytte noe slik. Men i det sekundet vi bytter plass, i det sekundet jeg viser at jeg trenger han, sår og liten, og i det han vet at han har meg akkurat der han vil ha meg, så forsvinner han, nå som sist. Så lukker jeg opp øynene, uviten om at dette var en drøm eller virkelighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg tror jeg aldri helt vil forstå det, hvordan det er mulig å forlate et menneske med rødsprengte og hovne øyne, som skriker til bristepunktet etter hjelp, til det ikke er mer luft igjen, om du bare ikke kan bli her litt til, til det kanskje går over. Et menneske som blir tvunget til å føle sitt eget hjerte knuse, en psykisk smerte så brutal og hjerteskjærende at den kan ta liv. Hvordan er det mulig å gjøre noe slik? Tenne et lys, for så å slukke det. Hvordan er det mulig å gå i fra en situasjon du lagde selv, upåvirket? Er det en overlevelsesteknikk, må du distansere deg selv for å ikke falle sammen, er det slik det fungerer? Er du for svak til å bære konsekvensene av dine egne valg? 

Processed with VSCO with b1 preset

Det er absurd, hvordan vi lager et menneske som ikke eksisterer, bygget på savn og små glimt av minner som er mer fantasi enn virkelighet. For alt var tross alt bedre før, det er sånn vi mennesker fungerer, vi gjør det som ikke alltid var like godt mindre enn det som er rettferdig, og det som var godt større enn det noengang var. Grunnmuren, den er bygget på spørsmålene vi blir etterlatt med, og trangen til å få svar. Trangen til å forstå hvorfor noen valgte å forlate i stedet for å bli. Trangen til å finne ut hvorfor du ikke var nok og hva du kan gjøre for å være nok igjen. Ikke fordi du vil ha dette mennesket tilbake, tvert i mot, men fordi dette har ødelagt ditt syn på deg selv, din selvfølelse og selvtillit. Du får en trang til å overbevise dette mennesket om at de gjorde feil i å forlate deg, og først må du da overbevise deg selv om at dette mennesket er rett for deg, og da gjør vi det slik. Vi lager oss et bilde av et menneske som ikke eksisterer, et menneske vi ikke kan leve uten, at hjertet vårt avhenger av deres for å kunne slå. Besatt, går inn i en form for hypnose, manipulerer oss selv, glemmer helt at den eneste vi skal overbevise oss selv om at vi er god nok for er nettopp oss selv, ingen andre, de du må overbevise fortjener deg ikke. Det har aldri vært mer sant enn nå, det at kjærlighet gjør blind. Sårt og brutalt. Tenk at vi bruker flere år på å komme oss over mennesker vi vet ikke er rett for oss, fordi vi trenger svar på hvorfor vi ikke var rett for dem, i håp om å noengang kunne klare å leve med oss selv igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

«Jeg forstår ikke hvordan du overlevde, hvordan du overlever. Jeg har aldri forstått det før nå, det du skriver om, og nå er det ingenting som gir mer mening enn dine ord», sier en venn av meg, som dessverre også nå føler på de samme følelsene. «På dager som denne er jeg ikke helt sikker om jeg overlevde, om jeg overlever, for det sitter så hardt i, og selv om jeg har funnet meg selv, så var det også en del av meg som ble borte, og jeg vet ikke helt om jeg noengang vil få den helt tilbake. Kjære vennen min, som jeg skulle ønske du ikke forsto», svarer jeg.

Et knust hjerte er ikke som et brukket ben, en brukket arm eller et brukket ribbein. Det er ingen andre enn deg selv du kan søke hjelp hos. Det er ingen som vil ha svar eller bandasje eller noe som kan lappe deg sammen igjen. Du må gjøre det selv, alene, bit for bit. Og kanskje er ikke det nok heller. Kanskje vil det være en del av deg til døden skiller dere ad, kanskje er det noe som aldri helt går over.

Storbyen. Midt i alt kaoset, alle menneskene, faller jeg til ro, og finner meg selv.

«Alt til sin tid, kjære. Alt til sin tid. Se hvor langt du har kommet. Du puster, du lever. Du skjelver litt enda, men det gjør ingenting. Snart har du stålkontroll, bare vent å se. Du går enda på dine to egne ben, du bærer deg selv alene, det er din egen ryggrad som holder deg. Du avhenger kun av deg selv for å eksistere, for å være noe.

Tenk at du reiser deg hver morgen. Styggen på ryggen du aldri blir kvitt, han som gjemmer seg under ribbein og hjerteslag, han som former en kvelende klump av angst og depresjon, sorg og frykt, djevel og faenskap. Han, ja han, han kan bare glemme å tro at han er den sterkeste av dere to, han var det kanskje før, men sånn er det ikke nå. Pust. Helt ned i magen, se hvordan den beveger seg. Pust. Så enda engang. Reis deg, som om han ikke er der, reis deg. Før våget du ikke sove fordi du fryktet å våkne til en ny dag, til en ny kamp, det var bortekamp hver eneste dag, og det visste du, det var umulig for deg å vinne. Tvang, tvang tvang tvang, det var like før du måtte låse dine egne armer og ben til sengen, så du ikke hadde sjans til å rømme fra mørket. Men nå, nå sovner du til din egen pust og dine egne hjerteslag hver eneste kveld. Ro. Uten en eneste anstrengelse. Det er hjemmekamp og du har sola i ryggen, alle du elsker sitter på tribuna og heier. Du sovner hver kveld med en kribling i brystet, og det fordi du føler deg så heldig som får være en av de som får lov til å våkne igjen. 

Processed with VSCO with a6 preset

Du har klippet håret, gjort det lysere, tatt hull i ørene. Du danser på vei til butikken. Du gråter litt enda, men det gjør ingenting. Du kysser. Du ler. Du skriver litt igjen, sakte, men sikkert. Du går i de klærne du før gjemte lengst bakerst i skapet. Du våger å være. Du går på kumlokk igjen, trangen til å klappe deg selv på ryggen ti ganger, gjerne fler, den er borte, som så mye annet, helt borte. Du har bestemt deg. Ulykke finnes ikke. Du har kontrollen. Du har valget. Og du velger lykke. Hell. Du lærer deg å elske på ny, både deg selv og han som får holde rundt deg hver natt, livet og alt det innebærer. Aldri før har noe vært så sårbart, så skummelt som dette, men aldri før har noe vært så vakkert.

Processed with VSCO with a6 preset

Elsk meg, elsk meg igjen, elsk meg så høyt at jeg glemmer at jeg har elsket før. Elsk meg til det er ingenting igjen av meg, til jeg er flådd den dagen du forlater meg, så jeg må skrape meg selv sammen igjen. Jeg er sterk nok, jeg har gjort det før, og jeg skal gjøre det igjen. Elsk meg, nå mens vi kan.»

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

Aldri forlat meg

«Den eneste han vil prate om er meg, han nekter ethvert annet tema, inkludert han selv. Klokken har passert midnatt og jeg har ikke lenger telling på hvor mange timer vi har tilbragt sammen, så nå som mørket har omfavnet det utenfor, kan jeg like gjerne la det omfavne meg også. For kanskje er det best at han får rive av meg alle hudlag nå med det samme, for med hvert hudlag følger også trangen til å forlate meg, og kanskje, bare kanskje, vil det være mindre smertefullt, om han gjør det før jeg trenger han mer enn jeg trenger meg selv, før Beyoncés Die With You spilles på repeat i hjertet og i sinn; ´Cause darling I wake up so I can sleep with you, I open my eyes so I can see with you, and I live so I can die with you. And I don´t really need these fingers, if I don´t get to touch your spine, well, I don´t need these legs, if I ain´t walking by your side, and I don´t really need to be, if I can´t be with you, og det vil jo skje før eller siden, så la meg heller spille Sam Smiths Too Good At Goodbyes om og om igjen til det skjærer i ører og i hals; I know you’re thinkin’ I’m heartless, I know you’re thinkin’ I’m cold, I’m just protectin’ my innocence, I’m just protectin’ my soul. I’m never gonna let you close to me, even though you mean the most to me, ’cause every time I open up, it hurts, so I’m never gonna get too close to you, even when I mean the most to you, in case you go and leave me in the dirt, for han kommer jo til å forlate meg, han også, jeg forstår jo det.

Men i det jeg har forsvunnet inn i disse tankene og gått tom for noe å fortelle, revet brystet i to, vrengt og blottet sjela, og er forberedt på at vi aldri ses igjen etter dette, blir han bare sittende og se på meg, som om jeg er hele verden og enda litt til, så der sitter han altså, med hjertet på utsiden og med mitt i hendene sine, og forteller meg om jenta han trodde jeg var, men er glad for at jeg ikke er. Så forteller han om hun som er sårbar og varm, hjerteknust og mer på trynet enn de fleste, med en iskald front som lurer en hel del, aldri om noen kunne tenkt seg til at det er dette som finnes bak den. Han forteller om alt det vakre han ser i alle hennes feil og mangler, han forteller om at hun for han er nok akkurat som hun er, at jo mer hun er seg selv, jo bedre. Og ingenting har noengang gjort meg reddere enn akkurat dette, kanskje er det jeg som må forlate han, før han rekker å forlate meg.»

Øresus

Vil gjerne ha tilbakemelding på om dere foretrekker å lese tekstene selv eller om jeg skal gjøre flere slike videoer hvor jeg leser de for dere, eller om dere vil ha en blanding? Håper å få tatt flere bilder også, som jeg gjorde før, men 15kvm og det å bo i en by du helst ikke vil syntes, for ingen vil syntes her, her er vi alle bare like og sånn skal det visst være, og da blir det litt begrenset med muligheter til å ta bilder, but I will find a way, savner det veldig, og vet jo med meg selv at et innlegg føles lettere å lese, og bedre om det er passende bilder til også. Love you all mucho

Skjønnlitteratur, ikke fakta.

«du elska meg jeg elska deg du var alt alt alt og jeg var alt alt alt men det var ikke nok og kanskje var det for mye jeg vet ikke hvem av oss som ga opp først eller jo det var du og det var der det gikk skeis eller kanskje gikk det skeis for lenge siden kanskje var det min feil kanskje var det ingens feil kanskje var det bare det at det var faen så ekte men ikke rett og det er en av de mange tingene vi aldri vil få svar på men nå har jeg funnet ut at det er best sånn her vi måtte hvert til vårt gå egne veier jeg på den ene siden av jorda og du på den andre hjerteknus på hver vår kant savna hverandre inn i solnedgang og soloppgang fyllesnakk og edrue kvelder netter dager tilbake i tid tilbake i dine armer i all hemmelighet med dine fingre i ett med mine oss to du og jeg brutte løfter og store ord hat og elsk i en og samme følelse»

«men før delte vi alt og nå deler vi ingenting og jeg ville så gjerne ringe deg den dagen jeg falt i trappa så vi kunne ledd sammen sånn vi gjorde før det var jo tross alt det vi gjorde best der vi lå med hjertene på utsiden og med bena tvinnet inn i hverandre men så har jeg ikke nummeret ditt og du har ikke mitt selv om jeg kan det utenat og noen ganger når noen spør er det ditt jeg tar meg selv i å skrive ned for så godt kan jeg det faktisk bedre enn mitt eget og jeg er ikke en som pleier å huske numre og vi har jo blokka hverandre for lengst og takk gud for det egentlig men det siste jeg husker av deg er den kvelden ingen av oss husker stort mye av da vi så på hverandre sånn sånn vi alltid så på hverandre før med de blikkene vi kun har for hverandre kanskje er det en av de få tingene som aldri vil forandre seg vi fortalte hverandre akkurat litt for mye men ikke nok og kysset akkurat litt for lenge og da du våknet dagen etter hadde du ny kjæreste var det ikke du som sa at du aldri kom til å finne ei som meg senest kvelden før men kanskje er dette også en av de få tingene som aldri vil forandre seg du holder ikke ord og kanskje er hun ikke som meg og kanskje er det akkurat det du trenger akkurat som jeg trenger noe annet enn deg og i morgen tar jeg ett skritt videre i livet og da skulle du vært her litt likevel pustet meg i nakken i stedet for denne vinden som er så mye kaldere enn pusten din og du skulle fortalt meg at dette dette skal gå fint men så er du ikke her og vi deler ikke slikt lenger vi deler ingenting og det er så fucka for før delte vi et helt liv selv tannbørste delte vi og nå gratulerer vi ikke hverandre med dagen på facebook engang og jeg tror kanskje ikke vi er venner der heller tenk det før var du min verden og jeg din vi kretset rundt hverandre og nå har jeg gått meg vill og vet ikke helt hvem eller hva jeg er uten deg og hvordan skal dette gå for hvordan har du det egentlig har du også alle disse tankene er det ikke rart hvordan alt forandrer seg men jeg skal klare meg jeg jeg skal tvinne mine egne ben inn i mine og jeg skal puste meg selv i nakken eller kanskje ikke akkurat de to tingene men jeg skal ha hjertet på utsiden men med skuddsikker vest denne gangen og jeg skal le høyere enn vi lo og jeg skal fortelle meg selv at dette dette skal gå fint det for det skal det jeg skal klare meg jeg og tenk at jeg plutselig en dag skal møte et menneske jeg skal dele resten av livet sammen med hvor fint er ikke det for jeg har møtt min første kjærlighet men har jo enda den siste igjen og det er jo den som er selve livet»

Det som før var et helt liv, bæres mellom to mennesker, som nå kun er fremmede forbipasserende for hverandre

Jeg tenkte jeg skulle dele fra arkivet igjen. Jeg har så mye jeg vil dele med dere som ligger der, men jeg er så redd, så redd. Så redd for å være meg, at det ikke er godt nok, bra nok, at det er for mye, for lite, for nært eller for fjernt. Jeg er så redd for at det ikke skal treffe, treffe i hjerterota, eller for at det som det så mange ganger har gjort før skal treffe på feil sted hos mennesker som virkelig ikke skal føle seg truffet, fordi det jeg har skrevet har blitt lest som en faktabok i stedet for kunst, og derfor har det blitt tatt ut av sammenheng og blitt mistolket. Ingen skal føle at mine tekster handler om dem, for det gjør de ikke, jeg har bedre ting å skrive om, viktigere budskap å få frem. Nå velger jeg å se bort i fra redslene, for ved siden av det som for en sårbar sjel som meg til tider har føltes ut som hat, får jeg også så mange fine meldinger, kommentarer og mailer hver eneste dag, selv brev har jeg fått, av unike og enestående mennesker som vil fortelle meg at det jeg gjør betyr noe, at det gjør en forskjell, at det endrer folks perspektiver og synspunkter på livet, og det er for de og dere jeg gjør dette, ved siden av det at jeg elsker å skrive så klart, og så lenge det er noen av dere igjen, så velger jeg å fortsette. 

Kjærligheten er ikke bare vakker, den er også sår og brutal, og like mye som den er livsviktig, kan den også være drepende. Om ikke kjærligheten, så konsekvensene av å la seg føle på den.

Tenk at vi før visste alt om hverandre, og at vi nå vet ingenting,

(Hvis vi ser bort i fra de de små samtalene vi bærer mellom oss i hemmelighet. De når vi ligger ved siden av hverandre, etter å uventet ha støtet på hverandre for første gang siden sist, og igjen har listet oss bort fra alle de andre, for å minne hverandre på hva kjærlighet er, og at den enda lever i oss, men at verden ikke tillater oss å få føle på den hver eneste dag, fordi vi traff den rette, da tidspunktet var feil, og det kan verken vi eller verden gjøre noe med, akkurat nå. Vi vet jo begge, at vi ikke klarer å holde oss unna hverandre for lenge, for selv om du lovet meg å aldri komme tilbake, og selv om jeg lovet deg at om du nå uansett skulle gjøre det, så skulle jeg i hvert fall ikke ta deg tilbake, så brøt vi begge løftene vi ga oss selv og hverandre, så her ligger vi, atter en gang, og aldri har vi følt en kjærlighet sterkere.

Kan vi egentlig klandres for denne evige runddansen vi aldri kommer oss ut av, for størst av alt er kjærligheten, det er jo tross alt den vi lever for, føler for, og alt i alt, så har det seg jo sånn, at så lenge det er deg jeg danser med, så kan vi gjerne danse litt til, om ikke for alltid. Jeg lever for disse nettene, de nettene vi ikke trenger å late som, late som at vi ikke elsker hverandre, de nettene jeg kan holde hendene mine ømt rundt ansiktet ditt og fortelle deg at jeg så slettes ikke har glemt deg, jeg bare later som, akkurat som du, for jeg kommer dessverre aldri til å glemme deg, aldri. De nettene vi kan tillate oss selv å føle på de følelsene som sitter i oss hver dag, men som vi må ignorere, skjule, og late som ikke er der. De nettene hvor jeg får ligge på brystet ditt, mens jeg kiler deg på magen og hører hjertet ditt slå, mens fingrene dine tvinner seg inn i håret mitt og leppene dine treffer pannen min, igjen og igjen. De nettene jeg får komme hjem, hjem til roen, og hjem til deg. Jeg finner tryggheten i armene dine, den jeg ikke finner i noen andres, jeg finner universets fineste gave og største glede i smile ditt, og jeg finner meningen med livet når hjertet mitt, slår i takt med ditt, og øynene dine møter mine.

Men denne runddansen, den vi så gjerne skulle danset med hverandre inn i evigheten, den må ta slutt en dag, den også, for selv om universet fortsetter å føre oss sammen, igjen og igjen, så må det være grunn i at verden ikke tillater oss to, du og jeg. Vi kan ikke holde hverandre hardere i det vi ber hverandre om å gi slipp, for handlinger sier tross alt mer enn ord, så om ikke i natt, så kanskje i morgen, må vi slippe tak og bite i sorgen, som kanskje aldri helt vil gå over. Vi må våge å sove alene, våkne alene, leve alene, møte frykten i at vi kanskje aldri finner en kjærlighet som denne igjen, og vie all får tro til romantiske komedier som gir håp om en kjærlighet enda større.)

og snart vet vi enda mindre. Det er noe hjerteskjærende ved det, noe som er sårere enn det meste her i livet, samtidig som det også er vakkert, for kjærligheten er alltid vakker, og det hjerteskjærende er enda vakrere, fordi det er sårt, og er vi ikke alle vakrest, når alle hudlag er av, når vi lar oss selv bare være. Det at de vi på et punkt i livet sto hverandre nærmest, du som kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv, du som skulle være en del av livet mitt for alltid, men som ikke lenger er det. Det at hun nå vet alt jeg før visste, og det at han nå vet mer enn du gjorde. Det at vi går forbi hverandre som fullstendig fremmede, kun som alle andre forbipasserende (hvis vi ser bort i fra magesuget og hjertet som faller ti tusen fot), som om vi aldri har møttes, sett hverandre før, som om vi ikke har alle disse minnene vi bærer mellom oss, som om vi og det livet vi skapte og hadde sammen aldri fantes, som om det og vi aldri betydde noe, var noe, selv om vi en gang var alt.