Min trygge havn

«Hold meg», hvisker jeg i det vi går lange steg i høye hæler. Vi går på lang, lang rekke. «Hold meg», hvisker jeg igjen, og før jeg vet ordet av det går vi alle hånd i hånd. Jeg har en på hver side og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjør nå. «Hardere», hvisker jeg. «Hardere.» Det føles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene på dem, men de holder så hardt at de nærmest bærer meg. Jeg er ikke helt sikker på hvor det har blitt av hjertet mitt, det dunker i hele meg. Jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. «Vi har deg» hvisker de. De har bestemt seg. Jeg kan bare falle så lang eller kort jeg er – først og fremst liten akkurat nå. For uansett hvor mange ganger jeg mister meg selv til synet av deg, så kommer de løpende. Tar tak i armene mine og drar meg opp. For livet det går videre og tiden leger alle sår, og i mellomtiden må jeg plastre på og rive av om hverandre. Jeg skal falle og jeg skal fly.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg husker ikke hvor, men jeg leste en gang at vi ikke slutter å elske solen bare fordi vi ikke ser eller føler den. Litt sånn er det med mennesker vi har elsket også.

Min trygge havn. Roen som fulgte ved å vite at jeg alltid kunne seile hjem, når bølgene ble for store og jeg for liten. I armene dine var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet og brukte det vi hadde for å lage et hjem. Vi trengte ikke mer enn hverandre. Din kropp inntil min kropp for å holde varmen. Kyssene mettet både tørste og sult. Du ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto du ikke lenger og vinket meg hjem. Havnen var ikke annet enn knuste plankebiter, og jeg ble sendt til sjøs uten redningsvest og med hull i båten.

Vår kjærlighet strakk aldri helt til, men lenger enn noe annet. Du var glad i meg på din måte og jeg var glad i deg på min. Vi fant aldri helt balansen. Vi elsket hverandre akkurat litt for mye, men ikke nok. Du trengte meg og jeg trengte deg, men det skulle aldri bli oss.

Du er en del av meg. Ta vare på den.»

En hekt

«Du kom tilbake, i drømmen som i virkeligheten. Dynen er klistret til kroppen og kinnene glovarme. Jeg kunne se meg selv utenfra og jeg fremstår uten respekt for meg selv. Det er bare det at når du ser på meg med det blikket du kun har for meg, og forteller meg at du elsker meg óg… Da klarer jeg ikke å la være.

Processed with VSCO with b1 preset

På savn bygger jeg en falsk virkelighet, et menneske som ikke eksisterer. Det er ikke rettferdig ovenfor noen av oss. Jeg er mer opptatt av at du skal like meg enn at jeg skal like deg. Det er kanskje det som blir kalt en hekt. Det at jeg ønsker å være rett for deg, men glemmer å kjenne etter om du er rett for meg. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å leve med meg selv, når du ikke gjorde det.

Processed with VSCO with b1 preset

Du vet ikke hvordan det er å bli og jeg vet ikke hvordan det er å gå. Det er sånn vi er ulike; Du tenner lys for så å slukke de igjen. Jeg blåser liv i glør som ble til aske for lenge siden.»

Lov meg at du savner meg óg

«Før visste vi alt og nå vet vi ingenting om hverandre. Nå er vi bare to mennesker som møter hverandre og det som en gang var, gjennom blikkene som finner hjem idet vi haster, snubler og andre ganger somler forbi hverandre. Langs den veien vi trodde at vi skulle gå sammen, men som vi nå går hver for oss. Ingen andre vet hva de blikkene bærer. Det vil alltid leve i oss.

Jeg elsker deg ikke sånn som jeg elsker han eller sånn som jeg elsker henne, men jeg elsker deg sånn som jeg elsker deg. Litt annerledes enn før. I en annen form, på en annen måte. Men elsker deg, det gjør jeg. Jeg lovet deg jo det. Jeg har ikke glemt deg, jeg bare later som. Jeg glemmer deg aldri.»

Jeg ender ikke her

«Det var et sånt skrik ingen kan ta feil av. Mamma dro meg ikke inntil seg slik hun pleier, men la hodet sitt forsiktig på skulderen min. Hun visste at jeg trengte plass. De satt helt stille sammen med meg. Nå hadde det skjedd, det jeg så lenge hadde fryktet; Nå ser han på henne, slik han så på meg.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, men det var som om jeg trengte å gråte meg ferdig. Som om jeg visste at det var siste gang jeg gråt over akkurat dette. Litt etter litt kunne jeg kjenne hvordan sorgen gikk over i lettelse. Nå er det over. Nå er vi fri. Fri fra hverandre.»

Nå faller jeg

De fleste rundt meg har aldri sett meg gråte, ikke før nå. Jeg fikk alt på en gang. De fikk alt på en gang. Selv ukjente har sett meg gråte nå. I butikken og på bussen, midt på dansegulvet til og med. Jeg skulle ikke bli sånn her. Jeg vil ikke byrde andre med mine sorger, men nå har jeg snublet inn armene på bestevennen min og ligget i fanget til mamma, som om jeg skulle vært et barn igjen. Jeg er så redd for å slippe taket, men nå faller jeg.