Hei.

Herregud. Jeg har helt glemt hvordan jeg gjør dette, samtidig som at det er som om det er en del av meg, som at det ligger plantet i sjela mi. Du glemmer ikke hvordan du sykler de gangene det er lenge siden du har gjort det, selv om du kanskje er litt rusten til å begynne med. Slik føles det. 

Hei. Jeg har savnet dette, jeg har savnet dere. Jeg har hatt så mye på hjertet og visste aldri helt hvor jeg skulle begynne, derfor gjorde jeg det aldri. Jeg kan ikke huske sist jeg logget meg inn hit. Jeg må stoppe meg selv idet jeg begynner å bla nedover mot eldre innlegg, alt i meg vrenges bare av tanken. Den jenta, den jenta under her, hun reflekterer ikke den jeg er. Hun er for meg helt ukjent. Endeløse innlegg. Tekst på tekst på tekst. Bilder uten sjel. Det var ikke mer igjen av meg og det skinner sånn igjennom. Jeg ønsket ikke å være alt det, jeg ønsket ikke å være det mennesket jeg var, det mennesket jeg er, derfor sluttet jeg å skrive. 

Processed with MOLDIV

Det jeg skrev ble aldri stort nok for meg, bildene jeg tok ble aldri gode nok. Det var som om jeg gjentok hver eneste setning bare med andre ord. Jeg ville mer. Jeg følte meg fanget i meg selv, og det gjør jeg fremdeles. Et kaos på innsiden av en falleferdig kropp, med et hjerte i opprør og en sjel forvillet bort i motløshet. Hele sommeren har jeg lett. Lett etter meg. Lett etter mennesket jeg aldri har klart å la slippe frem. Selv i andre lette jeg, og på et tidspunkt fant jeg meg selv i øynene til en annen, og det var som det alltid er livets fineste følelse, men mennesker forsvinner og det er helt greit, alt går over og en dag finnes jeg igjen, bare i en annens. Jeg ville så inderlig ta tilbake motet, uavhengig av hvem jeg er og ikke, jeg ville så gjerne ta tilbake det eneste som noengang kun har vært mitt, men jeg vet ikke om jeg klarer, for i all letingen fant jeg enda mer frykt. Frykten for å aldri nå helt frem, frykten for at andre skal gå lei av meg, slik jeg gjorde.

Processed with MOLDIV

Jeg kan se hjertet mitt slå selv gjennom den tykke genseren. Stemmen er hes og nervøs, jeg leser det jeg skriver høyt for meg selv i håp om at det skal gi mer mening, slik som jeg alltid har gjort. Fingrene skjelver idet de beveger seg over tastaturet, og jeg vet fremdeles ikke hvem jeg er eller hva jeg egentlig prøver og ønsker å være. Tårene hviler i øyenkroken og jeg kan ikke huske sist jeg følte meg like naken som det jeg gjør nå, men jeg vil likevel bare fortelle dere at jeg vil prøve, om det så blir med dette.

Alt jeg har er mennesker, alt annet har blitt tatt i fra meg, derfor tviholder jeg på hvert eneste menneske jeg har, fordi de for meg er hele livet, men på et tidspunkt ble det livsfarlig de gangene meningen med livet var ute i verden og fant sin. Jeg trenger noe eget. Noe å stå opp til selv på de dagene hvor mitt eneste selskap er meg selv. For å være noe for andre må jeg å være noe for meg selv, akkurat som at jeg ikke kan være noe for meg selv hvis jeg ikke er noe for andre. Jeg må gi meg selv en sjanse. 

Processed with MOLDIV

Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å vise dere den nye tatoveringen min. Jeg gleder meg til å fortelle dere om våren jeg gjorde det jeg lovet meg selv å aldri gjøre igjen, og jeg gleder meg til å fortelle om sommeren og om høsten jeg gruer meg sånn til. Jeg gleder meg til å dele notatene jeg har skrevet siden sist, og jeg gleder meg til å være igjen, intet mer, og intet mindre. Hei. Igjen og igjen. Som jeg har savnet dere. Som jeg har savnet meg.

Processed with MOLDIV

Oktober

«De lange lokkene som jeg lenge lot definere meg, de som ble tryggheten min, noe å gjemme meg bak, fordi det var trygt, fordi jeg visste han likte meg slik, og var redd, livredd, fordi jeg visste at hvis jeg ble mer meg selv, ville det bli noe annet enn det han trengte at jeg var, de, de langt lokkene, ligger nå på gulvet, og jeg, jeg tok meg selv tilbake.»

Processed with VSCO with a6 preset

Processed with VSCO with a6 preset

«Jeg kan ikke huske å ha sett en annen farge enn den jeg finner i øynene dine, det er som om jeg endelig har kommet hjem, du viser meg en kjærlighet jeg trodde kun fantes i bøker, du motbeviser alt vondt han noengang lærte meg om kjærlighet, og du får hver mandag til å føles ut som fredag. Jeg kan ikke huske sist høsten var så fin, vakker og fargerik som denne, jeg tror enhver av sommerens sommerfugler har søkt hi i hele meg, det føles i hvert fall slik, og vinteren ser kanskje ikke så mørk ut likevel.»

«Bakken er kald, høsten har satt seg i den, som i ryggmargen, luften er sjeldent så behagelig, som det den er på denne tiden, vi blir liggende tett inntil hverandre, nærere kommer vi ikke, nesetipp mot nesetipp, ensomhet erstattet med en tosomhet, to hjerter i takt, omringet av høstens fineste farger, mens vi ser på stjernehimmelen.»

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset